Redigerer Maria Stuart (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Barndom og tidlige regime ===
[[Fil:YoungMaryStuart.jpg|thumb|left| upright|Maria, 13 år gammel.]] 
Maria ble født den 8. desember 1542 ved slottet [[Linlithgow Palace]] i Linlithgow som datter av Jakob V av Skottland og hans franske hustru Maria av Guise. Hun var det eneste av Jakob Vs barn som overlevde, og det ble sagt at hun ble født for tidlig.<ref name=fraser11>Fraser, s.11</ref> En populær [[legende]], skrevet av [[John Knox]], hevdet at da kongen fikk høre at han hadde fått en datter, skal han ha stønnet beklagende: ''«It came with a lass, it will pass with a lass!»'' Dette er et ordspill som bygger på ordlikhet som ikke lar seg oversette direkte: «Det kom med en pike, det vil forsvinne med en pike!»<ref name="historian2004"> Oram, Richard (2004): ''The Kings and Queens of Scotland'', Stroud, ISBN 0-7524-2971-X</ref> Maria ble døpt i kirken St. Michael som ligger tett ved slottet kort tid etter at hun var født. Ryktene spredte seg at Maria var svak og skrøpelig; den 14. desember, seks dager etter at hun var født, døde hennes far etter et nervøst sammenbrudd etter å ha lidd et nederlag i [[slaget ved Solway Moss]]. Det betydde at det lille barnet var blitt dronning av Skottland.<ref name=fraser11 />

Landet måtte styres av regent inntil Maria var blitt voksen. To personer gjorde krav på regentskapet: hennes arving [[James Hamilton, hertug av Châtellerault|James Hamilton, 2. jarl av Arran]], gjorde krav basert på hans arvelig rett. Et annet krav kom fra erkebiskopen av St Andrews, [[David Beaton]]. Det sistnevnte kravet viste seg å være basert på en påstått forfalsket utgave av kongens testamente.<ref>Fraser, s. 12</ref> James Hamilton ble av den grunn gjort til regent,<ref>Fraser, s. 14</ref> og fortsatte i denne stillingen fram til 1554 da Marias mor etterfulgte ham.<ref>Fraser, s.25</ref>

=== Greenwich-traktaten ===
[[Fil:Stirlingcastle.jpg|thumb|right|Stirling Castle sett fra sydvest]]
[[Henrik VIII av England]] så muligheter i dette regentskapet og foreslo at [[England]] og Skottland skulle forenes ved giftermål. Han ønsket at sønnen [[Edvard VI av England|prins Edvard]] skulle inngå ekteskap med Maria. Den 1. juli [[1543]] da Maria var seks måneder gammel ble [[Greenwich-traktaten]] undertegnet hvor det blant annet ble lovet at Maria skulle bli gift med prins Edvard. Det var Henriks ønske at Maria også skulle flyttes til England, slik at han selv kunne ta hånd om hennes oppvekst.<ref>Fraser, s. 15</ref> Imidlertid endret skottenes følelser for England seg da kardinal Beaton kom til makten igjen, og han begynte fremme en pro-katolsk og pro-fransk agenda, noe som irriterte Henrik som på dette tidspunktet ønsket å bryte alliansen med Frankrike og ikke minst med pavedømmet. Da franske skip ble sett ved den skotske kysten i juli ble det oppfattet som en trussel mot Maria og hun ble flyttet med sin mor til [[Stirling Castle]] som ble betraktet som tryggere.<ref name=fraser16>Fraser, s. 16</ref> Den 9. september 1543 ble Maria kronet til skottens dronning i festningens kapell.<ref name=fraser17>Fraser, s. 17</ref>

Kort før Marias kroning ble skotske reisende på en del skotske skip med kurs mot Frankrike arrestert av Henrik som hevdet at de ikke hadde tillatelse til å drive handel med Frankrike selv om dette aldri hadde vært en del av avtalen. Disse arrestasjonene utløste raseri blant skottene. Arran gikk over til katolisismen for å slutte seg til Beaton.<ref name=fraser16 /> Greenwich-traktaten ble deretter avvist av det skotske parlamentet i desember.<ref name=fraser17 />

Denne nye alliansen og avvisningen av avtalen førte til at Henrik begynte sitt «truende frieri», et begrep som senere ble skapt av forfatteren [[Walter Scott]], som et uttrykk for det press Henrik nå øvet for at hans sønn skulle giftes med Maria. Presset besto i en rekke militære framstøt, bl.a. en rekke raid på skotsk og fransk territorium og varte fram til [[1551]]. Det kostet over en halv million [[Britisk pund|pund]] og mange liv. I mai [[1544]] kom [[jarl av Herford|jarlen av Herford]] (senere gitt tittelen [[hertug av Somerset]] av [[Edvard VI av England|Edvard VI]]) til [[Firth of Forth]] for erobre byen [[Edinburgh]] og kidnappe den skotske dronning, men hennes mor hadde skjult henne i hemmelige rom i Stirling Castle.

Den 10. september [[1547]], kjent som «svarte lørdag», led skottene et bittert nederlag i [[slaget ved Pinkie Cleugh]]. Maria av Guise som fryktet for sin datters skjebne, fikk henne sendt midlertidig til klosteret [[Inchmahome Priory]] og henvendte seg deretter til den franske ambassadøren, monsieur D'Oysel, for hjelp.

