Redigerer
Mary MacKillop
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
== Liv == [[Fil:Mary MacKillop memorial marker.jpg|thumb|Minnestein i gaten på stedet der Mary MacKillop ble født.]] Mary MacKillops foreldre var opprinnelig fra [[Skottland]], og begge var katolikker. Faren hennes, Alexander, hadde studert [[teologi]] i [[Roma]] med tanke på å bli [[prest]], men han hoppet i stedet av studiene rett før han skulle bli [[Ordinasjon|ordinert]] og dro til Australia, hvor han ankom [[Sydney]] i 1838. Moren hennes, Flora MacDonald, ankom [[Melbourne]] i 1840. Foreldrene giftet seg i Melbourne 14. juli 1840. Mary ble født i [[Fitzroy (Victoria)|Fitzroy]], en forstad til [[Melbourne]] som eldst av åtte barn.<ref>Kildene veksler mellom å angi tallet på søsken til sju eller åtte. [http://www.katolsk.no/biografi/mmackill.htm Katolsk.no], [http://www.orden-online.de/wissen/m/mackillop-mary/ orden-online.de] og [http://www.adb.online.anu.edu.au/biogs/A050199b.htm Australian Dictionary of Biography, Online Edition] sier for eksempel åtte, mens [http://www.southaustralianhistory.com.au/mackillop.htm southaustralianhistory.com.au] {{Wayback|url=http://www.southaustralianhistory.com.au/mackillop.htm |date=20100325214428 }} og [http://www.catholicaustralia.com.au/page.php?pg=prayer-marymckillop3 catholicaustralia.com.au] {{Wayback|url=http://www.catholicaustralia.com.au/page.php?pg=prayer-marymckillop3 |date=20091226203242 }} sier at det var sju søsken.</ref> Barndommen var preget av farens dårlige økonomiske sans, og hun beskrev den selv som «ulykkelig».<ref name="orden">{{Språkikon|Tysk|Tysk}} [http://www.orden-online.de/wissen/m/mackillop-mary/ Orden online]</ref> Familien flyttet mye rundt, og hun gikk bare på skole når økonomien tillot det. Faren hennes hadde en god faglig bakgrunn, så han gav barna undervisning selv, noe som gjorde at de ikke ble helt uten skolegang. Da Mary var 9 år gammel, pantsatte faren gården og buskapen og dro til Skottland i 17 måneder, og fra hun var 16 år gammel var hun familiens hovedforsørger.{{tr}} Allerede som åtteåring mottok hun sin første [[Nattverd|kommunion]], og det blir sagt at hun som ung følte [[Gud]]s nærvær svært sterkt og at hun følte seg kallet til et liv i fattigdom og tjeneste. Hun gikk en stund på en skole drevet av [[De barmhjertige søstre]] i Sydney, og de var villige til å ta henne inn som postulant, det første stadiet i prosessen med å bli tatt opp i [[kloster]], da hun ble gammel nok. Dette var ikke aktuelt på grunn av familiens økonomi. Fra hun var 14 år måtte hun arbeide for å forsørge familien. Først jobbet hun i en papirhandel i Melbourne, men snart ble hun guvernante på gården til en tante og onkel i [[Penola]] i [[Sør-Australia]]. Hun hadde blant annet ansvar for å gi barna deres undervisning, og gav samtidig også undervisning til andre barn i området. Dette gjorde at hun ble kjent med presten Julian Edmund Tenison Woods, som bekymret seg for den manglende skolegangen og undervisningen, både religiøst og verdslig, i området.<ref name="southaustralian">{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.southaustralianhistory.com.au/mackillop.htm southaustralianhistory.com] {{Wayback|url=http://www.southaustralianhistory.com.au/mackillop.htm |date=20100325214428 }}</ref> {| class="toccolours" style="float: right; margin:0.5em 0 1em 1em; font-size: 85%; color:black; width:30em; max-width: 25%;" cellspacing="5" | style="text-align: left;" | ;Skolevesenet i Australia på MacKillops tid Fra de første [[Europa|europeerne]] kom til Australia hadde [[Church of England]] tatt seg av skolegangen, men etterhvert begynte også andre kirkesamfunn, blant dem katolikkene, med skoleetablering.