Redigerer Max Slevogt (avsnitt)

== Liv og arbeide ==

Hans mor ble enke da han var 2 år gammel. De flyttet da til [[Würzburg]], der han ble til 1884. Han var elev ved  ''Akademie der Bildenden Künste München'' fra 1885 til -89. Lærerne var bl.a. [[Wilhelm von Diez]], [[Gabriel von Hackl]], [[Karl Raupp]] og [[Johann Caspar Herterich]]. Han dro deretter til Paris og ''[[Académie Julian]]'' hvor han ble påvirket til å legge vekk den atelier[[brun]]e [[farge]]tonen som preget tidens akademiske stil, (som i [[Norge]] fikk navnet «Düsseldorferbrun» siden de fleste norske malere dro dit.)

I [[1890]] dro han på studietur til [[Italia]] med malekameraten [[Robert Breyer]]. Vel hjemme slo han seg sammen med andre frie kunstnersjeler i [[München]]. Forbildene hans på denne tiden var [[Wilhelm Leibl]], samt [[Arnold Böcklin]] med sin [[symbolisme]].

Hans verker omfatter både malerier, veggmalerier, teaterdekorasjoner, bokillustrasjoner, tegninger og grafikk. Mange av arbeidene sies å formidle mere enn det rent visuelle ved å stimulere tilskuerens egen fantasi. Han laget også [[karikatur]]tegninger til [[tidsskrift]]et ''[[Simplicissimus]]''.
[[Fil:Slevogt3.jpg|thumb|Nini ved vinrankeespalieret, 1911]]

Han giftet seg i 1898 med Antonie (Nini) Finkler, som ble hyppig gjest i bildene hans. Han var også en tur til Amsterdam og studerte [[Rembrandt]]s bilder. Hans neste store bilde ''[[Danaë]]'' ble stilt på [[München]]er [[Secessjon]], men fjernet etter beskyldninger om [[obskøn]]itet. Til neste [[Berlin]]er [[Secessjon]] stilte han et [[triptyk]] om «[[den fortapte sønn]]» som ble svært godt mottatt.

I [[1900]] stilte han bildet [[Sheherazade]] på den tyske paviljongen til [[verdensutstilling]]en i [[Paris]]. Under besøket der fikk han sterke impulser fra [[Édouard Manet]]s bilder. Året etter deler han atelier med [[Lovis Corinth]] i Berlin og blir medlem av [[secessjon]]en (uavhengige kunstneres forening).

[[Luitpold av Bayern]] sørger for at han får et [[professor]]at, noe som forhindrer at han blir [[Vokalist|sanger]], tross både god stemme, begavelse og oppmuntring fra den [[Portugal|portugisiske]] [[baryton]]sangeren [[Francisco d’Andrade]], som sang rollen som [[Don Juan]] i [[Berlin]] på denne tiden.

Mellom 1905 og 1913 har han oppdrag med større bilder, bokillustrasjoner, kulisser og scenografier. Til disse kan nevnes bestillingsverker fra prinsregenten og kulisser og kostymer til kammerspill av Max Reinhart. Ekteparet får to barn, Nina (1907) og Wolfgang (1908).

I 1914 dro han til Egypt. Han kom hjemover med 21 malerier og et stort antall akvareller og tegninger, men stoppet lenge i Italia.

Til den [[første verdenskrig]] ble han oppnevnt til krigsmaler på vestfronten. Krigen gjorde sterkt inntrykk som han slet med å gi kunstnerisk uttrykk for. I løpet av krigen ble han medlem av det kongelige akademi for kunst og fikk stilling som forstander av et mesteratelier ved [[Akademie der Künste in Berlin]].

I 1924 laget han kulissene til [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozarts]] ''Don Giovanni'' i [[Opera]]en i [[Dresden]]. Dessuten laget han illustrasjonene til en praktutgave av [[Johann Wolfgang von Goethe|Goethes]] ''Faust II'' og veggbilder til musikksalen i sommerhuset sitt i [[Neukastel]].
Hans store religiøse veggmaleri av [[Golgata]] (1931–1932) i [[Friedenskirche]], [[Ludwigshafen]] ble ødelagt under et flyangrep i den andre verdenskrig.

Han er bisatt i Finklerfamiliens gravsted i Neukastel.