Franskmennene, som var trofaste til den gjensidige forsvarsavtalen [[Auld-alliansen]], kom skottene til hjelp. Den nye franske kongen, [[Henrik II av Frankrike]], foreslo nå forene Frankrike og Skottland ved gifte den lille dronningen til sin tre år gamle sønn, dauphin Frans. Dette synes Maria av Guise, selv fransk, var den eneste fornuftige løsningen til hennes problemer. I februar [[1548]] ved informasjonen at engelskmennene var på veg til å invadere Skottland på nytt flyttet Maria av Guise den lille dronningen til [[Dumbarton Castle]]. Engelskmennene etterlot seg et slepespor av ødeleggelser bak seg enda en gang og erobret den strategisk lokaliserte byen [[Haddington]]. I juni kom de lenge ventete franskmennene til hjelp og den 7. juli ble den franske avtalen om ekteskap signert i nonnekloster i nærheten av Haddington.

=== Livet i Frankrike ===
[[Fil:Francois Second Mary Stuart.jpg|thumb|left|upright|Frans (15 år) med sin hustru [[Maria Stuart]] (17 år) kort tid etter at Frans var blitt konge i 1559.]]

Med ekteskapsavtalen i orden ble den fem år gamle Maria Stuart sendt til Frankrike i [[1548]]. De neste tretten årene tilbrakte hun ved det franske hoffet. Henrik II hadde tilbudt å være hennes verge og oppdra henne. Den 7. august 1548 seilte den franske flåten fra [[Dumbarton]] med den lille dronningen som passasjer. Hun hadde med seg sitt eget lille hoff bestående av to lorder, to halvbrødre, og de «fire Mariaer», fire piker på hennes egen alder som alle het Maria. De kom fra noen av de fremste adelsfamilier i Skottland: [[Mary Beaton|Beaton]], [[Mary Seton|Seton]], [[Mary Fleming|Fleming]], and [[Mary Livingston|Livingston]].

[[Fil:Francois II Scotland 1558.jpg|thumb|upright|Mynt med [[Frans II av Frankrike|Frans II]] og Maria Stuart, 1558.]]
 
Samtidige beretninger beskriver den lille Maria Stuart som livlig, vakker, og klok. Ved det franske hoffet var hun en yndling. Hun fikk den beste utdannelse som kunne skaffes, og ved slutten av sine studier mestret hun [[fransk]], [[latin]], [[gresk]], [[spansk]] og [[italiensk]] i tillegg til [[skotsk]]. Hun lærte også å spille på to instrumenter, fikk innsyn i litteratur, både [[prosa]], [[poesi]]. Hun ble flink titl å ri og jakte med [[falk]]er, og hun fikk opplæring i håndarbeid, alt sammen typiske ferdigheter for en representant for den kvinnelige adelen. Hun utviklet et nært vennskap med sin framtidige svigerinne, [[Elisabeth av Valois]], som Maria hadde de mest nostalgiske minner om senere i livet.<ref>Fraser, Antonia: ''Mary, Queen of Scots'', s. 42</ref> Hennes bestemor [[Antoinette de Bourbon]] hadde stor innflytelse på hennes barndom, og var blant hennes viktigste rådgivere.

Portretter av Maria viser at hun hadde et lite, velformet hode, en lang og grasiøs nakke, skinnende kastanjebrunt hår, nøttebrune øyne under tunge senkete øyelokk og fine buete øyenbryn, glatt og skinnende hud. Pannen var høy og trekkene rene og samtidig bestemte. Om hun ikke var en skjønnhet i klassisk forstand, ble hun betraktet som et vakkert barn. Som voksen framsto hun som intelligent og blendende, og menn ble lett dypt tiltrukket av henne.<ref>Fraser, Antonia: ''Mary, Queen of Scots'', sidene 88-90</ref>

Alt som barn var Maria høy for sin alder. Som voksen skal hun ha vært 1.80 meter, noe som var en anselig høyde for en kvinne på [[1500-tallet]]<ref>Fraser, Antonia: ''Mary,Queen of Scots''</ref>, og snakket flytende, mens Henrik II av Frankrikes sønn og arving var unormal kort og stammet. Henrik kommenterte at «fra den aller første dagen de møttes har min sønn og hun gått meget godt sammen som om de hadde kjent hverandre i lang tid»<ref>Guy, John: ''My Heart is my Own'', London, Fourth Estate, 2004, ISBN 184115752X. Side 47</ref> Den 24. april 1558 ble Maria gift med dauphin Frans ved [[Notre-Dame]]. Frans fikk tittelen som kongegemal av skottene. Da Henrik II døde den [[10. juli]] [[1559]] ble Maria Stuart, skottenes dronning, dronninggemal av Frankrike. Hennes ektemann ble kong Frans II av Frankrike.