<ref name="potts">{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.history.ac.uk/resources/e-seminars/potts-paper Anthony Potts - Public And Private Schooling In Australia - Historical And Contemporary Considerations] {{Wayback|url=http://www.history.ac.uk/resources/e-seminars/potts-paper |date=20110425000806 }}</ref> Fra 1830-tallet hadde myndighetene satt av penger til utdanning, og noen barn fikk gå på gratis, offentlig skole. Andre barn fikk derimot ingen offentlig skolegang, men fikk undervisning av lokale kvinner. Skolegang var ikke obligatorisk, noe som gjorde at mange barn hadde svært mye fravær eller ble tatt helt ut av skolen fordi de måtte hjelpe til med å finansiere familien.<ref name="historyaustralia">{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.historyaustralia.org.au/ifhaa/schools/evelutio.htm Marion McCreadie - The Evolution of Education in Australia] {{Wayback|url=http://www.historyaustralia.org.au/ifhaa/schools/evelutio.htm |date=20181224190750 }}</ref> Det at skolevesenet var religiøst drevet var omdiskutert, og mellom 1872 og 1895 ble det vedtatt i de ulike delene av Australia at utdanningen skulle være «gratis, obligatorisk og sekulær».<ref name="potts" /> Samtidig mistet også de religiøse skolene mesteparten av driftsstøtten. I 1879 sendte de katolske biskopene i Australia ut et brev, der de påla alle katolikker i landet å sende barna sine til katolske skoler så sant de ikke fikk dispensasjon fra sognepresten.<ref name="potts" /> Den obligatoriske skolegangen viste seg vanskelig å organisere. Det fantes svært få utdannede lærere, og de få man hadde måtte dekke så store områder at de bare kunne nå hver enkelt plass en gang eller to i året. Mange av lærerne hadde begynt læreropptreningen sin allerede som 13-åringer, og fikk ansvaret for en klasse som 15-åringer. Disse ungjentene hadde fått opplæringen sin fra den lokale læreren. Det var noen få lærerskoler i landet, men disse hadde få studenter da det kostet penger å gå der, men lærerne med utdannelse derfra fikk ikke mer betalt enn andre lærere. I [[Tasmania]], [[Queensland]] og [[Vest-Australia]] fikk man ikke lærerskoler før på 1900-tallet.<ref name="historyaustralia" /> ;Den katolske kirke i Australia på Mary MacKillops tid {{Utdypende|Den katolske kirke i Australia}} Den første katolske [[messe (katolsk)|messen]] i Australia ble feiret 15. mai 1803 for en menighet med [[Irland|irske]] straffanger. Den ble ledet av, James Dixon, en irsk prest som også var fange. Den første frie presten kom til Australia i 1817, men han ble deportert av [[guvernør]]en som farlig og ignorant. I 1820 kom det to irske prester for å betjene befolkningen, og med det etablerte Den katolske kirken seg i Australia.<ref name="eurekast">{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.eurekastreet.com.au/article.aspx?aeid=8111 The Australian Religious Landscape through Catholic Eyes] {{Wayback|url=http://www.eurekastreet.com.au/article.aspx?aeid=8111 |date=20110305120802 }}</ref><ref>Patrick O'Farrell. "The Church in Australia." i ''The Dublin Review'', 1966. Side 6. [http://www.patrickofarrell.com/article.php?action=download&type=article_journal&art_id=55&file=b97f1_dublin-review-church-in-aust.pdf PDF]</ref> Den første biskopen var [[John Bede Polding]] som