Redigerer Marcus Fabius Quintilianus (avsnitt)

== Liv og virke ==
[[Fil:Quintilian, Institutio oratoria ed. Burman (Leiden 1720), frontispiece.jpg|thumb|left|Forsatsen til en utgave fra 1720 av ''Institutio Oratoria'' som viser Quintilianus som lærer i retorikk.]]
Quintilianus ble født en gang rundt år 35 e.Kr. i Calagurris (dagens Calahorra,<ref>[https://lariojaturismo.com/en/poblacion/calahorra/97c04898-21e6-48e6-b377-b989cf296a1a Calahorra]</ref> [[La Rioja]]) i Spania. Hans far, en velutdannet mann, sendte ham til [[Roma]] for å studere [[retorikk]] tidlig under keiser [[Nero]]s styre. I Roma inngikk han vennskap med den eldre, galliske retorikeren og advokaten Domitius Afer, som ifølge [[Hieronymus]] døde i [[60]],<ref>[https://theodora.com/encyclopedia/a/domitius_afer.html «Domitius Afer», ''Theodora]</ref> og så i ham både forbilde og [[mentor]] ved å høre ham tale og fremme saker i retten. Afer har vært karakterisert som en mer streng, klassisk taler i [[Cicero]]s ånd enn det som var vanlig i [[Seneca den yngre]]s tid, og må ha vekket Quintilianus’ interesse for Ciceros idealer.

Etter Afers død dro Quintilianus tilbake til Spania, muligens for å virke som jurist i sin egen provins. I år [[63]] dro han imidlertid tilbake til Roma som en del av følget til den senere keiseren [[Galba]], Neros kortvarige etterfølger. Han ser ikke ut til å ha fungert som en rådgiver for keiseren, noe som sannsynligvis var et hell, idet Galba ble drept i år [[69]].

I det kaotiske [[De fire keiserne|firekeiser-året]], da også Galba ble drept, åpnet Quintilianus en offentlig retorikkskole. Blant studentene var [[Plinius den yngre]] og kanskje også [[Tacitus]]. Keiser [[Vespasian]] gjorde ham til [[Romersk konsul|konsul]]. Keiseren var «''generelt ikke /.../ interessert i kunstartene, men... i utdannelse som et virkemiddel for å skape en intelligent og ansvarlig herskerklasse''».<ref>Kennedy, 19</ref> Denne bedringen av privatøkonomien tillot Quintilianus å bruke mer tid på undervisning. I tillegg opptrådte han som advokat på vegne av betalende klienter.

Om hans personlige liv er lite kjent. I sin ''Institutio Oratoria'' nevner han en hustru som døde ung, og to sønner. Som [[pedagog]] var han langt forut for sin tid. Quintilian gikk inn for å avskaffe korporlig avstraffelsen i skolene. I ''Institutio Oratoria'' skriver han: «''De som får pryl, utsettes for mye smerte og frykt som de ikke kan snakke om, og skammer seg over. Den skamfølelsen nedbryter selfølelsen deres, gjør dem motløse og driver dem til å flykte fra selve dagslyset og føle avsky for det.''»<ref>[[Vibeke Roggen]] m.fl.: ''Antikkens kultur'' (s. 99), forlaget Aschehoug, Oslo 2010, {{ISBN|978-82-03-33743-7}}</ref>

I ''Institutio Oratoria'' skriver han, som en av svært få romerske forfattere, om [[barneoppdragelse]]. Som de fleste av datidens foreldre opplevde han å miste et barn, i hans tilfelle en fem år gammel sønn: «''Men det som gjorde [[skjebne]]ns slag særlig grusomt for meg å bære, var at han særlig hadde knyttet seg til meg, og foretrakk meg fremfor sine [[amme]]r og sin bestemor som oppdro ham.''» Her fremgår det hvor uvanlig et nært forhold mellom far og en liten sønn var blant romerne. Guttens mor nevnes ikke blant dem som var rundt ham til daglig.<ref>Peter Ørsted: ''Romerne – dagligliv i det romerske imperium'' (s. 228-9), forlaget Gyldendal, København 1991, {{ISBN|87-01-72010-4}}</ref>

Quintilianus trakk seg tilbake fra undervisningen og advokatyrket i år [[88]] under keiser [[Domitian]]s styre. Dette kan ha skyldtes at hans arbeid hadde sikret ham økonomisk trygghet og et ønske om å nyte sine siste år. Han hadde også overlevd flere keisere; årene under [[Vespasian]] og [[Titus]] var relativt fredfylte, men Domitian var beryktet som vanskelig selv i gode tider. Domitians tiltakende grusomhet og [[paranoia|forfølgelsesvanvidd]] kan fått retorikeren til trekke seg tilbake. Keiseren kan ikke ha blitt fornærmet, for i år [[90]] ble Quintilianus utnevnt til lærer for keiserens to grandnevøer og arvinger - neppe en tillitserklæring i seg selv, for «på den tiden da han gjorde ferdig ''Institutio Oratoria'', var de to unge mennene som begge var mulige rivaler til en vaklende trone, forsvunnet i landflyktighet».<ref>Murphy, xx</ref> Foruten noe undervisning tilbrakte Quintilianus sin tid som pensjonist med å skrive sin ''Institutio Oratoria''. Nøyaktig dødsdato er ikke kjent, men det antas at han døde en gang rundt år 100. Det ser ikke ut til at han overlevde Domitian, som fikk bekreftet sitt forfølgelsesvanvidd i år [[96]] da han ble myrdet.