Redigerer Lysistrata (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Mens de greske tragediene var hovedsakelig opptatt med emner fra gresk mytologi og religion, hentet komedieforfatterne sitt stoff fra «samtidens verden i hele dens mangfoldighet: politikk, skikk og bruk, moter og manerer, idealer, laster, nymotens meninger og døde tradisjoner, hærførere og soldater, bønder og filosofer, moteløver og slaver.»<ref name="Finley_87">Finley, M.I. (1980): ''Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur'', Oslo: Universitetsforlaget, ISBN 82-00-05351-2; s. 87.</ref> Således kunne de ta i bruk alle de stilistiske effekter de kunne tenke seg for å utgyte en strøm av hån og skjellsord. I den tiden da [[Peloponneskrigen]] raste og [[Athen]] var hardt presset, særlig etter det store nederlaget med [[den sicilianske ekspedisjon]] (415-413 f.Kr.). I henhold til Robin Lane Fox: «Blant athenerne, til tross for den sicilianske fiasko og det brutale kuppet i 411, var disse årene, utrolig nok, en ekstrem kulturell styrke. De tidligste månedene av 411 så to av Arisofanes’ komiske mesterverk, ''Lysistrata'' og ''Kvinnene ved Thesmoforiafesten'', begge spilte morsomt med kjønnsroller...»<ref> Fox, Robin Lane (2006): ''The Classical World'', Penguin History, ISBN 978-0-14-102141-6; s. 164.</ref> 

I en tid med langvarig krig gjorde Aristofanes seg til en talsmann for fred, noe som er teamet i ''Lysistrata''. I ''Akarnerne'' ( 425 f.Kr.) lot dikteren en bonde slutte fred med fienden under Peloponneskrigen, og med hodet på blokken forsvarte bonden (og forfatteren) sin og fredens sak. I Freden (421 f.Kr.) er samme tema igjen behandlet ved at en bonde plaget av krigen reiser til himmels på en tordivel, på scenen ved hjelp av teaterets heisanordning, for å bevege gudene til å stifte fred.<ref name="Breitholtz_41/> At Athens publikum og ikke minst politikere aksepterte at Aristofanes kunne slippe unna med kontroversielle temaer, ikke minst hans brodd og verbale dolkestikk mot [[Perikles]] og andre folkevalgte (skjønt Perikles’ etterfølger [[Kleon]] forsøkte å få ham tiltalt),<ref>Benz, Gerhard (1971): «Gresk litteratur», ''Verdens litteraturhistorie 1'', Cappelens forlag, s. 350</ref> mot jurydomstolene og mot krigen med [[Sparta]]. Muligens for at stykkene hans inneholdt argumenter fra begge sider i de mange stridsspørsmålene,<ref name="Finley_87"/> og at publikum ikke så på ham «som den uforbeholdne politiske fiende slik han ofte framstilles hos moderne forskere.»<ref>Finley (1980), s. 88.</ref> Samtidig var det saftig og grovkornet språk i ''Lysistrata'', og hans andre, spekket med bitende skjellsord, navn på kjønnsorganer og annet som setter moderne oversettelser på prøve.<ref>Karavelos, Alexandros; Sidiropoulou, Maria (februar 2024): [https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0378216623003065 «Offensiveness and sexual blackmailing in Aristophanes’ ''Lysistrata''»], ''Journal of Pragmatics'', '''221''', s. 137-149</ref> Rundt 2000 år senere, i 1873, ble ''Lysistrata'' forbudt i USA grunnet stykket ble oppfattet som obskønt og umoralsk.<ref>Portman, Guy (13. juni 2014): [https://guyportman.com/2014/06/13/controversial-authors-part-7/ «Controversial Authors (Part 7)»], ''Guyportman.com''</ref>x