=== Kravet på den engelske trone ===
[[Fil:MaryQueenofScotsMourning.jpg|thumb|left|Maria i sørgedrakt etter Frans.]]
Etter at dronning [[Maria I av England]], kjent som «Maria den blodige», døde, fikk kong Henrik II av Frankrike sin eldste sønn og svigerinnen, Maria Stuart, til å bli proklamert konge og dronning av England.<ref>Fraser, Antonia: ''Mary Queen of Scots'', Panther Books 1970, sidene 113-115</ref> Fra denne tiden av insisterte Maria Stuart å bære det kongelige engelske [[våpenskjold]], og hennes vedvarende krav til den engelske tronen ble en mangeårig stridspunkt mellom den protestantiske [[Elisabeth I av England]] og henne selv, noe som ble åpenbart i at hun som dronning av Skottland hele tiden nektet å godkjenne og underskrive [[Edinburgh-traktaten]] som i praksis opphevet Skottlands tradisjonelle allianse med Frankrike og samtidig anerkjente Elisabeth I som den rettmessige monark i England. Under de ordinære lovene om etterfølgelse var Maria den neste i linjen til den engelske tronen etter hennes fars kusine Elisabeth I som var barnløs. Dog, i øynene på mange katolikker, også engelske, var Elisabeth I av illegitim fødsel, og det gjorde Maria Stuart til den sanne arving etter Maria I av England. Imidlertid sørget [[Third Succession Act|den tredje forordning om etterfølgelse]] av 1543 (''Third Succession Act'') til at Elisabeth I etterfulgte Maria I av England på tronen. At Maria Stuart forble katolsk selv om Skottland gikk gjennom en protestantisk reformasjon gjorde henne til en religiøs utfordrer i England.

Den anti-katolske [[Act of Settlement|forordningen om båndleggelse]] (''Act of Settlement'') ble ikke vedtatt før i 1701. men [[Testament|den siste vilje og testamente]] til Henrik VIII (gitt juridisk makt ved den tredje forordning om etterfølgelse) hadde ekskludert Stuartene fra å etterfølge den engelske trone. Marias vanskeligheter ble ytterligere økt ved [[Hugenotter|hugenotteroppstandelsen]] i Frankrike, kalt for ''le tumulte d'Amboise'' (6. mars – 17. mars 1560), som gjorde det umulig for franskmennene å hjelpe Marias støttespillere i Skottland. Spørsmålet om etterfølgelse var derfor reelt nok.

Frans II døde den 5. desember 1560 av infeksjon i øret som førte til en byll ([[abscess]]) i hjernen. Marias svigermor, [[Catherine de' Medici]], ble regent for den avdøde kongens bror [[Karl IX av Frankrike|Karl IX]] som arvet den franske tronen. Under betingelsene i Edinburgh-traktaten, signert av Marias representanter i Skottland (om enn ikke ved hennes vilje) den 6. juli 1560, gjort mulig ved dødsfallet til Marias mor, måtte Frankrike trekke tilbake sine soldater fra Skottland og anerkjenne Elisabeths rett til å herske over England. Den 17 år gamle Maria Stuart, fortsatt i Frankrike, nektet å anerkjenne avtalen.

=== Religiøs splid ===
[[Fil:Soverom maria.jpg|thumb|Maria Stuarts soverom, Holyrood Palace, Edinburgh]]
Maria dro tilbake til Skottland kort tid etter hennes ektemanns død, men hun kom fram til havnebyen [[Leith]] først den [[19. august]] [[1561]]. Til tross for hennes mange talenter hadde hennes utdannelse i Frankrike ikke gitt henne muligheter til å bedømme eller forholde seg til den farlige og komplekse politiske situasjonen i Skottland.

Som troende katolikk ble Maria mistenkeliggjort av mange av hennes undersåtter, og ikke minst av hennes fars kusine, Elisabeth I, monarken i det protestantiske nabolandet. Skottland var revet mellom katolske og protestantiske fraksjoner, og Marias illegitime halvbror [[James Stewart, 1. jarl av Moray]], var lederen av den protestantiske fraksjonen. Den protestantiske religiøse lederen var [[John Knox]] som nådeløst prekte mot sin dronning, fordømte henne for å høre [[Messe (katolsk)|messe]], for at hun danset, for at hun kledde seg kunstferdig, for å være en kvinne, og av mange andre reelle og oppdiktede forseelser.

Til stor skuffelse for det katolske partiet tolererte Maria det nyetablerte protestantiske herredømmet, og lot James Stewart være hennes fremste rådgiver. I dette aksepterte hun sin manglende militære makt overfor de protestantiske adelsmennene. Hun deltok sammen med James Stewart i å knuse Skottlands ledende katolske leder og adelsmann, [[George Gordon, 4. jarl av Huntly]], i [[1562]] etter at han hadde ledet et opprør på [[det skotske høylandet]] mot henne.<ref>Fraser, ss. 220-231</ref>

Maria Stuart hadde også betenkeligheter i over hvor klokt det var å fornærme og motarbeide dronning Elisabeth, og hun gjorde forsøk på å bedre forholdet ved å invitere den engelske dronning til å besøke Skottland, uten at hun ville signere Edinburgh-traktaten av den grunn. Elisabeth nektet, og det dårlige forholdet mellom dem fortsatte. Maria sendte da [[William Maitland av Lethington]] som ambassadør til det engelske hoffet for å fremme saken med Maria Stuart som en mulig arving til den engelske tronen. Elisabeths svar skal etter sigende ha omfattende følgende utsagn: «Som for tittelen på min krone, for min tid tror jeg ikke at hun vil oppnå den.» (''«As for the title of my crown, for my time I think she will not attain it.»'') Imidlertid fortalte Maria noe annet i hennes eget brev til hennes onkel på morsiden, hertug [[Frans av Guise]], hva Maitland hadde rapportert til henne, inkluderte at Elisabeths egentlige utsagn skal ha vært «Jeg for min del vet ikke bedre, eller at jeg selv ville foretrekke henne» (''«I for my part know none better, nor that my self would prefer to her.»''). Elisabeth var oppmerksom på den rolle som det engelske parlamentet ville ha i denne saken.