ble utnevnt til biskop i 1835. Han stod under den katolske kirken i [[England]], via de engelske [[Benediktinerordenen|benediktinerne]] i [[Sør-Afrika]]. I 1839 var det 32 prester i Australia. Av disse var seks, inkludert biskopen engelske, mens resten var irske. De første årene ble kirken preget av konflikt mellom engelske ledere, siden Australia var en engelsk [[koloni]], og den irske majoriteten i kirken. Polding døde i 1877. Han var en god leder, og hadde minimert konflikten, som også ble holdt nede på grunn av det faktum at mange av irene var fanger, men den irske tradisjonen i kirken ble mer tydelig etter hans død. Da iren Patric Francis Moran ble erkebiskop i 1885, hadde kirken et helt tydelig irsk preg.<ref>Patrick O'Farrell. "The Church in Australia." i ''The Dublin Review'', 1966. Side 8. [http://www.patrickofarrell.com/article.php?action=download&type=article_journal&art_id=55&file=b97f1_dublin-review-church-in-aust.pdf PDF]</ref> |} === Ordensdannelse === I 1863 flyttet hun til [[Portland (Victoria)|Portland]] for å jobbe som lærer. Hun leide seg et hus og håpet å åpne en internatskole. Resten av familien sluttet seg også til henne. Dette prosjektet gikk galt, hovedsakelig fordi faren hennes brukte opp pengene hun skulle bruke på skolen.<ref name="katolsk.no">[http://www.katolsk.no/biografi/mmackill.htm katolsk.no]</ref> Hun var i Portland fram til 1866 da hun på oppfordring fra Julian Woods åpnet en katolsk [[internat]]skole for jenter i Penola sammen med søstrene sine Annie og Lexi. Denne skolen ble den første katolske friskolen i Australia, hvor elevene fikk undervisning uavhengig av betalingsevne. Første skoleår hadde de rundt femti elever. Skolen hadde en klar brodd mot sekulære skoler, og MacKillop sa at arbeidet med skolen «ble igangsatt av Gud for å ødelegge den verdslige ånden i utdanningen i våre skoler».<ref name="katolsk.no" /> Dette var et svar på Woods bekymring på skolegangen i området, og ble begynnelsen på kongregasjonen «Søstre av St. Josef av Jesu hellige Hjerte». Grunnleggelsen av kongregasjonen regnes som våren 1866,<ref name="Index" /> da hun kom tilbake til Penola, og gruppen markerer sin grunnleggelse på [[19. mars]], minnedagen for [[Josef, Jesu fosterfar|Josef]]. Ordenen skulle dedikere seg til å gi fattige barn hjelp og utdanning, og selv leve i fattigdom.<ref name="dictionary">{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://adbonline.anu.edu.au/biogs/A050199b.htm Australian Dictionary of Biography]</ref> Den er den første ordenen dannet av en australier.<ref name="oikomene">{{Språkikon||Tysk|Tysk}} [http://www.heiligenlexikon.de/BiographienM/Mary_MacKillop.html Ökumenisches Heiligenlexikon]</ref><ref name="southaustralian" /> Ordenen hadde opprinnelig en svart drakt, men siden den svarte fargen falmet så fort i den australske solen, ble drakten snart byttet til en brun drakt med et mørkeblått [[monogram]] [[Broderi|brodert]] på.{{tr}} I 1866 ble også Woods utnevnt til biskopens privatsekretær og ansvarlig for skolene i bispedømmet, noe som etterhvert skulle føre til stor uro i presteskapet i bispedømmet. Han kalte i 1867 Maria og Rose Cunningham, en ung kvinne som hadde jobbet på skolen i Penola fra begynnelsen, til å starte en skole i [[Adelaide]]. Her skulle de også tas opp som nonner. I Adelaide traff de Josephine McMullen som hadde vært [[novise]] hos De barmhjertige søstre i [[Irland]] og drev en privatskole i byen. Hun gav sin eiendom til den nye skolen og sluttet seg til den. Snart startet undervisningen og skolen hadde raskt 200 elever mellom 8 og 18 år.