Redigerer Maritimt patruljefly (avsnitt)

== Historie ==
Det første fly som ble brukt som patruljebombefly, ble fløyet av [[Royal Naval Air Service]] under [[første verdenskrig]]. De ble brukt primært til [[Antiubåtkrigføring|antiubåtpatruljer]]. I starten var det kun [[luftskip]] som var i stand til å holde seg flyvende i lengre perioder (opp til ti timers flytid) og medbringe en våpenlast av betydning. Man benyttet bombefly som [[Sopwith 1½ Strutter]], som var et modifisert bombefly, men som hadde begrenset rekkevidde i forhold til luftskipene. Senere i krigen ble det utviklet fly spesielt til denne rollen. Det var typisk de store [[sjøfly]]ene, slik som [[Short type 184]] eller [[Felixstowe F.2]].

Mange av de maritime patruljefly som ble brukt i [[andre verdenskrig]] var ombygde bombefly eller sivile passasjerfly, slik som [[Tyskland|Nazitysklands]] [[Focke-Wulf Fw 200]]. Dessuten gjorde de allierte utstrakt bruk av [[Consolidated B-24 Liberator]] under andre verdenskrig til å patruljerte områdene i [[Atlanterhavet]] mellom [[Island]] og [[Grønland]], og til å angripe tyske ubåter. Spesielt konstruerte patruljefly ble også utviklet, slik som [[Storbritannia]]s [[Short Sunderland]] og den amerikanske [[Consolidated PBY Catalina]]. Sistnevnte flytype ble også benyttet av [[Luftforsvaret]] fra 1942 til 1962.

Etter krigen ble patruljeflyenes rolle overtatt av ombygde passasjerfly som hadde bedre rekkevidde og ytelse enn de fleste bombefly fra andre verdenskrig. De nyeste bombefly med jetmotorer fra 1950-årene hadde ikke den samme utholdenhet eller mulighet for å fly så langsomt som de sivile passasjerfly fra samme periode, noe som var essensielt for antiubåtsoperasjoner. Den primære trussel mod [[USA]] fra 1960-årene og frem til 1980-årene var sovjetiske ubåter, noe man primært oppdaget med [[Magnetic anomaly detector|MAD-utstyr]] eller [[sonarbøye]]r, for deretter å kunne ta i bruk [[torpedo]]er eller [[synkemine]]r hvis det var nødvendig.