I desember 1561 ble gjort forberedelser for at de to dronningene kunne møtes, denne gangen i England. Møtestedet hadde vært oppsatt i York «eller i annen by» i august eller september 1562, men Elisabeth, som var kjent for stadig å skifte mening, sendte sir [[Henry Sidney]] for å avlyse i juli på grunn av borgerkrigen i Frankrike. I 1563 gjorde Elisabeth et nytt forsøk på å nøytralisere Maria ved å foreslå at hun giftet seg med [[Robert Dudley, 1. jarl av Leicester]], svoger av Sidney og den engelske dronningens favoritt, og en som Elisabeth stolte på og mente hun kunne kontrollere. Dudley, foruten å være engelsk og protestant, ville ha løst et dobbelt problem for Elisabeth. Hun sendte en ambassadør for å fortelle Maria Stuart at om hun ville gifte seg med «en person – sannelig kanskje slik som hun ville knapt tenke vi kunne bli enige om»<ref>Chamberlin, Frederick: Elizabeth and Leycester. Dodd, Mead & Co. 1939. Side 137: ''«some person – yea perchance such as she would hardly think we could agree unto»''</ref> en som Elisabeth hadde valgt ut, da ville også Elisabeth «ta de skritt for å undersøke hennes rett og tittel for å bli vår neste kusine og arving»<ref>''«proceed to the inquisition of her right and title to be our next cousin and heir.»''</ref> Heller ikke dette forslaget førte til noe som helst, hovedsakelig for at den påtenkte brudgommen selv ikke var villig.<ref>Chamberlin, Frederick: ''Elizabeth and Leycester''. Dodd, Mead & Co. 1939. Sidene 136-164, 445-447; se også Plowden, Alison: ''Marriage with my Kingdom: The Courtships of Queen Elizabeth I''. BCA 1977. Side 137</ref>

=== Gift med Darnley ===
[[Fil:Mary Stuart James Darnley.jpg|thumb|Maria sammen med sin andre ektemann, [[Henry Stuart, lord Darnley|Darnley]]]]
Den [[29. juli]] [[1565]] giftet Maria Stuart seg med [[Henry Stuart, lord Darnley]], hennes fetter, i slottet [[Holyrood Palace]]. Henry var et medlem av [[Huset Stewart]] (eller Stuart) slik Maria selv var, men han var ikke i slekt på farsiden med Stewart-kongene, men heller av deres nærmeste slektninger som holdt den arvelige posisjonen ‘High Stewart’ av Skottland.

Maria hadde blitt hodestupes forelsket med den «lange gutten»  (''«long lad»''), som dronning Elisabeth beskrev ham, etter at han hadde kommet til Skottland fra England tidligere på året (med tillatelse fra det engelske [[Det kongelige råd (Storbritannia)|kongelige råd]]). På den ene siden følte Elisabeth seg truet av utsikten av dette ekteskapet ettersom både Maria og Darnley hadde slektskrav på den engelske tronen ved å være direkte etterkommere av [[Margaret Tudor]], Henrik VIIIs eldre søster. Deres barn ville derfor arve begge foreldrenes krav, og således være de neste i arverekkefølgen til den engelske tronen. Dog kunne den engelske ambassadøren uttrykke at «det som sies er sannelig at hun [dronning Maria] er forhekset»<ref>Bingham, Caroline: ''Darnley: A Life of Henry Stuart, Lord Darnley, Consort of Mary Queen of Scots Constable''. 1995. Side 101</ref>, og at dette ekteskapet kan kun bli avverget «med vold».<ref>Bingham, Caroline: side 100</ref> Inngåelsen av ekteskapet gjorde Elisabeth rasende da at hun mente at hun burde han blitt spurt om tillatelse ettersom Darnley var en engelsk undersått.

Ekteskapet med en ledende katolikk fremskyndet hendelsen at Maria Stuarts halvbror James Stewart gikk sammen med andre ledende protestantiske adelige i et åpent opprør. Maria dro til [[Stirling]] den [[26. august]] [[1565]] for å konfrontere dem, og dro deretter tilbake til Edinburgh den neste måneden for å skaffe flere tropper. James Stewart og de andre opprørske lordene ble omringet og de flyktet i eksil, den avgjørende militære aksjonen er blitt kjent som «Chaseabout Raid».

[[Fil:James Hepburn, 4th Earl of Bothwell, c 1535 - 1578. Third husband of Mary Queen of Scots - Google Art Project.jpg|thumb|left|James Hepburn 4. jarl av Bothwell, ble mistenkt for mordet på Darnley.]]
Det tok ikke lang tid før den nygifte Darnley ble arrogant og krevde makt i samsvar med hans høflighetstittel som «konge». Darnley var sjalu på Marias vennskap med hennes private sekretær [[David Rizzio]] og i mars 1566 gikk Darnley inn i en hemmelig konspirasjon som med den adelen som hadde gjort opprør mot hans dronning i «Chaseabout Raid». Den 9. mars ble Rizzio myrdet av en gruppe med adelsmenn, fulgte av Darnley, foran den gravide Maria Stuart mens de to var i en konferanse i Holyrood Palace. Darnley skiftet deretter side igjen og forrådte lordene, men mordet hadde uansett ført til at ekteskapet brøt sammen.