{{tr}} 15. august 1867 avla Mary de første løftene og fikk ordensnavnet «Mary of the Cross» (Maria av korset). Hun fikk også tittelen «[[Abbed|Mother Superior]]» i ordenen «Søstre av St. Josef av Jesu hellige Hjerte». Med seg hadde hun da i Adelaide tre noviser som var erfarne lærere. Raskt sluttet flere kvinner seg til dem som postulanter, og gruppen nådde fort tretti. Sammen med Woods utviklet hun reglene for ordenen. Disse la vekt på frivillig fattigdom og å la seg styre av [[Gud]]s vilje. I denne perioden ble det også en splid mellom Mary og Woods, da hun var uenig i hvordan han behandlet novisene. Han oppmuntret to noviser som mente de hadde visjoner fra Gud, noe Mary mente ikke stemte.{{tr}} Man grunnla så et novisiat i [[Kensington (Sør-Australia)|Kensington]] utenfor Adelaide, og derfra vokste og spredte bevegelsen seg til hele Australia og New Zealand. To år etter at Mary kom til Adelaide stod 17 skoler under hennes ledelse. Søstrene drev også humanitært arbeid ved siden av undervisningen. Dette var særlig rettet mot de svakeste i samfunnet som foreldreløse barn, kvinner i faresonen, syke og gamle. De tok ikke betalt for det de gjorde, og var helt avhengige av [[Veldedighet|almisser]]. Ordenen vokste raskt, og etter fem år hadde den hele 120 nonner. Samtidig med den raske veksten, kom det også en betydelig motstand mot ordenen. Dette kom både fra det antikatolske miljøet i delstaten de jobbet i, men også internt i kirken. Delstaten, [[Sør-Australia]], var bare rundt tretti år på dette tidspunktet, og da den ble opprettet hadde man sagt at «no Irish or Papists need apply» (ingen irer eller katolikk trenger å søke), så denne motstanden var ikke uventet. Det var derimot motstanden man møtte internt i kirken.<ref>{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.catholicaustralia.com.au/page.php?pg=prayer-marymckillop9 catholicaustralia.com.au] {{Wayback|url=http://www.catholicaustralia.com.au/page.php?pg=prayer-marymckillop9 |date=20091226202814 }}</ref> I 1869 avga Mary sine høytidelige løfter, og samme år dro hun sammen med flere andre søstre for å etablere ordenen i [[Brisbane]]. === Ekskommunikasjon === På begynnelsen av 1870-tallet materialiserte motstanden seg i problemer for ordenen og Mary. Fader Woods var etterhvert blitt upopulær blant de andre prestene i bispedømmet blant annet på grunn av politiske skrifter<ref>{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.adb.online.anu.edu.au/biogs/A060272b.htm?hilite=Julian%3BWoods Julian Tenison-Woods i Australian Dictionary of Biography]</ref> og sine holdninger til fattigdom og statlig innblanding i undervisningen. Han hadde også kommet med voldsomme profetier om andre presters snarlige død, hovedsakelig prester som var motstandere av ham.<ref name="katolsk.no" /> Han var blitt så upopulær at en av prestene offentlig sa at han ville ødelegge hans stilling, ved å ramme søstrene.<ref name="dictionary" /> [[Biskop]] [[Laurence Bonaventure Sheil]] hadde vært i [[Roma]] på [[Første Vatikankonsil]] og kom tilbake til et bispedømme preget av konflikter. Han ønsket å ha den fulle kontrollen over MacKillops orden, og satte i gang reformer innad i ordenen.{{tr}} Disse reformene gikk mot Marys ønsker for ordenen, og hun skrev et brev til biskopen der hun gav uttrykk for sine bekymringer rundt reformene han innførte.