Redigerer Maximilian von Baden (avsnitt)

== Liv og virke ==

=== Bakgrunn ===
''Maximilian Alexander Friedrich Wilhelm'' ble født i [[1867]] som sønn av den prøyssiske generalen og badiske prinsen [[Ludwig Wilhelm August von Baden|Wilhelm]] ([[1829]]–[[1897]]), en yngre bror av storhertug [[Friedrich I av Baden|Friedrich I]], og [[Maria von Leuchtenberg]] ([[1841]]–[[1914]]), fyrstinne Romanovskaja, barnebarn av [[Eugène de Beauharnais]], [[Napoléon Bonaparte]]s stesønn, og niese av tsar [[Alexander II av Russland]]. Maximilian av Baden var dermed oldebarn av tsar [[Nikolai I av Russland]].

Etter å ha gått på et humanistisk gymnasium ble han utdannet [[jurist]], og var aktiv i blant annet [[Corps Rhenania Freiburg]], [[Corps Saxo-Borussia Heidelberg]] og [[Corps Suevia Heidelberg]]. Deretter ble han offiser i den prøyssiske hæren.

=== Militær og politisk karrière ===
Da hans onkel Friedrich I av Baden døde i 1907 og hans barnløse fetter [[Friedrich II av Baden|Friedrich II]] ble ny storhertug, ble Max badisk tronfølger og president for det badiske førstekammeret. I 1911 tok han avskjed fra aktiv militærtjeneste som generalmajor. I 1914 ble han kalt tilbake til tjeneste, og var kortvarig knyttet til den 14. arméens generalstab, som de badiske troppekontingentene var underlagt. 

Allerede i oktober 1914 trakk han seg tilbake til Baden, og ble ærespresident for det badiske Røde Kors. I denne egenskapen arbeidet han under hele krigen for forpleiningen av krigsfanger av alle nasjonaliteter. I 1916 ble han ærespresident for den tysk-amerikanske krigsfangehjelpen i [[KFUM|Den kristelige forening av unge menn]].

Maximilian av Baden gikk for å være en liberal aristokrat før og under krigen, og ble i økende grad ansett som en lederfigur av den moderate opposisjonen. Han gikk offentlig imot den uinnskrenkede ubåtkrigen.

=== Rikskansler ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R04159, Berlin, Deutelmoser, Max v. Baden, v. Radowitz.jpg|venstre|miniatyr|Fra venstre: Erhard Eduard Deutelmoser (rikskanslerens pressesjef), visekansler Friedrich von Payer, Max von Baden og[[Wilhelm von Radowitz]] (leder for rikskanslerens kontor) på vei til Riksdagen i 1918.]]
Da man i oktober 1918 så seg om etter en troverdig regjeringssjef for de forestående våpenstillstandsforhandlingene, fremsto prins Maximilian som riktig mann, på grunn av sitt nasjonale og internasjonale omdømme, sitt arbeid for krigsfanger og sine moderate holdninger.

Også innenrikspolitisk var den øverste hærledelsen innstilt på å gi store innrømmelser. [[Erich Ludendorff]] foreslo selv å omdanne staten til et parlamentarisk monarki og gi opposisjonspartiene, deriblant sosialdemokratene, innflytelse. Den liberale Baden ble derfor akseptert av både konservative og sosialdemokrater. Rikskansler [[Georg von Hertling]] foreslo prins Maximilian som sin etterfølger, og den 3. oktober 1918 utnevnte keiseren ham til kansler og prøyssisk statsminister.

Prins Maximilian dannet samme dag [[Max von Badens regjering|sin regjering]], som for første gang i Tyskland inkluderte en sosialdemokratisk statsråd. Den 4. oktober sendte han sitt våpenstillstandsforslag til USAs president [[Woodrow Wilson]]. Han avsluttet deretter den uinnskrenkede ubåtkrigen, og avsatte Erich Ludendorff, som frem til da hadde vært den mektigste mannen i staten, fra hans stilling som sjef for den øverste hærledelsen.

Da [[novemberrevolusjonen]] brøt ut var det klart for prins Maximilian at keiserens stilling ikke kunne reddes. I et forsøk på å redde monarkiet som institusjon og stanse forsøket på revolusjon gjorde han [[9. november]] [[1918]] egenmektig og forfatningsstridig kjent at keiseren gikk av. Keiseren befant seg da i den øverste hærledelsens hovedkvarter i den belgiske byen [[Spa]]. Prins Maximilians handling ble først bekreftet av keiseren og kronprinsen i ettertid, da det ble klart for dem at det ikke var noe de kunne gjøre for å beholde tronen.

Samme dag trakk prins Maximilian seg som kansler og overlot embedet, også denne handlingen forfatningsstridig, til lederen for det største partiet i Riksdagen, sosialdemokraten [[Friedrich Ebert]]. Eberts ønske om at prins Maximilian skulle bli nytt statsoverhode med tittelen [[riksforstander]] frem til en nasjonalforsamling hadde valgt en ny suveren avviste prinsen. Han trakk seg fra politikken, og viet seg til grunnleggelsen av [[Schule Schloss Salem]], som skulle utdanne en ny elite i Tyskland. Maximilian av Baden døde i 1929 i Salem.

Maximilian ble 30. august 1887 tildelt storkors av [[St. Olavs Orden]].