Deres sønn, James, ble født den [[19. juni]] [[1566]]. Det ble etterhvert åpenbart at en form for løsning måtte bli funnet for «problemet Darnley».<ref>Bingham, Caroline: side 160</ref> Det ble holdt et møte ved [[Craigmillar]] i november 1566 med de ledende skotske adelige og dronningen. Skilsmisse ble diskutert, men deretter ble det sverget til en forpliktelse om å bli kvitt Darnley på andre måter: «Det var antatt som mest hensiktsmessig og mest fordelaktig for den alminnelige rikdom, ... , at en slik ung tosk og stolt tyrann ikke skulle herske over dem; ... at han skulle bli tatt av dage på en måte eller en annen; og den som enn påtok seg handlingen eller gjorde den, skulle de forsvare.»<ref>Fraser, Antonia: ''Mary Queen of Scots''. Panther Books 1970. Sidene 335-336</ref> Darnley fryktet (med rette) for sin sikkerhet og reiste til [[Glasgow]] for å besøke sin far. Der ble han syk (muligens av [[Kopper (sykdom)|kopper]] eller [[syfilis]]<ref>{{Kilde www |url=http://www.medievalsociety.org/2008/02/22/syphilis/ |tittel=Syphilis |besøksdato=2009-09-12 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090919102748/http://www.medievalsociety.org/2008/02/22/syphilis/ |arkivdato=2009-09-19 |url-status=død }}</ref>).

I det nye året sørget Maria for at hennes ektemann kom tilbake til Edinburgh. Han restituerte seg etter sykdommen i et hus ved det tidligere klosteret til [[Kirk o' Field]] innenfor bymurene av Edinburgh hvor Maria hyppig besøkte ham slik det tilsynelatende var en forsoning på gang. En natt i februar [[1567]], etter at Maria hadde gått til et bryllup for hennes av hennes hoffdamer skjedde det en eksplosjon i huset, og deretter ble Darnley funnet død i trehagen, tilsynelatende av strangulasjon. Historikeren [[Alison Weir]] har derimot konkludert med at han døde av kvelning som en følge av eksplosjonen. Det viste seg at det var [[James Hepburn, 4. jarl av Bothwell]], som hadde skaffet krutt til eksplosjonen, og den alminnelige meningen var at han var skyld i mordet på Darnley. Maria arrangerte en påtatt rettssak foran parlamentet og Bothwell ble pliktskyldig frifunnet den 12. april.<ref>Fraser, Antonia: sidene 373-375</ref> Senere ble en del landtitler offisielt gitt til Bothwell som et resultat av Darnleys død.<ref>Fraser, Antonia: side 375</ref> Han fikk også en del av lordene til signere Ainslie Tavern-forpliktelsen hvor de ga sitt samtykke i å støtte hans krav på å gifte seg med dronningen. Alle disse juridiske tiltakene gjorde lite for hindre mistanke mot Maria Stuart blant allmuen.

=== Bortførelse og fengsling i Skottland ===
[[Fil:Mary Stuart James.jpg|thumb|Maria med sin sønn, Jakob VI.]]
Den 24. april 1567 besøkte Maria sin sønn ved Stirling for siste gang. På veg tilbake til Edinburgh ble hun bortført, villig eller ikke, av Bothwell og hans menn og fraktet til [[Dunbar Castle]] hvor hun etter sigende ble voldtatt av Bothwell. Imidlertid, allerede i oktober 1566 skal hun ha blitt meget interessert i Bothwell da hun gjorde en reise på fire timer på hesteryggen for å besøke ham i [[Hermitage Castle]] hvor han lå syk.<ref>Bingham, Caroline: ''Darnley: A Life of Henry Stuart, Lord Darnley, Consort of Mary Queen of Scots'' Constable 1995. Sidene 158-159</ref> Den 6. mai vendte Maria og Bothwell tilbake til Edinburgh og den 15. mai ble de gift i Holyrood Palace, bryllupet skjedde i henhold til protestantiske ritualer. Bothwell hadde latt seg skille fra sin første hustru, [[Jean Gordon, hertuginne av Bothwell|Jean Gordon]], kun tolv dager tidligere.<ref>Fraser, s. 370</ref>

Den skotske adelen vendte seg imot Maria og Bothwell, og samlet en hær mot dem. Maria og Bothwell konfronterte lordene i slaget ved Carberry Hill den 15. juni, men det ble ikke kamp da Maria ble enig med lordene ifølge dem på den betingelsen at de lot Bothwell gå.<ref>[http://www.aboutscotland.com/mqs/carberry.html «About Scotland»] {{Wayback|url=http://www.aboutscotland.com/mqs/carberry.html |date=20090221005329 }}. Aboutscotland.com</ref> Lordene brøt sitt løfte og tok Maria med seg til Edinburgh og fengslet henne i [[Loch Leven Castle]], som lå på en øy midten av innsjøen [[Loch Leven]]. Mellom den 18. juli og 24. juli 1567 spontanaborterte hun tvillinger. Den 24. juli 1567 ble hun tvunget til å abdisere den skotske tronen til fordel for sin sønn Jakob, da ett år gammel.

Den 2. mai 1568 klarte Maria å rømme fra Loch Leven og klarte atter å samle en liten hær. Etter at hun led nederlag i [[slaget ved Langside]] den 13. mai, flyktet hun i båt over [[Solway Firth]] til England.

