Redigerer Margot Fonteyn (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hun ble født Margaret Evelyn Hookham og ble kalt «Peggy». Faren var britisk; moren var halvt irsk og halvt brasiliansk. Hennes brasilianske bestefar var forretningsmannen Antonio Fontes. Svært tidlig tok hun og broren hennes en justert form av hans etternavn - «Fonteyn». En del av hennes barndom ble tilbrakt i [[Kina]], der faren handlet med tobakk. Hun bodde i [[Tianjin]] og senere i [[Shanghai]], og fikk danseundervisning der av en russisk emigrant. Etter at familien flyttet tilbake, gjorde hun audition for Vic-Wells Ballet (som senere ble Sadler-Wells og til slutt [[Royal Ballet]]).{{tr}}

=== Ballett ===
Hun debuterte på scenen da hun var bare 15 år, som et snøfnugg i ''[[Nøtteknekkeren]]''.  Allerede som 16-åring var det mange som kommenterte hennes talent.{{Tr}}

I 1939, da annen verdenskrig brøt ut, hadde hun allerede danset mange av de «klassiske» rollene: Odette/Odile i ''[[Svanesjøen]]'', Giselle i ''[[Giselle]]'' og Aurora i ''[[Tornerose]]''. Ikke minst hadde hun vært en stor inspirasjon for koreografen [[Fredrick Ashton]].{{Tr}} Gjennom hele 2. verdenskrig reiste hun sammen med [[Royal Ballet]].

Etter krigen danset hun blant annet rollene som Askepott, Chloe og Ildfuglen. Hennes status som internasjonal stjerne ble sikret etter en forestilling i [[New York]] i 1949.{{Tr}} Hun ble i 1956 utnevnt til kommandørdame av [[Order of the British Empire]] og derved adlet. Hun fikk derved rett til å føre tiltaleformen ''[[dame]]'' foran sitt navn.

I 1956 giftet hun seg med Roberto de Arias. I 1960 gikk det rykter om at hun skulle pensjonere seg, men overraskende nok startet hennes største epoke i 1961, med et samarbeid med [[Rudolf Nurejev]].{{tr}}

=== Samarbeidet med Nurejev (1961–1979) ===
Nurejev og Fonteyn debuterte som ballettpar den 1. mars 1962 i ''[[Giselle]]''. Det ble laget en del balletter til dem, som ''Marguerite'' og ''Armand'', og Kenneth Macmillians versjon av ''[[Romeo og Julie]]''.

I 1967 ble paret arrestert på en fest i [[San Francisco]] da politiet kom for å lete etter [[narkotika|illegale rusmidler]].{{Tr}} Paret lagde også filmer av ''Svanesjøen'', ''Romeo og Julie'', ''[[Les Sylphides]]'' og «slave pas de deux»-en fra ''La Corsaire''.

Roberto hadde blitt skutt i 1964 av en politisk rival, og blitt alvorlig handikappet. Umiddelbart etter hendelsen hadde Fonteyn vurdert å slutte som danser, men hun fortsatte fordi hun trengte inntektene fra ballettkarrieren for å betale for ektemannens legeregninger. Hun tok seg av ham til hans død i 1989.

I 1972 trakk Fonteyn seg mer tilbake fra scenen, og flyttet til [[Panama]] for å bo sammen med sin mann der. Fra da av opptrådte hun ikke lenger i helaftens ballettforestillinger, kun i énaktere. Imidlertid begynte hun også å utforske moderne ballett som uttrykksform, og danset blant annet med [[Martha Graham]] og hennes kompani.

I 1979 fikk hun tittelen Prima Ballerina Assoluta av Royal Ballet{{Tr}}, og sluttet helt å opptre som ballettdanser. I perioden 1981–1990 var hun ''[[chancellor]]'' ved [[University of Durham]].

I 1991 døde Fonteyn av kreft.{{tr}}