Redigerer Lucilio Vanini (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Lucilio Vanini stammet fra en gammel napolitansk slekt, og begynte sine studier ved [[universitetet i Napoli]] i 1599.<ref name="Galileo Project">{{cite web |url=http://galileo.rice.edu/Catalog/NewFiles/vanini.html |title=Vanini, Giulio Cesare |last1=Westfall |first1=Richard S. |website=The Galileo Project |publisher=Rice University, USA |accessdate=26. november 2014}} (based on works by Emile Namer and Andrzej Nowicki)</ref> Han studerte teologi, filosofi (spesielt [[Aristoteles]]) og rettsvitenskap i Roma og Padova. De viktigste påvirkningskildene var [[Naturfilosofi|naturfilosofene]] [[Pietro Pomponazzi]], [[Bernardino Telesio]], [[Gerolamo Cardano]] og [[Andrea Cesalpino]].

=== Prest, ateistisk/panteistisk forfatter ===
Etter å ha blitt presteviet i [[Padova]] for [[karmelittene]] levde Vanini et omflakkende liv som underviser og forkynner av radikale ideer. Han var i [[Frankrike]], i [[Sveits]] og i [[Nederlandene]]; de radikale tanker han forkynte skapte problemer for ham.

Han måtte flykte til [[England]] i 1612 sammen med sin genovesiske ledsager Bonaventure Genocchi. De gav seg tilkjenne for den anglikanske erkebiskop uten å gå i detaljer om sine oppfatninger, og bodde i hans residens i [[Lambeth]] i London, og i juli 1612 avsverget de katolisismen og gikk over til [[anglikanismen]]. Men i 1613 fikk Vanini sine tvil, og appellerte til paven om å bli tatt imot igjen i den katolske fold, men som sekularprest istedenfor ordensmann. Dette ble innvilget av paven personlig.<ref name="Galileo Project" /> Tidlig i 1614 besøkte Vanini universitetene i Cambridge og Oxford og betrodde til noen bekjentskaper at han snart skulle flykte fra England. Erkebiskopen fikk vite om det hele, og på hans ordre ble de to arrestert, og satt fengslet i [[London]] for 49 dager.<ref name="EB1911">"Vanini, Lucilio". Encyclopædia Britannica. 27 (11th ed.). Cambridge University Press. p. 895.</ref> De klarte så å flykte og komme seg ut av landet.

Tilbake i Italia forsøkte han å undervise i [[Genova]] men ble igjen fordrevet til Frankrike, der han forsøkte å bilegge mistankene mot ham ved å utgi en mot [[ateismen]]: ''Amphitheatrum Aeternae Providentiae Divino-Magicum'' (1615, «det evige forsyns amfiteater»). Skjønt hans fremstilling av Gud der er noe pateistisk, tjente boken til hans umiddelbare formål. Skjønt han ikke gav uttrykk for hele sitt syn i denne første boken, gjorde han det i sin annen: ''De Admirandis Naturae Reginae Deaeque Mortalium Arcanis'' (Paris, 1616, «om de fantastiske hemmelighetene til de dødeliges dronning og gudinne, naturen»). Selv om to doktorer ved [[Sorbonneuniversitetet]] først tillot verket, ble det senere reeksaminert av universitetet og fordømt, og [[Bokbål|offentlig brent]].

Vanini forlot så Paris, hvor han ble huskapellan for [[François Bassompierre|Marechal de Bassompierre]], og begynte å undervise i [[Toulouse]]. I november 1618 ble han arrestert. Den drivende kraft i prosessen mot ham var [[Guillaume Catel]], rådgiver til parlementet i Toulouse. Etter en langtrukken rettssak på seks måneder for kjetteri og blasfemi ble Vanini dømt til å få tungen skåret ut, til å bli kvalt og til at hans døde legeme skulle brennes. Dommen ble eksekvert den 9. februar 1619.<ref name="EB1911"/>

=== Filosofi, betydning ===
Vanini fullførte overgangen fra renessansens [[Averroës|averroistiske]] [[aristotelisme]] til en [[Panteisme|panteistisk]] [[naturfilosofi]] inspirert av Cardano og Telesio. Han framstiller Gud som et uendelig, evig og tidløst vesen som skapte verden ut av seg selv og som virker ved å være i alt og alle. Guds kraft virker i naturen, ja for Vanini ''er'' naturen Gud selv. Verden er evig, den enhetlige mengden materie er konstant, bare formene endrer seg.

Som tenker regnes Vanini i dag underlegen [[Giordano Bruno]], og huskes mest for den brutale måten han ble henrettet på. På begynnelsen av 1800-tallet var stjerna hans høyere: [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] viet ham et sju siders avsnitt i en forelesningsserie om filosofihistorie (1833/36) og [[Arthur Schopenhauer]] lovpriste italienerens antiteistiske posisjon.