Redigerer Mandsjuinvasjonen av Kina (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[FIL:Ming_musketeers.jpg|thumb|left|Míng-musketerer trener, bilde fra det tidlige Míng-dynastiet.|200px]]
[[Fil:清 佚名 《清太祖天命皇帝朝服像》.jpg|thumb|left|200px|Det senere Jin-dynastiets første hersker [[Nurhaci]].]]

[[Ming-dynastiet]] ([[kinesisk]]: 大明朝; [[pinyin]]: ''Dà Míng Cháo'') hadde blitt grunnlagt av [[Zhu Yuanzhang]] i 1368 etter en rekke kinesiske opprør mot det [[mongoler|mongolske]] styre under [[Yuan-dynastiet]]. Yuanzhang, keiser Hongwu, mente at siden [[Beijing]] lå så nær grensen mot "barbarene" i nord egnet ikke byen seg som hovedstad, og han etablerte seg derfor heller i [[Nanjing]], men under [[Yongle-keiseren]] ble Beijing Míng-rikets hovedstad i 1421. Míng-dynastiet begynte sin nedgangstid i den andre halvdelen av [[Wanli-keiseren]]s styre, eller rundt ca. 1600. I den siste delen av sin regjeringstid forsømte Wanli sine plikter, og dette førte til en alvorlig underbemanning i toppnivået av Ming-dynastiets styringsverk. Mot slutten førte også den økonomiske utviklingen til at landet ble drevet til bankerott.

I tillegg hadde Míng-dynastiets stilling i [[Mandsjuria]] blitt svekket etter at landet hadde deltatt i [[imjinkrigen]] fra 1592 til 1598 for å beskytte den [[korea]]nske [[vasallstat]]en [[Joseon]] fra [[japan]]ske invasjonsstyrker, noe som hadde blitt svært kostbart for Kina. 

På slutten av 1500-tallet var de halv[[nomader|nomadiske]] [[tungusiske språk|tungusisktalende]] [[jursjenere|jursjenerne]] i [[Mandsjuria]] inndelt i en rekke ulike stammer. På 1100-tallet hadde dette folkeslaget dominert Nord-Kina under [[Jin-dynastiet]]. Utover på 1500-tallet hadde mandjsuene stadig vokst seg sterkere, og de så med et interessert øye på opprør som utløste skjelvinger gjennom det store Ming-riket. Mings politikk overfor jursjernerne var å hindre dem i å forene seg og slik utgjøre en militær trussel ved å støtte enkelte av de jursjenske stammene, som i denne perioden kriget mye seg imellom, for eksempel [[Yehenara]]-klanen. 

[[Nurhaci]], en av lederne for [[Jianzhou-jursjenene]] og opprinnelig en vasall under Ming-keiserne, begynte etter faren Taksis død i 1582 å forene de jursjenske stammene. I 1593 beseiret han ni andre klaner<ref>Yehe, Hada, Ula, Hoifa, Khorchin, Sibe, Guwalca, Jušeri og Neyen</ref> i [[slaget ved Gure]]. Fra 1599 erobret han de fire [[Hulun]]-stammene og angrep Hada, som endelig ble beseiret i 1603. Deretter ble Hoifa erobret i 1607 og Ula i 1613. Da Nurhaci beseiret yehenaraene i 1619 i [[slaget ved Sarhu]] hadde de jursjenske stammene blitt samlet. I 1606 fikk han tittelen ''Kundulun Khan'' av [[mongoler|mongolene]]. 

Nurhaci opprettet i 1616 [[Qing-dynastiet|det senere Jin-dynastiet]], som fra 1636 ble kalt Qing. Han regnes dermed som grunnleggeren av mandsjunasjonaliteten, og fikk lagd en skrift for det [[mandsjuisk|mandsjuiske språket]] basert på den [[mongolsk skrift|mongolske]]. Mandsjuene ble organisert inn i de såkalte [[de åtte banner|’’åtte bannerne’’]], som ble bærebjelken i det mandsjuiske militærsystemet. To av disse bannerne var under Nurhacis direkte kontroll, mens de seks andre ble ledet av Nurhacis nære slektninger. Nå var Nurhaci klar for å utvide sitt område gjennom å føre krig mot kineserne, mongolene og koreanerne.