=== Flukt og fengsling i England ===
[[Fil:Maryincaptivity.jpg|thumb|Maria Stuart i fangenskap, ca. 1580.]]
Maria gikk i land ved [[Workington]] i England den 19. mai og bodde i [[Workington Hall]]. Hun ble raskt fengslet av Elisabeths offiserer ved [[Carlisle Castle]]. I løpet av hennes fengsling skal hun ha hatt sin berømte frase ''En ma Fin gît mon Commencement'' («I min ende er min begynnelse») brodert på sine klær. Hun ble forflyttet til [[Bolton Castle]] den 16. juli 1568 og ble der i varetekt av [[Henry, 9. lord Scrope]], fram til 26. januar 1569 da hun ble forflyttet til [[Tutbury Castle]].

Etter hennes flukt til England forventet Maria Stuart at Elisabeth I ville hjelpe henne å gjenvinne tronen. Elisabeth var forsiktig og beordret en undersøkelse i spørsmålet om Maria først burde bli tiltalt for mordet på Darnley. En konferanse ble holdt i [[York]] og senere i [[Westminster]] mellom oktober 1568 og januar 1569. Anklagerne var de skotske lordene som hadde avsatt henne. Av politiske grunner ønsket Elisabeth hverken å dømme Maria for mord, eller frikjenne henne for det samme. Konferansen ble således en politisk øvelse.

Maria nektet å anerkjenne retten til noen domstol da hun var en dronning, og mannen som hadde ansvaret for søksmålet, [[James Stewart, 1. jarl av Moray]], var regent av Skottland for hennes egen sønn kong Jakob. Hans viktigste motiv var å hindre at hun ble gitt tronen tilbake. Maria nektet å gi et skriftlig forsvar om ikke Elisabeth kunne garantere en dom på ikke skyldig, noe den engelske dronningen ikke var villig til.

Som bevis presenterte Marias skotske anklagere de såkalte «kistebrevene» («Casket letters»), åtte brev etter forlydende fra Maria og til Bothwell, rapportert av [[James Douglas, 4. jarl av Morton]], for å ha blitt funnet i Edinburgh i en sølvboks engravert med bokstaven F (etter sigende for Frans II), sammen med et antall andre dokumenter, inkludert deres ekteskapsbevis. Resultatet av konferansen var at disse brevene ble akseptert som ekte etter en undersøkelse av håndskriften, og den informasjonen som brevene ga ble derfor også bedømt for å være genuine. Dog, som Elisabeth hadde ønsket, undersøkelsen kom til konklusjonen at intet var blitt bevist. I etterpåklokskapens navn synes det som om at ingen av de involvert partene hadde sannheten som sitt fremste mål. James MacKay har kommentert at en av de merkeligste «rettssaker» i juridisk historie hadde endt opp med ingen dom om skyld med det resultat at anklagerne reiste tilbake til Skottland og den anklagede forble holdt i varetekt i «beskyttende forvaring».

I [[1570]] ble Elisabeth overtalt av representanter fra kong [[Karl IX av Frankrike]] til å love å gi sin støtte til at Maria kunne gjenvinne sin skotske trone. Som en betingelse krevde hun en bekreftelse av Edinburgh-traktaten, noe Maria selv ikke nå var villig til å gjøre. Uansett fortsatte William Cecil, 1. baron Burghley, forhandlingene med Maria på Elisabeths vegne.

I 1569 hadde Cecil uoffisielt utpekt sir [[Francis Walsingham]] til å organisere en hemmelig tjeneste for å beskytte riket, særlig dronningens person. Deretter hadde Cecil som Walsingham mange grunner som muligheter for å vokte Maria Stuart svært grundig.

[[Ridolfikomplottet]] var en katolsk plan om å avsette Elisabeth med hjelp fra utenlandske soldater, og plassere Maria Stuart på Englands trone. Konspirasjonen fikk den engelske dronningen til ombestemme seg, og med dronningens oppmuntring introduserte parlamentet en lov i [[1572]] som forhindret Maria fra å kreve den engelske tronen. Uventet nektet Elisabeth å gi den sin kongelige godkjenning. Det lengste hun noen gang gikk var i [[1584]] da hun introduserte et dokument (''Bond of Association'') som hadde det formål å hindre noen potensielle etterfølgere fra å dra fordel av et mulig mord på henne. Det var ikke juridisk bindende, men ble signert av tusener, inkludert Maria Stuart selv.

Elisabeth betraktet Marias krav på den engelske trone som en alvorlig trussel, og i de neste 18 årene ble Maria holdt i forvaring, det meste av tiden i [[Sheffield Castle]] og [[Sheffield Manor]] under ledelse av [[George Talbot, 6. jarl av Shrewsbury]] og hans fryktelige hustru [[Bess av Hardwick]]. Bothwell ble fengslet i [[Danmark]], ble deretter sinnssyk og døde i fengsel i [[1578]].

=== Rettssak og henrettelse ===
[[Fil:Mary Stuart Execution1.jpg|thumb|En samtidig skisse av henrettelsen.]]
Maria Stuart ble etterhvert en byrde som Elisabeth hverken kunne tolerere eller akseptere. Maria ble anklaget for forræderi av en rett bestående av rundt førti adelsmenn, inkludert katolikker. Hun hadde deltatt i [[Babingtonkomplottet]], avslørt av hennes egne brev som sir Francis Walsingham hadde sørget for å få oppsnappet. Brevene var skrevet i [[kode]], slik at brevskriverne følte seg trygge og dermed var mer løsmunnet enn de ellers ville vært. Walsinghams menn knekket koden, og ut fra brevene var det åpenbart at Maria hadde godkjent et drapsforsøk på Elisabeth. Maria nektet og fremstod energisk og djerv i sitt forsvar. En av hennes mer minneverdige kommentarer var: «''Husk mine herrer, historiens teater er mer omfattende enn kongeriket England''.» Hun påpekte at hun ble nektet muligheten for å se de påståtte bevisene eller sine egne papirer som var tatt fra henne, at hun ble nektet juridisk rådgivning, og aldri hadde vært en engelsk undersått og derfor ikke kunne bli dømt for «forræderi». Konspirasjonens omfang er ukjent. 

