Redigerer Marinens historie (avsnitt)

==Den dansk-norske marine og flåteranet i 1807==
:''Se hovedartikkel: [[Slaget om København (1807)]]''
[[Fil:Copenhagen on fire 1807 by CW Eckersberg.jpg|thumb|right|200px|København står i brann etter engelskmennenes bombardement. Etter maleri av C.W. Eckersberg.]]Bakgrunnen for engelskmennenes overtagelse av den danske flåten i september 1807, var frykt for at flåten skulle ende opp i [[Napoleon]]s hender, og med det bli brukt mot [[England]] i Napoleonskrigene.

Allerede tidlig i Napoleonskrigene oppstod en utvikling hvor Danmark-Norge kom i konflikt med England og ble drevet inn i en allianse med [[Russland]], og senere med det revolusjonære [[Frankrike]]. Danmark-Norges hovedmål var å sikre inntektene av handelsstredene til Østersjøen, samt nøytral adgang til både britiske og europeiske markeder for den store handelsflåten. Helstaten inngikk «nøytralitetsforbund» med Russland i [[1773]], [[1780]] og [[1800]], for å forhindre svensk eller britisk kontroll og sanksjoner med handelen i [[Østersjøen]].<ref name="Jan Glete 1999">Jan Glete, «Den brittiska flottan 1793-1815», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 112-113.</ref> For å sikre nøytralitetsvakt lot Danmark-Norge handelsflåten ble eskortert av den betydelige, norskbemannede «Orlogsflåden». Storbritannia anså dette som en trussel mot sine handelsinteresser og svarte med å angripe den dansk-norske marinen i [[1801]] og mot både de danske og russiske marinene i [[1807]].

Dansk politikk gikk tradisjonelt ut på å beholde Norge samt sikre kontrollen over de danske streder gjennom en usvikelig allianse med Russland.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 125-126.</ref> Engelske militære maktdemonstrasjoner i Østersjøen ville da måtte møtes med danske militære mottiltak, som russisk alliert og fremskutt forsvarslinje i vest. Både Russland, Danmark-Norge, og Sverige hadde på denne tiden [[Linjeskip (marinefartøy)|linjeskip]] som var datidens kraftigste militære maktmidler.<ref name="Jan Glete 1999"/> Den danske kronprins holdt under hele krigsforløpet døren åpen for forbund med England, men anledningen bød seg ikke.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 135-136.</ref> I desember [[1801]] truet britene med krig dersom Danmark-Norge ikke gikk ut av nøytralitetsforbundet med Russland.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 127-130.</ref> Dansk-norsk konvoifart og nekting av britisk inspeksjon av nøytrale handelsfartøy i Nordsjøen, vakte britisk fiendtlighet siden handelsskipene i betydelig grad forsynte de ulike krigførende land med forsyninger, eller smuglet våpen. I juli [[1800]] tok britiske styrker kampen opp mot fregatten «Freja» som eskorterte norske handelsskip i Den engelske kanal, og tvang deretter gjennom [[slaget på Københavns red]] 2. april danskene til å innstille den væpnede konvoifarten for en stund. Fredsårene fra 1802 bragte roligere forhold til sjøs, uten at den dansk-norske marine ble rustet nevneverdig opp. Den utgjorde på denne tiden  16 [[Linjeskip (marinefartøy)|linjeskip]], 16 [[fregatt]]er, 7 kanon[[brigg]]er, mer enn 5 [[korvett]]er og flere mindre skip. Sammen med russernes Østersjøflåte rådet den dansk-russiske alliansen over 30 linjeskip, en meget betydelig styrke den gang som overgikk den britiske styrke i nordøst. Britiske trusler om krig i desember 1801 hadde ikke lyktes i å drive danskene ut av alliansen med Russland.

Ved [[freden i Tilsit]] i juli [[1807]] avtalte [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]] og tsaren at Russland skulle få Danmark-Norge med i [[kontinentalblokaden]] av England,<ref>Nils Erik Villstrand, «Med Sverige eller Ryssland?», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 28.</ref> og lukke sine havner for britiske skip. Denne avtalen fikk engelskmennene vite om, og de var livredd for at den forholdsmessig tallrike, men (fra 1790 til 1807) aldri fullt utrustede<ref>Olav Bergersen: ''Nøytralitet og krig'', Oslo 1976.</ref> danske Orlogsflåden skulle bli satt inn i krigen på fransk side. Den engelske marinen hadde alt nedkjempet den spanske og franske flåten, men i det lengste vært svært tålmodig med danskene, som gjennom årrekker forsynte Napoleon med våpen og ulovlig kontrabande til hans krigføring, under dekke av nøytralitet. I de påfølgende årene utøvde Russland en pågående politikk for kontroll med handelen i Østersjøen, og kronprins Frederik VI anså Russland som en stadig mer nødvendig garantist. Sett fra britisk side var Danmark av stor geostrategisk betydning ved stredene og inngangen til Østersjøen, og den store dansk-norske krigsflåte med overveiende norsk mannskap måtte for all del ikke falle i Napoleons hender.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 132.</ref>