<ref>{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.marymackillop.org.au/marys-story/challenge.cfm Mary's Story] {{Wayback|url=http://www.marymackillop.org.au/marys-story/challenge.cfm |date=20111015030245 }}</ref> 22. september 1871 møtte biskopen uannonsert opp i søstrenes hus i full bispeskrud med [[mitra]] og stav. Foran alle søstrene erklærte han der at Mary var [[Ekskommunikasjon|ekskommunisert]] for ulydighet og opprørskhet og at alle som hadde mer med henne å gjøre ville få samme straff. Dette førte til at ordenen nesten gikk helt i oppløsning og mesteparten av skolene deres ble nedlagt.<ref name="dictionary" /> På dette tidspunktet var det 85 katolske skoler i bispedømmet. 35 av dem ble drevet av Marys orden.<ref name="Sheil">{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.adb.online.anu.edu.au/biogs/A060129b.htm Biografi om Laurence Bonaventure Sheil i Australian Dictionary of Biography]</ref> MacKillop dro fra klosteret og bodde et halvt år hos venner utenfor Adelaide. I løpet av få uker hadde de fleste av nonnene enten blitt utvist eller løst fra løftene sine. Klosteret deres ble overtatt av en annen gruppe. Mary fikk beskjed av venner om at ekskommunikasjonen var ugyldig fordi den ikke hadde gått gjennom riktig prosess på forhånd, men hun så på dette som noe Gud hadde lagt på henne og ville ikke protestere. Biskop Sheil led av dårlig helse, og døde 1. mars 1872. Før sin død opphevet han ekskommunikasjonen og sa at han var villedet av dårlige klerikale rådgivere. Etter hans død ble det nedsatt en granskningskomite for å se på hva som hadde skjedd i bispedømmet, og Mary ble helt renvasket for alle anklager, og fikk også for første gang tittelen ''superior'' for instituttet. For biskop Sheil står ekskommunikasjonen av henne igjen som en bevis på hans manglende kontroll med bispedømmet.<ref name="Sheil" /> === Reise til Roma og approbasjon === I mars 1873 ble Mary sendt til Roma for å få godkjennelse for ordenen fra [[Den hellige stol]]. Hun hadde flere audienser med [[pave]] [[Pius IX]] som gav henne mye oppmuntring. Av myndighetene i [[Vatikanet]] fikk hun beskjed om at ordenen kom til å bli anerkjent etter en prøveperiode, og et modifisert regelverk for ordenen ble utarbeidet. I det nye regelverket ble blant annet fattigdomsregelen endret litt på, og søstrene ble oppfordret til å eie sine egne [[Kloster|klostre]] i stedet for å leie dem. Woods reagerte sterkt på at den opprinnelige regelen ikke hadde blitt godkjent og anklaget Mary MacKillop for å ikke ha gjort nok for å få den godkjent. Dette førte til et permanent brudd mellom dem.<ref name="dictionary" /> Den endelige [[approbasjon]]en av ordenen ble gitt i 1888 av pave [[Leo XIII]].{{tr}} Mens hun var i [[Europa]] reiste hun også rundt i [[England]], [[Skottland]] og [[Irland]] for å samle inn penger til skolene i Australia. Hun var også innom så mange skoler som mulig for å se nye undervisningsmetoder.{{tr}} I januar 1875 kom hun tilbake til Australia. Med seg hadde hun da bøker og utstyr til skolene og kloster[[bibliotek]]et, to prester og 15 irske postulanter. I mars ble ordenens første generalkapittel holdt i Adelaide, og Mary ble enstemmig valgt til den første ''generalsuperior''. Selv ikke med godkjenning fra Roma forsvant den interne motstanden i kirken. I 1877 hadde ordenen rundt 40 skoler i og rundt Adelaide.<ref name="oikomene" /><ref name="southaustralian" /> De mange skolene som ble opprettet gjorde at hun kom i konflikter med biskoper som ville ha bispedømmekontrollerte skoler i stedet for skoler kontrollert av en orden.