Redigerer Luboš Hrůza (avsnitt)

== Scenograf ==
Lubos ble ansatt ved [[Nationaltheatret]] 10. oktober 1968 og ble øyeblikkelig en viktig medspiller i [[Arild Brinchmann]]s moderniseringsprosjekt for norsk teater. Etter Brinchmanns avgang var Lubos etablert i Norge og forsatte sitt virke som scenograf ved [[Nationaltheatret]], men hadde også oppgaver for [[Den Norske Opera]] og andre norske teatre. I alt 88 oppsetninger og prosjekter står anført med hans navn bare på [[Nationaltheatret]]s scener i perioden fra 1968 til 1997.

Den gamle yrkestittelen Teatermaler forsvant definitivt i hans tid. Nye materialer og ny lys-teknikk ble innført og forandret scenerommet, åpnet for nye muligheter – og forandret dermed også scenografens metoder og virkemidler.  
[[Leonce og Lena]] 1972, [[En Midtsommernattsdrøm]] 1973, [[Peer Gynt]] 1975, [[Brand]] 1978, alle med [[Edith Roger]] som instruktør og Lubos som scenograf, og ''[[Hedda Gabler]]'' (1971), ''[[Slott over slott]]'' (1974) og ''[[Fruen fra havet]]'' (1977) med [[Arild Brinchmann]] som instruktør, var lysende oppsetninger og løftet norsk teaterkunst. 

[[Ibsen]] vant Lubos’ hjerte. I [[Toralv Maurstad]]s periode som teatersjef ble den lille Amfi-scenen utvidet til et nytt «theatre–in–the–round»-scenerom, og åpnet i 1980 med en oppsetning av Ibsens [[Kjærlighedens Komedie]]. Igjen som et samarbeide mellom Lubos og [[Edith Roger]]. [[Finn Ludt]] hadde omgjort Ibsens tragiske komedie til et syngespill, og scenografien var en eplegren i håpefull blomst, som bredte seg ut over hele Amfi – i dialektisk samspill med borgerskapets sørgelige runddans på scenen. 
Andre Ibsen- oppsetninger som huskes er [[John Gabriel Borkman]], [[Når vi døde våkner]] og [[Rosmersholm]]. Lubos var en forvandlingsdyktig [[scenograf]]. Han behersket det store, tunge hovedscenemaskineriet og skapte spektakulære operaforestillinger, likeså vel som intime scenerom i det lille formatet. -klassikere så vel som nyskrevet dramatikk.

Våren -68 var Brinchmann godt i gang med nyrekrutteringer og tilretteleggelse av høyere kunstnerisk aktivitet, orientert mot strømninger i moderne europeisk teater.   

Samtidig var [[Praha]] utviklet til en smeltedigel for teater, litteratur og film, og byen tiltrakk seg kunstnere og intellektuelle fra hele Europa. Det var den gang [[Milan Kundera]] underviste på Kunstakademiet, [[Václav Havel]] jobbet som scenearbeider og [[Heinrich Böll]] og [[Günter Grass]] ble observert på  gatekafeene langs [[Moldau]]. Dette var Lubos’ verden våren 1968. [[Regissør]] og [[skuespiller]] [[Jan Kačer]] var sjef på [[Činoherní klub]] og skapte bemerkelsesverdige, av og til politisk ukorrekte forestillinger på teatrets intime scene, og han hadde engasjert den yngre og begavede Lubos Hruza som scenograf og kostymedesigner.

Som ledd i moderniseringsprosjektet inviterte Brinchmann Kacer til å sette opp en dramatisering av [[Dostojevskij]]s [[Forbrytelse og straff]] på Hovedscenen høsten -68, og Kacer, som takket ja, tok med seg sin scenograf. Derfor befant Lubos Hruza seg i [[Oslo]], da sovjetiske tanks invaderte [[Praha]] 21. august 1968. Prøvene hadde vart en stund da de to tsjekkiske kunstnerne fikk melding om invasjonen.

Den dagen forandret livet for Lubos Hruza, som halvannen måned senere var ansatt som scenograf på Nationaltheatret. Man kan også si at scenerommet i norsk teater ble forandret i den perioden som fulgte, og at ansettelsen av Hruza bidro til å løfte og utvikle norsk teater.<ref>Gerd Stahl, Sjef dramarturg på Nationaltheatret (19.09.1986 – 04.08. 2012), fra Lubos' nekrolog</ref>