I august 1807 innledet britene en mobilisering mot København med 13 linjeskip og 26.000 soldater. De møtte kronprins Frederik VI i Kiel i august 1807 med forgjeves krav om utlevering av den danske krigsflåte. Kronprins Frederik VI fastholdt ved nøytraliteten, og britene valgte da militært [[Slaget om København (1807)|angrep på København]] i september med det påfølgende [[Flåteranet i 1807|flåteran]] i oktober. Engelskmennene kunne da seile bort med 15 linjeskip, 15 fregatter, 7 brigger, 5 korvetter og en rekke andre skip som krigsbytte. Dette ble siste gang danske og norske marinesoldater kjempet sammen militært. Etter tapet av Orlogsflåden i oktober startet Danmark-Norge en storstilet bygging av mindre kanonbåter, en håndfull kanonbrigger, og en intensivering av kaperfarten, for å opprettholde en viss sjømilitær kapasitet. Da en større fransk-spansk hærstyrke i mars [[1808]] sendt gjennom Danmark for å invadere Sverige via [[Skåne]], mistet Danmark sitt siste større krigsskip - linjeskipet «Prins Christian Frederik», i kamp ved [[Storebælt]]. Dermed var Danmark ute av stand til å etterkomme Napoleons krav om å stenge av stredene  for britisk marinetrafikk. I september inngikk Russland fred med svenskene, og ga med avtalen i Frederikshamn 17. september 1807 i praksis opp alliansen med Danmark og garantien for dansk kontroll med stredene og Østersjøhandelen. Svenskene sikret samtidig både britisk og russisk støtte til kravet på Norge.<ref name="Ole Feldbæk 1999">Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 136.</ref>

===Trefningen i Kristiansand og slaget ved Sjælland===
Den 3. september seilte kaptein Stopford med tre engelske [[krigsskip]] mot Norge for å ta de få gjenværende norske og dansk-norske skipene som ikke lå i København, blant annet linjeskipet «Prinds Christian Frederik» (som hadde 66 kanoner)<ref>{{kilde www |url=http://www.milhist.dk/englandskrigene/prinds/prinds.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-04-20 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070315043928/http://www.milhist.dk/englandskrigene/prinds/prinds.html |arkivdato=2007-03-15 }}</ref> og briggen «Lougen». Disse hadde ankommet [[Kristiansand]] 10. august etter endt tokt. «Lougen» hadde noen dager senere seilt til [[Fredriksvern]], mens «Prinds Christian Frederik» lå i Vestre havn. Her hadde skipet beskyttelse fra batterier både på [[Lagmannsholmen]] og i Sandviken. I tillegg var det noen flåtebatterier i Kristiansands havneområde.

Omkring 20. september ankom seks [[kanonbåt]]er fra Stavern som forsterkning. Samme dag trykte lokalavisen ''Bellona'' i Kristiansand nyheten om flåteranet i København. Den 27. september krevde Stopford at generalmajor Peter Tobiesen overgav «Prinds Christian Fredrik». Dette ble blankt avvist, og de engelske skipene seilte bort. Da man fryktet at «Prinds Christian Fredrik» skulle tiltrekke seg en enda større styrke i neste omgang, ble skipet derfor seilt til flåtebasen i [[Fredriksvern]].

[[Fil:Battle of Zealand Point.jpg|thumb|right|Slaget ved [[Sjælland]], hvor «Prins Christian Fredrik» ble senket.]]
I slutten av mars 1808 ble «Prinds Christian Fredrik» oppbragt av tre engelske linjesskip ved [[Sjællands Odde]], da skipet var i ferd med  å dekke den fransk-spanske hærstyrkens marsj mot Skåne.<ref name="Ole Feldbæk 1999"/> De av mannskapet som overlevde kampen, ble tatt til fange og ført til «[[prisonen]]» i England (engelsk krigsfangenskap).

=== Slaget i Lyngør ===
En annen viktig historie i denne perioden, er historien om fregatten [[«Najaden» (1811)|«Najaden»]]. Da britene under flåteranet i september 1807 angrep Københavns marineverft på Holmen, ødela de et linjeskip som stod på beddingen. Det var påbegynt før slaget om København, men engelskmennene hugget over støttene som holdt skroget i oppreist stilling, og fartøyet falt over på siden og ble knust. Tømmeret på styrbord side var dog fremdeles intakt, og ble tatt vare på. Dette tømmeret ble siden brukt til å bygge fregatten «Najaden», som ble sjøsatt 26. oktober 1811. Hun ble sendt til Norge i februar [[1812]] for å sikre proviantforsyningene mellom Danmark og Norge under engelskmennenes blokade. «Najaden», som var planlagt med 36 kanoner, fikk økt [[bestykning]]en til 42, men ble utsatt for en rekke uhell og måtte ligge til reparasjoner i lang tid. Som følge av dette fikk besetningen liten tid til trening og opplæring ombord, noe som kanskje var medvirkende til nederlaget i [[slaget ved Lyngør]], [[6. juli]] 1812. Najaden ble overrumplet av en større britisk marinestyrke, forsøkte å flykte, men ble sammen med flere andre mindre skip til slutt overmannet, og «Najaden» sank brennende inne i Lyngør.

[[Arendal kystforsvarsdivisjon]] var involvert i forspillet til slaget ved Lyngør, i det som kalles [[trefningen ved Buskjærsteinen]]. [[Risør kystforsvarsdivisjon]] kom fram til Lyngør da slaget nærmet seg slutten og reddet trolig to orlogsbrigger for det dansk-norske forsvaret.

Den felles flåtetiden med Danmark var definitivt forbi, og Norge måtte søke å bygge opp sitt eget sjøforsvar.