Redigerer Martin Strandli (avsnitt)

== Mannen Martin Strandli ==
Martin Strandli ble født i 1890 og vokste opp på en husmannsplass på [[Stange]] i [[Hedmark]]. Faren var møllearbeider, men Martin dro til [[Oslo]], 23 år gammel. Han var politisk radikal, engasjerte seg i [[bygningsarbeiderforbundet]] og ble sentralstyremedlem på venstresiden i [[Arbeiderpartiet]] før partisplittelsene på 1920-tallet. Han var kvikk i hodet og pålitelig. På 1920-tallet var han arbeidsleder for [[Holtet hageby]], et pionérprosjekt for fagbevegelsens kooperative byggeselskap. Prosjektet måtte avbrytes, og det var på Holtet han lærte hvordan tingene ikke skulle gjøres. Løsningen lå ikke i hagebyer for arbeidere, men i skikkelige bygårder. Etter at han ble sjef i [[OBOS]], kom det aldri en politisk ytring fra Martin Strandlis munn. Hans eneste budskap var at «vi skal bygge», og det gjorde han da også til gagns uten å noen gang tenke på egen inntjening. [[Lambertseter]], Norges aller første drabantby, ble reist i [[siporex]] og [[sement]], fordi det manglet [[murstein]]. Det forelå ingen byggetillatelse. Man hadde ikke tid til unødig byråkrati. 

En ettromsleilighet ble definert som overbefolket hvis tre eller flere bodde i den. Oslo hadde 14 000 sånne da krigen tok slutt. Og plassmangelen ble enda mer akutt: Folk feiret frigjøringen med å lage unger. Mange søkte seg til nye jobber i byen. Huseiere som etterhvert fikk penger mellom hendene, lot seg friste til å si opp leieboerne sine. Strandli inngikk i en oversiktlig krets av boligbyggere som kjente hverandre fra Oslo Arbeidersamfunn. Blant de viktigste var byplansjef [[Erik Rolfsen]], arkitekt [[Frode Rinnan]], statsminister [[Einar Gerhardsen]] og [[Jacob Christie Kielland]], ideologisk far til OBOS. Men boligbyggingen hadde også viktige støttespillere utenfor sosialdemokratenes krets. [[Haakon VII|Kong Haakon]] valgte nettopp å snakke om boliger da 50 000 mennesker kom for å hylle ham på 80-årsdagen på [[Rådhusplassen (Oslo)|Rådhusplassen]] i 1952. «Mitt høyeste ønske er at hver nordmann skal få sin egen leilighet. Altfor mange lider og har det vondt», sa kongen. Slike markeringer var viktige. Ingen våget å røre boligbevilgningene, selv om statskassen var bunnskrapt, valutaen gikk til Bloksberg og OECD doserte innstramninger. På Lambertseter skulle det settes av romslig plass til parkering, i tilfelle yrkessjåfører hadde behov for å ta med seg kjøretøyet hjem i blant. 

Strandli bodde på [[Bjølsen]] og var glad i å lese Dickens, men det er også det eneste av privat karakter man kan få ut av det vesle intervjuet den medieskye bygningsarbeideren ga til [[Arbeiderbladet]] tidlig på 1950-tallet. Som alle andre OBOS-folk stilte han seg personlig i kø for å betale husleien sin, i Samfunnshusets fjerde etasje. Folk i hans nærmeste omgivelser visste knapt om han var gift. Da han gikk av med pensjon i 1960, ble det bare nevnt i en notis i OBOS-bladet.