Redigerer Luring (avsnitt)

== Mytologi ==
[[Fil:Brer Rabbit from London Charivari.png|thumb|Luringen opptrer i mange kulturer og i mange former, her som hare i form av den folkelige Brer Rabbit i USA]]
Luringguder bryter reglene til gudene eller naturen, stundom av ondskapsfullhet (eksempelvis Loke), men vanligvis, om enn utilsiktet, med omsider positive effekter. Ofte tar bruddet på reglene form av lureri eller triks (jfr. tvilen og tvistens greske gudinne [[Eris (gudinne)|Eris]]) eller ved tyveri. Luringer kan være utspekulerte og listige, eller tåpelige og klossete, eller i en kombinasjon av begge deler. De er ofte morsomme, selv når de utfører betydelige kulturelle eller hellige oppgaver. Et eksempel på dette er den hellige klovnen [[Heyoka]] hos [[Lakota|Lakota-folket]], hvis rolle var å gjøre «triks» og spøk og således skaffe seg oppmerksomhet og fungere som en utjevner.

I mange kulturer, slik som i [[Antikkens Hellas|antikkens greske]], den [[norrøn]]e, eller i de [[Slavere|slaviske]] folkeminner, sammen med visdomsfortellinger fra kulturen til [[Urfolk i Amerika|nordamerikanske urfolk]], er luringen og [[Kulturhelt|den kulturelle helt]] ofte kombinert. Et illustrerende eksempel: [[Prometheus]] i [[gresk mytologi]] stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene. Han er oftest fremstilt som en kulturell helt heller enn en luring. I mange mytologier hos urbefolkningen i [[Nord-Amerika]] er det [[prærieulv]]en (sørvestlige USA) eller [[ravn]]en ([[Stillehavet|stillehavskysten]], nordvest, og [[Alaska]]) som stjal ildene fra gudene ([[stjerne]]ne, [[månen]], og/eller [[solen]]) og er i denne sammenhengen mer en luring enn en kulturhelt. Dette er hovedsakelig ettersom andre historier involverer disse ånder: Prometheus var en [[Titan (gud)|titan]] hvor prærieulven og ravnen er vanligvis (som i eventyrene) sett på som spøkefugler og luringer. Eksempler på luringer i verdensmytologiene er blitt gitt av Hansen (2001) som lister opp [[Merkur (gud)|Merkur]] i [[romersk mytologi]], [[Hermes]] i [[gresk mytologi]], [[Eshu]] i [[jorubareligion]]en i [[Vest-Afrika]], og Wakdjunga i den nordamerikanske [[Winnebago]]-mytologien som eksempler luringen som en [[arketype]] (ursymbol). Hansen konstaterer at luringen er nesten utelukkende av [[hankjønn]].

[[Fil:Loki Kirkby Stephen.jpg|thumb|left|Skisse av Lokesteinen, omtrent en meter høy bauta utenfor kirken i Kirkby Stephen, Cumbria, England, og som viser en skikkelse med horn og bundet i lenker.]]
Ofte framviser luringfiguren en fleksibilitet i kjønn og form, skifter kjønnsroller og inngår i motsatt [[Seksualitet|seksuelle]] roller. Slike figurer opptrer mytologier hos den amerikanske urbefolkningen hvor de er sagt å ha et vesen av to ånder. [[Loke]], den norrøne luring framviser tilsvarende fleksibilitet i kjønn og blir ved ett tilfelle også [[Graviditet|gravid]].<ref>''Gylfaginning''</ref> Interessant nok deler han muligheten til å skifte kjønn sammen med [[Odin]], den øverste norrøne guddom som deler mange av de samme karaktertrekk med luringen. Den norrøne mytologien representerte antaelig både et speilbilde og et vrangbilde av [[viking]]tidens sosiale orden. «I motsetning til æsekulten som er fellesgermansk, er vanekulten særnordisk. (...) Vanekulten står i tydelig motsetning til Odinkult – mystisk har polariteten fått uttrykk i myten om krigen mellom æser og vaner».<ref>Steinsland, Gro: «Kvinner og kult i vikingtid». Side 31-42 i ''Kvinnearbeid i Norden fra vikingtiden til reformasjonen''. Bergen 1985, side 34</ref> Forestillingen om Odin innebar både feminine og maskuline sider, mer eller mindre seksuelle, som vanligvis knyttes til vanene. Disse egenskapene innebærer en opplagt tvetydighet når det gjelder sosiale kjønnstilhørighet, og kan sannsynligvis knyttes til [[Ekstase|ekstatisk]] side av Odinskikkelsen, «Odins rolle som den største seidmannen, en kunst Frøya lærte ham» og «antyder at atferd og handlinger som vikingtidens mennesker betraktet som tilhørende kvinnesfæren, også forekom i sentrale elementer i Odinskulten.».<ref>Solli, Brit: ''Seid. Myter, sjamanisme og kjønn i vikingenes tid''. Oslo 2002. ISBN 82-530-2403-7. Side 75.</ref>

I tilfellet med Lokes graviditet ble han tvunget av gudene til å stoppe en [[jotne]] fra å reise en mur rundt [[Åsgard]] for dem i løpet av et halvannet år var gått. Som lønn skal han ha solen, månen og [[Frøya (gudinne)|Frøya]]. Gudene går med på anbudet da de ikke tror han vil klare det i tide, men jotnen har en kjempesterk hest ved navn Svadilfare. Gudene innser at dette går galt og det er Loke som løser problemet ved å forvandle seg til hoppe og trekker jotnens [[magi]]ske hest ved vekk fra dens arbeid. Loke selv betaler en pris som ikke var ærefull ved senere å føde et føll som hadde åtte bein og ble kalt for [[Sleipner]] og som siden ble Odins ganger.<ref>Steinsland, Gro: ''Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn''. Oslo 2005. Side 232.</ref>

I en del kulturer er det [[Dualisme|dualistiske]] myter som innebærer to [[demiurg]]er (verdensskapere) som skaper verden, eller to kulturhelter som ordner verden – på et komplementært vis. Dualistiske [[kosmologi]]er er tilstede i mytologier på alle kontinenter<ref>Zolotarjov 1980: 54</ref> og viser stor ulikheter og mangfold: de kan innebære kulturhelter, men også demiurger (eksemplifisere en dualistiske verdensskapelsemyte i det siste tilfellet) eller andre vesener. De to heltene kan fullføre eller samarbeide, de kan framtre som nøytrale eller være kontraster som gode i motsetning til onde, være av samme betydning eller atskilt som mektige i motsetning til svake, være brødre (også tvillinger) eller ikke i slekt i det hele tatt.<ref>Zolotarjov 180: 40–43</ref>