I en rettssak hvor Englands ''[[Lord Chancellor]]'', sir Thomas Bromley,<ref>[http://www.westminster-abbey.org/search/12144 «Thomas Bromley»] {{Wayback|url=http://www.westminster-abbey.org/search/12144 |date=20090216085909 }} [[Westminster Abbey]]</ref> og [[Attorney General for England and Wales|regjeringsadvokaten]] sir John Popham (senere [[Lord Chief Justice (England og Wales)|rettspresidenten]]), presiderte, ble Maria Stuart funnet skyldig i forræderi og dømt til å [[halshogging|halshugges]]. Likevel nølte Elisabeth med å gi den direkte ordren om henrettelse. Hun fryktet konsekvensene, særlig om Marias sønn Jakob av Skottland som [[hevn]] skulle inngå en [[allianse]] med de katolske [[stormakt]]ene Frankrike og Spania, og deretter invadere England. Hun var også bekymret for hvordan en henrettelse ville påvirke det kongelige legitimeringsprinsippet «kongedømmet av [[Guds nåde]]». Elisabeth spurte Marias siste vokter, Amias Paulet, om han kunne planlegge en form for «uhell» som ville fjerne Maria Stuart.<ref>Google Books: [http://books.google.com.au/books?id=CXRMAAAAMAAJ&pg=PA548&lpg=PA548&dq=Amias+Paulet+stain+posterity&source=bl&ots=l3tlDFGWnY&sig=h9XfECIHapHlQmdwLmE-eyv_RN8&hl=en&sa=X&oi=book_result&resnum=6&ct=result#v=onepage&q=Amias%20Paulet%20stain%20posterity&f=false ''The London encyclopaedia: or, Universal dictionary of science ...''], bind 19, redigert av Thomas Curtis</ref> Han nektet fordi han ikke ville tillate en slik «plett på sine etterkommere». 

En stund gjemte Elisabeth seg på [[Richmond upon Thames|slottet i Richmond]]. Parlamentet sendte en deputasjon ut til henne med bønn om at nå måtte dødsdommen fullbyrdes, men hun ba om deres tilgivelse fordi de fikk «et svar som ikke var noe svar» («''my answer answerless''»). Til sist underskrev hun likevel og rakte den signerte dødsdommen til sin sekretær William Davison til «videre forføyning», dvs. at han tok den til [[storseglbevarer]]en som satte det kongelige seglet under, slik at dommen ble rettskraftig.<ref>Richard Hermann: ''Livet med Elizabeth'' (s. 282-83), Cappelens forlag, Oslo 1986, ISBN 82-02-10705-9</ref> Deretter ble det kongelige råd sammenkalt av William Cecil for iverksettelse av dommen før dronningen ombestemte seg.<ref name="WalsinghamByHutchinson"> Hutchinson, Robert (2007): ''Elizabeth's Spy Master: Francis Walsingham and the secret war that saved England'', Thomas Dunne Books. </ref>

På [[Fotheringhay Castle|Fotheringhay-slottet]] i [[Northamptonshire]] den [[7. februar]] [[1587]] ble Maria fortalt at hun ville bli henrettet neste dag. Hun tilbrakte sine siste timer i [[bønn]] og skrev brev og sitt [[testament]]. Hun ba om at hennes tjenere skulle bli løslatt. Hun ba også om å bli gravlagt i Frankrike. Skafottet var dekket av svart klede. To eller tre trinn førte opp til plattformen med en hoggestabbe, en pute å knele på, og tre krakker - til henne og til jarlene av [[Shrewsbury]] og av [[Kent]] som var vitner til henrettelsen.<ref>Antonia Fraser: ''Mary Queen of Scots'' (s. 537), forlaget Weidenfeld and Nicolson, London. ISBN 978-0-297-17773-9</ref> Ved henrettelsen knelte Marias bødler foran henne, den ene het for øvrig Bull, og ba om hennes [[tilgivelse]]. Ifølge Robert Wynkfield svarte hun at hun tilga dem, for «''Dere gjør en ende på mine plager!''»<ref name=wynkfield> [http://tudorhistory.org/primary/exmary.html «The Execution of Mary Queen of Scots»]. ''Tudorhistory.org''.</ref>

