Redigerer Marki de Sade (avsnitt)

== Liv ==
[[Fil:Jean-Baptiste_François_Joseph_de_Sade.jpg|thumb|left|upright|Portrett av de Sades far, Jean-Baptiste François Joseph de Sade.]]
[[File:Marie-Éléonore de Maillé.jpg|thumb|left|upright|Marie-Éléonore de Maillé, hustru av de Sade.]]
=== Første år og utdannelse ===
Marquis de Sade ble født i [[Condépalasset]] i Paris som sønn av comte Jean-Baptiste François Joseph de Sade og Marie-Eléonore de Maillé de Carman, hoffdame for den franske prinsessen [[Caroline av Hessen-Rheinfels-Rotenburg]]. Han ble utdannet av en onkel, abbed de Sade. Senere gikk han på [[Jesuittordenen|jesuittskole]] før han tok en militær utdannelse og ble oberst av et dragonregiment og deltok i [[syvårskrigen]]. I 1763, etter at han kom tilbake fra krigen, gjorde han kur til den yngre datteren av en rik [[magistrat]], men det ble avvist og magistraten arrangerte isteden et ekteskap med sin eldre datter, Renée-Pélagie de Montreuil. Dette ekteskapet frambrakte to sønner og en datter.<ref>Love, Brenda (2002): ''The Encyclopedia of Unusual Sex Practices''. UK: Abacus. ISBN 0-349-11535-4. s. 145</ref> I 1766 fikk han bygd sitt private teater i sitt slott, [[Château de Lacoste]], i [[Provence]]. I januar [[1767]] døde hans far.

=== Titler og arv ===
Slekten de Sade vekslet mellom å bruke titlene ''marquis'' ([[marki]]) og ''comte'' ([[greve]]). Hans bestefar, Gaspard François de Sade, var den første som benyttet ''marquis'';<ref>Lêly, Gilbert (1961): ''Vie du Marquis de Sade''</ref> tidvis var han marquis de Sade, men er dokumentert identifisert som marquis de Mazan. Familien de Sade var ''[[noblesse d'épée]]'' («sverdadelen»),<ref>Sverdadelen var en adelsgruppe i Frankrike som oppsto fra militærtjeneste.</ref> og hevdet å være blant de eldste, adel som nedstammet fra [[Frankere|frankerne]].

[[Fil:Lacoste France.jpg|thumb|[[Château de Lacoste]] over Lacoste, en bolig for de Sade; i dag et sted for teaterfestivaler.]]
I mange år anså de Sades etterkommere hans liv og arbeid som en skandale som måtte undertrykkes og snakkes minst mulig om. Dette endret seg ikke før på midten av 1900-tallet da comte Xavier de Sade tok tittelen ''marquis'' tilbake på sitt visittkort,<ref>du Plessix Gray, Francine (1998): ''At Home With The Marquis de Sade: A Life'', Simon and Schuster, s. 420</ref> og fattet også interesse for sin stamfars forfatterskap. På den tiden var [[legende]]ns Marquis de Sade så unevnelig i hans egen familie at Xavier de Sade først hadde fått høre om ham på slutten av [[1940-tallet]] da han ble oppsøkt av en journalist.<ref>du Plessix Gray, Francine (1998): ''At Home With The Marquis de Sade: A Life'', Simon and Schuster, s. 418</ref> Han oppdaget deretter et lager av papirer fra de Sade i familiens château ved Condé-en-Brie, og arbeidet med forskere i mange år for å gjøre dem egnet for utgivelse. Hans yngste sønn, marquis Thibault de Sade, har fortsatt dette arbeidet. Familien har også krevd opphavsrett til navnet.<ref>de Lucovich, Jean-Pierre: ''Marianne2: Quand le marquis de Sade entre dans l'ère du marketing''</ref> Château de Condé ble solgt av familien i 1983.<ref>{{Kilde www |url=http://www.chateaudeconde.com/histrad2.htm |tittel=Condé Castle - History |besøksdato=2013-04-13 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070809055339/http://www.chateaudeconde.com/histrad2.htm |arkivdato=2007-08-09 |url-status=død }}</ref> Foruten de manuskripter som familien eier, finnes andre i universiteter og biblioteker. Mange andre har imidlertid gått tapt på 1700- og 1800-tallet. En betydelig mengde ble ødelagt etter de Sades død på ordre fra hans sønn Donatien-Claude-Armand.<ref>Schaeffer, Neil (1999): ''The Marquis de Sade: a Life'', Knopf</ref>

