Redigerer Mani (religionsleder) (avsnitt)

==Liv og virke==
===Bakgrunn===
Manis foreldre var av [[Partia|parthisk]] og  [[Armenia|armensk]] opphav, og visstnok av fyrsteslekt. Manis far Pātik (eller ''Pattūg'';<ref>D. N. MacKenzie. A Concise Pahlavi Dictionary. Routledge Curzon, 2005.</ref> gresk Παττικιος, arabisk ''Futtuq''), var fra [[Ecbatana]]<ref>Encyclopædia Britannica. [http://www.britannica.com/EBchecked/topic/362129/Mani Mani (Iranian religious leader)] (2011)</ref> og var medlem av den jødisk-kristne døpersekten [[elkesaittene]] (en subgruppe av [[ebionittene]]). Hans mor var av parthisk<ref>Henning, W.B., The Book of Giants, BSOAS, Vol. XI, Part 1, 1943, pp. 52–74: "It is noteworthy that Mani, who was brought up and spent most of his life in a province of the Persian empire, and whose mother belonged to a famous Parthian family, did not make any use of the Iranian mythological tradition.  There can no longer be any doubt that the Iranian names of Sām, Narīmān, etc., that appear in the Persian and Sogdian versions of the Book of the Giants, did not figure in the original edition, written by Mani in the Syriac language."</ref><ref>W. Eilers (1983), "Iran and Mesopotamia" in E. Yarshater, The Cambridge History of Iran, vol. 3, Cambridge: Cambridge University Press, p. 500: "Mani, a Parthian on his mother's side, was born at Ctesiphon in the last decade of the Arsacid era (AD 216). "</ref> herkomst (fra «den armenske arcasideslekt fra [[Kamsarakan]]»<ref>{{citation | last = Sundermann | first = Werner | title = Mani, the founder of the religion of Manicheism in the 3rd century CE | encyclopedia = Iranica | year = 2009 | url = http://www.iranicaonline.org/articles/mani-founder-manicheism | quote = ...his mother was from the house Jinsajian, explained by Henning as the ''Armenian Arsacid family of Kamsarakan''}}.</ref>); navnet oppgis noe varierende, ofte som ''Mariam''.

Manis fødselsdag, den 14. april 216, er den som oppgis i en kinesisk manikeistisk kilde.<ref>Se Werner Sundermann: «Studien zur kirchengeschichtlichen Literatur der iranischen Manichäer III». I: ''[[Altorientalische Forschungen]]'' 14, 1987, s. 41–107, her: s. 75 og anmerkning 241.</ref> Hans fødested Mardīnū, som man ellers vet intet om, var et småsted i Kutha-området (nå [[Tell Ibrahim]], ca 40–50&nbsp;km fra Ktesiphon).<ref>Tubach (1993), s. 125–131.</ref> Ifølge en troverdig overlevering led Mani av et handicap; han hadde et forvokst ben eller en forkrøplet fot.<ref>Abraham V. Williams Jackson: ''Die Person Mānīs, des Begründers des Manichäismus''. I: [[Geo Widengren]] (utg.): ''Der Manichäismus'', Darmstadt 1977, s. 479–486, her: 483–486; jf. Puech (1949) s. 35.</ref> Navnet Mani var vanlig; navneformen ''Manichaios'' / ''Manichaeus'', som ligger til grunn for «manikeer», kommer fra det [[syrisk (språk)|syrisk]]ske ''mānī ẖayyā'' («Mani den levende»). Manis morsmål var [[arameisk]].

Til å begynne med bodde Mani med sin mor i området rundt Ktesiphon, mens faren ikke oppholdt seg der lenger. Åpenbart hadde faren forlatt sin hustru kort etter fødselen for å følge sitt religiøse kall. Den elkesaitiske menighet som han tilhørte levde langs floden [[Tigris]]' nedre løp på [[Maisan (guvernement)|Maisan]]sletten. I Manis fjerde leveår hentet Pateg sin sønn til seg og lot han bli opptatt i menigheten. I dette miljøet tilbragte Mani så de neste to tiårene av sitt liv. 

Utslagsgivende for hans videre utvikling og livsvalg var, forteller overleveringen, to visjoner, som han fikk som 12-åring og 14-åring. Det viste seg for ham en «utsendt» fra Gud, og som var «utskillelig tvilling» (arameisk ''tōmā''), et engleartet vesen som han betraktet som sitt annet jeg. Det første synet han hadde av tvillingen, som tolvåring, kunne betraktes som et parallellblikk til [[Jesus Kristus|Jesu]] liv - til den gang han som 12-åring opptrådte i tempelet i Jerusalem.<ref>Böhlig (1992) s. 28. Om øvrige paralleller til Jesu liv, se også Sundermann (1987) s. 45–47.</ref> Ved denne første visjon forkynte tvillingen at Mani en gang ville stå frem offentlig som religiøs læremester og da preke en annen lære enn elkesaittene. Han måtte holde seg fjern fra det urene og fra lidenskapene. Ved den andre visjonen erklærte tvillingen at Herren hadde sendt ham og gitt ham i oppdrag å meddele Mani at tiden nå var kommet for «å høyt å forkynne ... sannhetens glade budskap».<ref>Ibn an-Nadims beretning, til tysk hos Böhlig (1995) s. 76.</ref> 

Fra da av ble Mani ledsaget, beskyttet og ledet av sin overbevisning og av sin tvilling. Han hadde sin tvilling å takke for sin kunnskap om «sin Far i det høye», om de guddommelige mysterier og om sitt eget vesen og sin oppgave. De åpenbaringene han fikk på dette vis ble grunnlaget for den manikeiske religion.

===Virke og lære===
Mani var først del av [[elkesaittene]]s sekt. Da han var 24, stod han frem, og med henvisning til sine åpenbaringer forkynte han sin lære om kontrasten mellom den guddommelige lysverden og det demoniske mørket. Han distanserte seg samtidig klart fra elkesaittiske tradisjonelle religiøse sedvaner og trosoverbevisninger: Han forkastet særlig deres dåp og rituelle vask, og en av deres rituelle ernæringsregler. Dessuten anså han - i motsetning til elkesaittene - [[apostelen Paulus]] som en rettmessig apostel. Under et avklaringsmøte i menigheten fant han lite gjenklang, og dermed brøt han ut. 

Nå begynte hans selvstendige religiøse forkynnelse. Først, våren 240, begav han seg til Ktesiphon, deretter la han veien mot nord og forkynte sitt budskap i [[Mesopotamia]], [[Media (region)|Media]] og [[Armenia]], hvorpå han vendte tilbake til Sør-Mesopotamia. Så tok han sjøveien til [[India]] og misjonerte der, antagelig fordi perserkongen [[Ardashir I]], grunnleggeren av [[sasanidene]]s dynasti, ikke var ham velvillig, og han ville komme seg unna. I India ble han kjent med buddhismen. Etter Ardashirs død vendte han tilbake.

I Perserriket fremholdt han sin lære for den nye sasaniderkongen, [[Sjahpur I]]. Storkongens bror, Pērōz, introduserte ham, og det møte med kongen fant sted våren 242 <ref>[[Albert Henrichs]], Ludwig Koenen: ''Der Kölner Mani-Kodex (P. Colon. Inv. Nr. 4780)''. I: ''[[Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik]]'' 48, 1982, s. 1–59, her: 4f.</ref> Mani oppholdt seg i lengre tid ved hoffet. Han så på seg selv som arvtaker etter og fullender av de allerede bestående religioner kristendom, [[zoroastrisme]], [[buddhisme]] og [[mazdaisme]]), hvis grunnleggere han betraktet som sine forløpere. Han organiserte sitt religionsfellesskap hierarkisk, etter kristent forbilde. 

Shahpur holdt riktignok fast ved sin zoroastriske religion, men han gav Mani tillatelse til å forkynne sin lære over hele landet, og utstedte beskyttelsesbrev for ham.<ref>Sundermann (1987) s. 80f.</ref> Dermed bidro Shapur til manikeismens raske og vidstrakte utbredelse. Hans etterfølger [[Hormizd I]] fortsatte med denne begunstigelsen av Mani. Men Hormizd regjerte bare en kort stund.

Deretter, under kong [[Bahram I]], endret forholdene seg. Etter Shapurs død hadde det zoroastriske presteskapets innflytelse ved hoffet begynt å tilta. Ypperstepresten [[Katir]] begynte å forfølge [[jøder]], buddhister, [[hindu]]er, kristne og de andre som han anså som vranglærere - som manikeerne. Mani ble forfulgt og satt i fengsel, hvor han også ble drept før en måned var omme, år 274.<ref>http://www.iranicaonline.org/articles/bahram-the-name-of-six-sasanian-kings</ref> Manis tilhengere har overlevert at han ble korsfestet, og var seg bevisst analogien til Jesus Kristus i dette. [[Abū Rayḥān al-Bīrūnī|Al-Biruni]], som skriver mange århundrer senere, forteller at kong Bahram beordret henrettelsen av Mani. Så, på kongens ordre, ble huden flådd av ham og fylt med gress, og hengt opp ved Gundishapurs byport. Bahram beordret også mange manikeeres henrettelser.<ref>{{cite book|author=Al-Biruni| title=The Chronology of Ancient Nations}}</ref>

Religionen vant imidlertid innpass og spredde seg til andre steder i [[Asia]].