Bødlene og hennes to tjenere hjalp til med å fjerne en svart ytre kappe, to underskjørt og hennes [[korsett]] som avslørte en dyprød serk, for øvrig den [[liturgi]]ske fargen på [[martyrium]] i den katolske kirke. Mens hun kledde av seg, smilte hun svakt til [[bøddel]]en og sa «''Aldri har jeg hatt slike hjelpere til å kle av meg, og aldri har jeg tatt av meg klærne foran en slik forsamling''».<ref name=wynkfield/> Hun fikk deretter bind foran øynene og knelte ned på puten, la hodet på blokken og strakte ut armene bak seg.
[[Fil:The Execution of Mary Stuart, 1895.ogv|thumb|right|En reproduksjon fra 1895 av den historiske scenen, produsert av Edison Manufacturing Co.]]
I [[Antonia Fraser]]s biografi, ''Mary Queen of Scots'', skriver forfatteren at det trengtes to hogg ved henrettelsen: den første feilet, og hennes lepper skal ha bevegd seg; tjenerne mente at hun stønnet «Søte Jesus!» Det andre hogget delte halsen, unntatt en sene som bøddelen sagde over med øksen. Robert Wynkfield skrev en detaljert redegjørelse frem til henrettelsen, og nevner også to øksehogg. Etterpå løftet bøddelen hodet hennes i været med ordene: «''Gud bevare dronningen!''» Så skilte det kastanjebrune håret lag med hodet som skal ha rullet bortover gulvet.<ref name=wynkfield/> Maria hadde gått med [[parykk]] fordi hennes eget hår var kortklipt og helt grått, enda hun bare var 44 år gammel. Da hun skulle bæres bort, kom den lille [[Skye terrier|Skye-terrieren]] hennes frem. Den må ha gjemt seg i kappefoldene hennes<ref>Richard Hermann: ''Livet med Elizabeth'' (s. 285)</ref> og ville ikke forlate henne, men ble til slutt fjernet av hennes hoffdamer som vasket av den blodet.<ref name=wynkfield/>

[[Kjortel]]en hun bar ved sin henrettelse, var hvit (ikke dyprød) og er utstilt på Coughton Court<ref>[https://www.nationaltrustcollections.org.uk/object/135702 Maria Stuarts kjortel som hun bar ved henrettelsen]</ref> ved [[Alcester (England)|Alcester]] i [[Warwickshire]], som den gangen tilhørte Throckmortons, en av Englands eldste katolske familier.<ref>[https://www.coughtoncourt.co.uk/the-house Coughton Court]</ref> Det er blitt sagt at tre hogg måtte til ved Marias henrettelse, kanskje fordi det samme var tilfellet ved henrettelsen av [[Robert Devereux, 2. jarl av Essex|jarlen av Essex]]. Det har vært fremsatt en tanke om at antallet inngikk i et [[ritual]].<ref name = "Scaffold"> For en moderne diskusjon om dette, se Grantley, Darryll (1999): «Death, the Scaffold and the Stage...» i: ''Christopher Marlowe and English Renaissance Culture'', Ashgate Publishing.</ref>

=== Etterspill ===
Da nyheten om henrettelsen nådde London, [[dans]]et folk i gatene, men Elisabeth ble utav seg, skrek og slo rundt seg. Hun hevdet at dette var skjedd mot hennes vilje, at hun var forrådt av sine nærmeste i det groveste svik. Hun stengte alle engelske havner av frykt for at de katolske stormaktene ville ta hevn, og hennes trofaste rådgiver, [[William Cecil, 1. baron Burghley|baron William Cecil]], ble bortvist fra hoffet. Men særlig rettet hennes raseri seg mot sekretæren, William Davison, som hadde behandlet hennes signerte dokument etter forskriftene, men ble straffet med mange års [[fangenskap]] i [[Tower of London]].<ref>Richard Hermann: ''Livet med Elizabeth'' (s. 285-86)</ref> Han ble senere løslatt etter å ha betalt en stor bot, men hans karriere var ødelagt.<ref name="WalsinghamByHutchinson" />

Ikke lenge før sin død hadde Maria [[broderi|brodert]]: ''En ma Fin gît mon Commencement'' («I min ende er min begynnelse»), og noe sannhet var det i dette, siden hennes død gjorde hennes sønn til tronarving i både England og Skottland. Den døde ble [[balsamering|balsamert]] og holdt skjult på Fotheringhay i et halvt år før hun ble gravlagt i [[katedral]]en i [[Peterborough]] ved en hemmelig seremoni i august 1587.<ref>[https://olivialongueville.com/2016/02/09/mary-queen-of-scots-in-my-end-is-my-beginning/ Maria Stuart]</ref> I [[1612]] ble hun gravd opp igjen, da hennes sønn, kong [[Jakob I av England]], fikk henne flyttet til [[Westminster Abbey]]. Der ligger nå Maria og hennes fars kusine Elisabeth av England på hver sin side av Henrik VIIs kapell,<ref>[https://www.westminster-abbey.org/about-the-abbey/history/lady-chapel ''Lady chapel, Westminster abbey]</ref> utført i [[marmor]] med foldede hender, selv om de to aldri møttes i levende live.<ref>Richard Hermann: ''Livet med Elizabeth'' (s- 286)</ref> På 1700-tallet ble de to gravene åpnet under leting etter Jakob Is gravsted. Han ble funnet gravlagt sammen med [[Henrik VII av England]].

I februar [[2008]] ble en kopi av [[fullmakt]]en til Marias henrettelse kjøpt for 72 485 pund fra [[erkebiskopen av Canterbury]]s [[bibliotek]] i [[Lambeth Palace]], hvor det oppbevares på nasjonens vegne.<ref>stv News report, Februar 2008: [http://www.scotlandontv.tv/scotland_on_tv/video.html?vxSiteId=60fdd544-9c52-4e17-be7e-57a2a2d76992&vxChannel=History%20Key%20Events&vxClipId=1380_SMG1833&vxBitrate=300 «Purchase of Mary Queen of Scots' Death Warrant»]. Scotlandontv.tv.</ref>