=== Skandaler og fengsling ===
De Sade levde et skandaløst frilynt liv og skal gjentatte ganger benyttet seg av unge [[Prostitusjon|prostituerte]] og dessuten av ansatte av begge kjønn på sitt slott i Lacoste. Han ble også anklaget for [[blasfemi]], en alvorlig forbrytelse i et [[katolsk]] land på denne tiden. Han oppførsel omfattet også en affære med sin hustrus søster, Anne-Prospère, som levde samme med dem.

Fra 1763 levde de Sade hovedsakelig i eller i nærheten av Paris. Flere prostituerte der klagde over å ha blitt behandlet dårlig av ham, og han ble overvåket av politiet som skrev detaljerte rapporter om hans aktiviteter. Etter flere kortvarige fengselsopphold, blant dem et kortere opphold i [[Château de Saumur]] (den gang et fengsel), ble han forvist til sitt slott i Lacoste i 1768.<ref>Schaeffer, Neil: [http://www.neilschaeffer.com/sade/timeline/index.htm «Timeline of Sade's life»] {{Wayback|url=http://www.neilschaeffer.com/sade/timeline/index.htm |date=20070426195257 }}</ref>

Den første betydelig skandale skjedde første påskedag i 1768 da de Sade skaffet seg seksuelle tjenester fra en kvinne ved navn Rose Keller,<ref>Barthes, Roland (2004) [1971]: ''Life of Sade''. New York: Farrar, Straus, & Giroux.</ref> Om hun var en prostituert eller ikke, er omdiskutert. Han ble anklaget for å ha tatt henne med til sitt chateau i Arcueil, holdt henne fanget der og mishandlet henne fysisk og seksuelt. Hun rømte ved å krype ut av et vindu i andre etasje og løp unna. På den tiden fikk ''la Présidente'', de Sades svigermor, en ''lettre de cachet'' (kongelig ordre om arrest og fengsling, uten at det krevdes årsak eller tilgang til domstolen) fra kongen. Brevet ble senere særdeles ulykksalig for marquis de Sade.

En episode i 1772 i [[Marseille]] involverte en ikkedødelig forgiftning av [[Prostitusjon|prostituerte]] med antatt [[Afrodisiakum|afrodisisk]] [[Cantharidin|spansk flue]] og [[sodomi]] sammen med tjeneren Latour. Det samme året ble de to mennene dømt til døden ''in absentia'' for sodomi og for den nevnte forgiftningen. De flyktet til [[Italia]] og de Sade tok sin hustrus søster med seg.

Sade og Latour ble tatt til fange og fengslet ved fengselfestningen [[Château de Miolans]] på slutten av 1772, men rømte fire måneder senere.

Sade skjulte seg senere ved Lacoste hvor han ble forent med sin hustru som ble hans medskyldige i senere hendelser. Han hadde en gruppe av unge ansatte ved Lacoste, de fleste av dem klagde over seksuell mishandling og forlot raskt hans tjeneste. Sade ble tvunget til å flykte til Italia på nytt. Det var i løpet av denne tiden han skrev ''Voyage d'Italie'', som sammen med hans tidligere reiseskildringer, aldri har blitt oversatt. I 1776 kom han tilbake til Lacoste, igjen ansatte han flere unge tjenestepiker, men de fleste av dem flyktet fra ham. I 1777 kom faren til en av de ansatte til Lacoste for å kreve sin datter tilbake. Han forsøkte å skyte Sade, men geværet feiltente.