<ref name="dictionary" /> === Nye problemer og ny etterforskning === I 1877 ble [[Roger Vaughan]] [[erkebiskop]] i Sydney, noe som gjorde det lettere for Mary og resten av ordenen. Med han i ledelsen, hadde hun også støtte fra biskop Reynolds av Adelaide, men da Vaughan døde i 1883 vendte Reynolds seg mot Mary og ordenen. Han forviste dem fra bispedømmet, og fikk dem også forvist fra nabobispedømmet, og han anklaget Mary for [[alkoholisme]] og for å ha en stor gjeld. Ingen av disse anklagene stemte, noe som ble avklart da den nye erkebiskopen i Sydney satte igang etterforskning av Mary på grunnlag av anklagene fra biskop Reynolds. En rapport som frifant henne ble sendt til Roma, hvor den av hensyn til biskopen og kirkens rykte ble gjemt bort, noe som senere satte saligkåringen av Mary på pause i rundt 20 år, da man ikke kunne finne noe som frifant henne fra anklagene som var blitt framsatt mot henne. Ordenen måtte på grunn av problemene med biskopen flytte ut fra hovedhuset sitt i Adelaide, og dro først til Sydney, før de etablerte seg på [[New Zealand]] hvor Mary oppholdt seg de tre neste årene.{{tr}} I 1887 ble hun avsatt som generalsuperior av Roma, da de oppdaget at åremålsperioden hennes var utgått. Hun fikk dette vervet tilbake da den neste generalsuperioren døde i 1898, og beholdt stillingen fram til sin egen død, tross et slag som lammet henne på høyre side og gjorde henne avhengig av [[rullestol]] resten av livet.<ref name="southaustralian" /> === Sykdom og død === [[Fil:Mary Mackillop Memorial Chapel.jpg|thumb|Mary MacKillop-kapellet i Sydney.]]Mary MacKillop var mye plaget av sykdom, og måtte i perioder døyve smerter med alkohol, noe som kanskje var en årsak til anklagene om alkoholisme. Mot slutten av livet ble smertene og plagene verre. Hun var plaget av [[revmatisme]] i tillegg til slaget som gjorde henne avhengig av rullestol.{{tr}} Hun døde i søstrenes kloster i Sydney 8. august 1909, og det var 73 prester i hennes [[requiemmesse]] som ble ledet av [[kardinal]] [[Francis Patrick Moran]]. Hun ble gravlagt på Gore Hill Cemetery, men ble i 1914 flyttet til et [[kapell]] i søstrenes kloster i Sydney.{{tr}} Kort tid etter hennes død oppstod det en andaktskult rundt graven og henne. Folk berørte kroppen hennes med [[rosenkrans]]er og andre ting og tok med seg jord fra graven, før hun ble flyttet. Dette var svært spesielt i et land uten helgentradisjoner. I 1925 ble de første skritt tatt for å få henne helligkåret, men prosessen stoppet opp i 1931, og ingenting skjedde før i 1954, da det ble utstedt et dekret som sa at ingen av hennes skrifter, noe man forøvrig har svært få av, var i strid med katolsk lære. I februar 1973 ble saken offisielt åpnet, og 13. juni 1992 fikk hun tittelen ''Venerabilis'' (Ærverdig). I 1993 godkjente pave [[Johannes Paul II]] et [[mirakel]] som skal ha skjedd på hennes forbønn, da en kvinne som var døende med blodkreft ble mirakuløst frisk, og 19. januar 1995 ble hun saligkåret av den samme pave Johannes Paul II under et besøk i Sydney.{{tr}} I desember 2009 godkjente pave [[Benedict XVI]] et nytt mirakel på hennes forbønn. Også denne gangen skal en kvinne ha blitt helbredet for kreft. Hun ble helligkåret i en seremoni 17. oktober 2010 og ble Australias første innfødte helgen.{{tr}}
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 2 skjulte kategorier:
Kategori:Anbefalte artikler
Kategori:Artikler som trenger referanser
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon