Redigerer Maximilian Harden (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Harden var sønn av en jødisk kjøpmann. Etter påtrykk fra faren måtte han som 12-åring forlate skolen. 

=== Karriere ===
Fra [[1874]] utdannet han seg til skuespiller, og opptrådte med en reisende teatertrupp forskjellige steder i Tyskland. I [[1878]] konverterte han til [[protestantisme]]n. Fra [[1884]] arbeidet han som teaterkritiker for en rekke aviser. Under pseudonymet ''Apostata'' offentliggjorde han artikler om politiske temaer i tidsskriftet «Gegenwart». Han publiserte også i «Die Nation» og «Berliner Tageblatt», og var medarbeider av [[Theodor Wolff]]. I [[1889]] var han en av grunnleggerne av teaterforeningen [[Freie Bühne]] i Berlin og reorganiserte i de følgende årene sammen med [[Max Reinhardt]] [[Deutsches Theater Berlin|Deutsches Theater]] i Berlin.

I [[1892]] grunnla Harden uketidsskriftet «Die Zukunft», hvor han offentliggjorde tallrike essays innen politikk og kunst. Han var først en monarkist og ivrig tilhenger av Bismarck, men ble senere kritisk til keiser Wilhelm IIs regjering, av Bismarck kalt ''[[Kamarilja]]'' (gunstlinger) og ''[[Kinäde]]n.'' Kunstnerisk deltok han i en rekke disputter med [[Gerhart Hauptmann]] og [[Hermann Sudermann]].

For den såkalte ''Friedrichshagener Dichterkreis'' stod Harden høyt i anseelse. I den første utgave av sitt tidsskrift offentliggjorde han [[Ola Hansson]]s og [[Laura Marholm]]s opprop til støtte for [[August Strindberg]].

Fra [[1906]] angrep Harden i en rekke artikler det han kalte keiserens ''personlige regiment'' og ''Entourage''. Særlig sterke konflikter førte hans anklage om at keiserens nære venn og rådgiver [[Philipp zu Eulenburg|Philipp von Eulenburg und Hertefeld]] skulle være homofil og ha begått [[mened]]. Det gikk rykter om at Harden hadde fått påstanden fra [[Otto von Bismarck]] over en flaske vin. Den førte til tre sensasjonsprosesser mot Eulenburg, og tross frifinnelsene skadet det kongehusets anseelse. Lignende sjokkbølger sendte grev [[Kuno von Moltke]]s skandaleprosess mot Harden.

Under første verdenskrig støttet han først krigen, men ble senere kritisk til krigspolitikken. I [[1918]] fikk han Strindberg-prisen for sin essaisamling ''Krieg und Frieden''. Under revolusjonen etter 1918 inntok han utopisk-sosialistiske synspunkter. I [[1919]] giftet han seg med sin mangeårige samleverske [[Selma Aaron]].

Den 3. juli 1922 ble Harden angrepet av [[frikorps]]tilhengere foran sitt hus i [[Berlin-Grunewald]], som han såvidt overlevet med store hodeskader. Han innstilte utgivelsen av sitt tidsskrift og reiste [[1923]] til Sveits. I [[1927]] døde han av virkningene av attentatet.