[[Fil:Portrait de Sade.jpg|thumb|Portrett av de Sade senere i livet]]
Senere dette året ble Sade lurte til å reise til [[Paris]] for å besøke sin påståtte syke mor, som i virkeligheten hadde dødd ganske nylig. Straks han kom fram ble han arrestert og fengslet i [[Château de Vincennes]]. Han lyktes å få omgjort sin dødsstraff i 1778, men forble fengslet begrunnet med ''lettre de cachet''. Han rømte, men ble raskt fanget igjen. Han fortsatte å skrive og møtte en medfange, [[Mirabeau|comte de Mirabeau]] som også skrev erotiske tekster. Til tross for denne felles interessen, kom de to til mislike hverandre intenst.<ref>Mirabeau, Honoré-Gabriel Riqueti; Guillaume Apollinaire, P. Pierrugues (1921): ''L'Œuvre du comte de Mirabeau''. Paris, France: Bibliothèque des curieux. s. 9.</ref>

Château de Vincennes ble stengt i 1784 og Sade ble overført til [[Bastillen]]. Den 2. juli 1789 skal han ha ropt ut fra sin celle til folkemengden utenfor: «De dreper fangene her!» Det førte til opptøyer. To dager senere ble han overført til sinnssykehuset ved [[Charenton]] i nærheten av Paris. [[Stormen på Bastillen]], en betydelig innledende hendelse til den franske revolusjon, skjedde den 14. juli samme år.

Han hadde da arbeidet med sitt store verk, ''Les 120 Journées de Sodome'' (''Sodomas 120 dager''). Til sin fortvilelse trodde han at manuskript hadde gått tapt da han ble forflyttet, men fortsatte uansett med å skrive. Han ble løslatt fra Charenton i 1790 etter at den nye nasjonalforsamling hadde forbudt ''lettre de cachet'' som virkemiddel for å holde brysomme borgere fengslet uten dom. Hans hustru skaffet seg [[skilsmisse]] kort tid etter.

=== Frihet, politisk delegat og ny fengsling ===
[[Fil:Marquis de Sade prisoner.jpg|thumb|left|upright|De Sade som fange.]]
I løpet av Sades løslatelse, som begynte i 1790, utga han flere av sine bøker anonymt. Han møtte også Marie-Constance Quesnet, en tidligere skuespiller, og mor til en seks år gammel gutt, som hadde blitt forlatt av sin ektemann. De to ble et par og holdt sammen resten av Sades liv.

I begynnelsen innsmigret han seg hos den nye politiske eliten etter revolusjonen, støttet [[Den første franske republikk|republikken]],<ref>McLemee, Scott (2002): [http://www.glbtq.com/literature/sade.html «Sade, Marquis de»]   {{Wayback|url=http://www.glbtq.com/literature/sade.html |date=20071123211731 }}. ''Glbtq.com''</ref> kalte seg selv for «Borger Sade» og greide å skaffe seg flere posisjoner til tross for sin aristokratiske bakgrunn.

På grunn av ødeleggelsen som ble gjort på eiendom sin i Lacoste, som ble rasert av en rasende mobb i 1789, flyttet han til Paris. I 1790 ble han valgt inn i nasjonalforsamlingen hvor han representerte det ytterste venstre. Han var medlem av den politiske seksjon kalt ''Piques'', beryktet for sine ekstreme [[Radikalisme|radikale]] synspunkter. Han skrev flere politiske [[pamflett]]er hvor han blant annet argumenterte for innføring av [[direktevalg]]. Imidlertid er det mye som antyder at han ble plaget av sine revolusjonære kollegaer på grunn av sin aristokratiske bakgrunn. Det bidro ikke til å bedre hans posisjon da sønnen deserterte fra hæren i 1792 hvor han hadde tjenestegjort som [[fenrik]] og ''aide-de-camp'' ([[adjutant]]) til en innflytelsesrik oberst, marquis de Toulengeon. De Sade ble tvunget til å nekte for sin sønns desersjon for redde sin egen nakke. Senere det samme året ble Sades navn lagt til, enten ved feil eller ved bevisst overlegg, til en liste av ''émigrés'', emigranter, hos [[Frankrikes departementer|departementet]] [[Bouches-du-Rhône]].<ref>[https://web.archive.org/web/20011028002739/http://www.geocities.com/athens/acropolis/7362/timeline.htm «The Life and Times of the Marquis de Sade»]. ''Geocities.com''. Arkivert fra [http://web.archive.org/web/20011028002739/http://www.geocities.com/athens/acropolis/7362/timeline.htm originalen] de 25. oktober 2009.</ref>

