Redigerer Mahone (avsnitt)

== Den store mahonen ==
I flere århundre hadde skipsfarten mellom [[Det osmanske rike|Det ottomanske riket]]s hovedstad [[Istanbul]] og [[Egypt]] vært intens, spesielt innenfor kornhandelen ettersom Egypt var en viktig eksportør av korn. Gjennom tidene hadde forskjellige fartøyer fraktet korn fra Alexandria til Istanbul, deriblant storskipene [[karamürsal]], [[jerma]] og sist mahonen eller mahonnen, som også var en handelsgalei, og utgjorde en stor del av de såkalte «[[Kairo-karavanene]]». Det osmanske riket var nødt til å organisere [[konvoi]]er som beskyttelse mot kristne pirater.

Den vanlige handelsgaleien hadde en gjennomsnittig lengde på ca. 30 meter eller 120 [[palmi]], og hadde sitt forbilde i den venetianske handelsgaleien av type ''galea grosse''. Denne venetianske galeien, som kunne være opptil 46 meter lang og 8 meter bred med lasteevne på 250 tonn, var fabrikkert av Det osmanske riket som hadde hyret et stort antall skipsbyggerne fra kristne land, deriblant fra Venezia, siden [[1453]]. Den osmanske handelsgaleien var også tatt i bruk som et krigsskip som kunne transportere flere soldater enn en vanlig galei, og kunne ha meget tung bestykning i form av kanoner med store kalibre. Igjen var dette motivert av den venetianske galea grosse som ble tatt inn i krigstjeneste allerede i 1490-årene.

Som et krigsskip dannet den osmanske mahonen den taktiske kjernen i enhver flåteformasjon med sin størrelse, drektighet og fribord i sammenligning med den vanlige galeien av type ''galea sotti'' som bevist under [[slaget ved Zonchio]] den 25. august 1499, hvor den osmanske admiral [[Kemal Reis]] hadde tatt seg fram til Kapp Zonchio mellom [[Pylos]] og [[Modon]] på vestkysten av [[Peloponnes]] med en flåte på 277 fartøyer, hvorav 60 galeier, 30 galioter, 18 rundskiper (store seilskip), 2 [[karakk]]er og tre ''mahoner''. Under sjøslaget møtte de den venetianske flåten på 110 skip, hvorav 4 karakker, 24 rundskiper, 44 galeier og 12 ''galea grosse''. Sjøslaget sluttet med at den venetianske flåten ble fordrevet, slik at veien til Lepanto nå var åpen. Den viktige festningen med havnestedet overga seg uten et skudd til seierherrene.

Utover 1500-tallet hadde sjøkrigføringen skiftet karakter fra sjøslag ved strategiske knutepunkter til ekspedisjoner over lang avstand for overføring av tropper og kortvarige raid på slavejakt, og mahonen som et krigsskip ble raskt erstattet av forstørrede varianter av ''galea sottil'', den såkalte ''galea bastarda''.

Som handelsgalei var mahonen ansett som et billig lastefartøy med en rigging som besto av to til tre master med latinerseil. Den vanlige besetningen for årene, ''ciurma'', som på krigsgaleiene kom fra minst tre hovedkilder; de betalte roere uansett religion, utkommanderte soldater kalt ''azab'' og slaver, gjerne av kristen tro. Den siste kategorien, som også var det billigste alternativet, ble oftere tatt i bruk på de mer sivile handelsgaleiene for karavanene mellom Kairo med siste stoppested i Alexandria og Istanbul. Ofte seilte mahonene og de andre fartøyer i konvoier langs [[Levanten]] for å unngå de kristne piratene med baser i [[Italia]], [[Sicilia]] og [[Malta]]. Årer var like mye brukt som seilene, til tross for at mahonen i likhet med galea grosse i 1550 var blitt mer et seilfartøy enn et roskip.

Sjokket under [[slaget ved Lepanto]] i 1571 anledet tyrkerne under ledelse av den nye admiralen, Kiliç pasja, til å bygge en ny skipstype basert på mahonen som deres svar på den venetianske galeassen.

Som et transportskip var mahonen fremdeles viktig både for sivile og militære oppdrag, det var spesielle transportfartøyer for transport av [[kavaleri]] med hester og kameler som ble ført inn gjennom åpninger i forstavnen. I likhet med galeass-varianten var mahonen også videreutviklet til å ha opptil 26 par årer med en ''ciurma'' på 364 roere. Før 1550-årene hadde tyrkerne [[alla sensile]]-systemet med én mann per åre i handelsgaleien. Den store mahonen ble senere erstattet av en mindre variant på 1600-tallet.