Redigerer Magna Carta (avsnitt)

== Bakgrunn ==

Etter [[normannere|normannernes]] erobring av England i [[1066]] og Englands fremganger i det [[12. århundre]] var den engelske monarken ved århundrets slutt den mektigste i Europa. Dette gikk tilbake til en rekke faktorer, deriblant den avanserte sentraliserte styreformen som hadde oppstått gjennom kombinasjonen av normannernes og [[angelsakserne]]s styresett. Men da Johan kom på tronen på begynnelsen av det [[13. århundre]] begikk han en del oppsiktsvekkende feilgrep, og fikk [[baron]]ene mot seg. De gjorde opprør, og la begrensninger på monarkens makt.

Kongen begikk tre alvorige feil. Den første hadde grunnlag i måten han tok makten på, som førte til en generell mangel på respekt. Da [[Rikard I av England|Rikard Løvehjerte]] døde i [[1199]] var det to kandidater til tronen: Johan, og hans nevø [[Arthur av Bretagne]], som befant seg i [[Normandie]]. Johan tok Arthur til fange, og han ble ikke sett igjen. Det ble aldri bevist at han ble myrdet, men det var den generelle oppfatning at Johan hadde tatt ham av dage, og mange så det som en svart plett på hans rykte at han var villig til å myrde en slektning for å komme til makten. 

Den andre feilen var at han mislyktes i krigføring i [[Frankrike]]. [[Filip Augustus av Frankrike]] tok det meste av de engelske besittelsene i landet, og de engelske baronene krevde at Johan måtte ta dem tilbake. Etter åtte år forsøkte han å gjøre det, men led et avgjørende nederlag i [[slaget ved Bouvines]] i [[1214]]. 

Den tredje store feilen var å bli innblandet i en disputt med kirken om utnevnelsen av ny [[Canterbury erkebispedømme|erkebiskop av Canterbury]]. Johan ville utnevne en av sine egne menn, mens kirken ville utnevne [[Stephen Langton]]. Striden pågikk i flere år, og paven satte hele landet under [[interdikt]]. I [[1213]] måtte kongen gi etter.