Til tross for å ha blitt forferdet over [[skrekkveldet]] i 1793, skrev han en beundrende lovprisning for [[Jean-Paul Marat]]. På dette tidspunkt var han blitt offentlig kritisk til [[Maximilien Robespierre]], og den 5. desember ble han fjernet fra sine posisjoner, anklaget ironisk nok for «moderatisme» og fengslet i nesten et år. Denne erfaringen bekreftet antagelig hans livslange avsky for statens tyranni og særlig for dødsstraff. Han ble frigitt i 1794 etter Robespierre var blitt veltet og deretter henrettet, som et blodig punktum for skrekkveldet.

I 1796 var Sade blitt fattig og knapt uten midler, og ble tvunget til å selge sitt slott i Lacoste.

=== Fengslet for sine skrifter og død ===
[[Fil:Sade 1.jpeg|thumb|right|Førstesiden av de Sades roman ''Justine eller Dydens ulykker'', et av de verker han ble fengslet for. Utgitt på norsk i [[Jens Bjørneboe]]s oversettelse i 1968.]]
I [[1801]] beordret [[Napoléon Bonaparte]] den anonyme forfatteren av ''Justine'' og ''Juliette'' arrestert. De Sade ble arrestert på kontoret til sin utgiver og fengslet uten dom; først i fengselet Sainte-Pélagie, og som følge av at han ble anklaget for å ha forsøkt forføre en ung medfange der ble han sendt til den grelle [[Bicêtre]], ''hôpital et prison'', (fangefestningen) Bicêtre.

Etter at hans familie intervenerte ble han erklært [[sinnssyk]] i 1803 og overført til [[Psykiatrisk sykehus|sinnssykehuset]] ved [[Charenton]]. Hans tidligere hustru og barn hadde sagt seg villig til å betale for hans opphold der. Constance fikk tillatelse til å bo sammen med ham i Charenton. Den velvillige direktøren ved institusjonen, Abbé de Coulmier, tillot og oppmuntret ham til å sette opp flere av sine skuespill med andre innsatte som skuespillere og med forestillinger åpne for det parisiske publikum. Coulmiers uvanlige tilnærming til psykoterapi fikk stor motstand fra andre, og i 1809 kom det ny beordring fra politiet som krevde at de Sade skulle plasseres i isolasjon og fratas penn og papir. I 1813 beordret myndighetene Coulmier om å avslutte alle teaterframføringer.

De Sade innledet et seksuelt forhold til den 13 år gamle Madeleine Leclerc mens han var innestengt på Charenton. Hun var datter av en ansatt på institusjonen og affæren varte i rundt fire år, fram til de Sades død i 1814.

Han hadde etterlatt instruksjoner i sitt [[testamente]] som forbød at hans legeme skulle bli åpnet av noen grunn. Det skulle forbli uberørt i 48 timer i det kammeret hvor han døde, og deretter plasseres i en kiste og gravlegges på Sades eiendom i Malmaison i nærheten av [[Épernon]]. Hans hodeskalle ble uansett fjernet fra graven og gjennomgikk kuriøs [[frenologi]]sk undersøkelse. Hans sønn sørget for at alle hans gjenværende upubliserte manuskripter ble brent, inkludert hans siste store verk, romanen ''Les Journées de Florbelle'' (''Florbelles dager''), som det nå finnes kun fragmenter av.<ref>[http://www.contemporaryartdaily.com/2011/11/florbelle-after-sade-at-air-de-paris/ «Florbelle (after Sade)» at Air de Paris], ''Contemporary Art Daily'', 22. november 2011</ref>