Redigerer Louis Sullivan (avsnitt)

== Biografi ==
Sullivan studerte arkitektur en kort periode ved [[Massachusetts Institute of Technology]] (MIT). Da han ble klar over at han både kunne ta avsluttende eksamen ved videregående skole et år tidligere og hoppe over de to første årene ved MIT ved å ta en serie eksamener, begynte Sullivan på MIT i en alder av 16 år. Etter ett års studier flyttet han til [[Philadelphia]] og snakket til seg en jobb hos arkitekt [[Frank Furness]].

Den lange [[depresjonen i 1873]] tørket ut mye av virksomheten hos Furness', og han ble tvunget til å si opp Sullivan. Sullivan flyttet da til [[Chicago]] i 1873 for å få del i byggeboomen som fulgte [[Chicago#Den store brannen i Chicago|den store brannen i Chicago]] i 1871. Han arbeidet for [[William LeBaron Jenney]], arkitekten som ofte krediteres den første bygningen med stålskjelett. Etter mindre enn ni år hos Jenney reiste Sullivan til [[Paris]] og studerte ved [[École des Beaux-Arts]] i ett år. Han vendte så tilbake til Chicago. De neste årene arbeidet han for forskjellige arkitekter, men i 1879 ble han ansatt hos [[Dankmar Adler]] Sullivan. Et år senere ble medeier i firmaet. Dette var begynnelsen på Sullivans mest produktive år.
<!--Lenkene og en del uttrykk videre må sjekkes-->
[[Fil:Prudential buffalo louis sullivan.jpg|thumb|300px|left|Prudential Building, [[Buffalo, New York|Buffalo]], [[New York]], [[1894]]]]
Med en rekke triumfer som [[1889 i Arkitektur|1889]] [[Auditorium Building, Chicago|Auditoriumbygg]] in Chicago (hvor  Adler og Sullivan reserverte tårnets toppetasje for deres egen tegnekontor), [[1891 in Arkitektur|1891]] [[Wainwright Building]] i [[St. Louis, Missouri|St. Louis]] og [[1899 in Arkitektur|1899]] [[Carson Pirie Scott]] Department Store i State Street i Chicago, var Louis Sullivan den første arkitekt som kom frem til den rette høybygg av stål.  Stålskjelettet tillot høyere bygninger med store vindusåpninger, som igjen innebar bedre lysforhold innendørs som igjen betød mer tilgjengelig gulvareal.

De tekniske begrensningene i murteknikken hadde alltid representert formelle begrensninger, og nå var disse begrensningene med ett slag borte. Ingen av de historiske forbilder var lenger til noen hjelp, og denne nye friheten skapte en slags teknisk og stilmessig krise.

Sullivan var den første til mestre denne krisen.  Han møtte den ved å ta til seg de endringene som fulgte med bruken av stålskjelett ved å skape en slags form-grammatikk  for høybygg ([[base (arkitektur)|base]], [[søyle|skaft]], og [[pediment]]). Hans skyskraperfilosofi er presentert i hans artikkel «The tall office building artistically considered» fra 1896, der han også lanserte sitt senere berømte slagord «form follows function». Han forenklet bygningens utseende ved å benytte utvalgte ornamenter som brøt med de historiske stilene og i stedet benytte sin egen flora av egenhendig utformete ornamenter som han brukte i vertikale bånd for å trekke blikket oppover og fremheve bygningens vertikalitet. Dermed skapte han en sammenheng mellom bygningens form og dens formål.

Alt dette var revolusjonerende, besnærende ærlig og kommersielt vellykket.
 
I 1890 ble Sullivan en av ti arkitekter, fem fra det østlige USA og fem fra det vestlige, utvalgt til å bygge hvert sitt store bygg for «White City», [[World's Columbian Exposition]], som ble holdt i  Chicago i [[Arkitektur i 1893|1893]].  Sullivan's massive Transportation Building og veldige, buete «Golden Door» fremhevet seg som det eneste fremtidsrettede form I et hav av [[Beaux-Arts Arkitektur|Beaux-Arts]] historiske kopier, og den eneste strålende mangefargete fasaden i White City.  Sullivan og utstillingsdirektør [[Daniel Burnham]] var uttalt misfornøyde med hverandre.  Sullivan hevdet at utstillingen skrudde utviklingen i amerikansk arkitektur to tiår tilbake.  Hans bygg var gjenstand for utstrakt anerkjennelse utenfor Amerika og mottok I de følgende år tre medaljer  fra ''Union Centrale des Artes Decoratifs''.

Adler og Sullivan brøt kompaniskapet etter Gauranty Building.  Deretter gikk Sullivan inn i en tyveårig finansielt og følelsesmessig forfall med [[alkoholisme]] og kroniske fiansielle  problemer.  Han ble tildelt flere oppdrag for småbybanker i Midtvesten (se nedenfor), skrev bøker, og i [[1922]] fremsto han som kritiker av  [[Raymond Hood]]'s seirende utkast [[Tribune Tower]] konkurransen, et tårn av stålskjelett ikledt [[nygotikk|Gotikk]] murverk som Sullivan kalte et skammelig stykke historisme.  Han og hans tidligere assistent [[Frank Lloyd Wright]] blew forsonet tidsnok til at Wright hjalt til å finansiere Sullivans begravelse etter at han døde fattig og ensom på et  hotellroom i Chicago. A beskjeden gravtein markerer hans siste hvilested i [[Uptown, Chicago|Uptown]]'s [[Graceland Cemetery]].

Sullivans arv er motsetningsfylt.  Han er den første modernist.  Hans nakne, teknikkdrevne, og fremoverskuende formgiving er preget av en klar forståelse for Modernismens kjerneproblem og løsninger.

Sullivan ble i sine senere år tilsynelatende villig til helt å oppgi ornamentering til fordel for "ærlig" behandling av bygningsmassene. Men å oppleve Sullivans bygninger er å erfare den uimotståelige appell i hans utrolige formgiving, de vertikale båndene på Wainwright Building, den spontane velkomsten i [[Jugendstil|art nouveau]] smijernsarbeiden på hjørnet av inngangen til Carson Pirie Scott stormagasin, den (tapte) griffen i terrakotta og de runde vinduene på bygningen tilUnion Trust, de hvite englene på Bayard Building.  Bortsett fra noen av byggene av hans tegner gjennom mange år [[George Grant Elmslie]], og tilfeldige hyllester til Sullivan som Schmit, Garden og Martin's First National Bank i [[Pueblo (Colorado)|Pueblo]], [[Colorado]] (bygd tvers over gaten for Adler og Sullivans ''Pueblo Opera House''), er hans stil helt enestående.  
Et besøk til den bevarte omsetningsetasjen i Chicago Stock Exchange, som nå befinner seg på [[Art Institute of Chicago]], er et vitnesbyrd om den umiddelbare og intuitive kraft i ornamentene han så omhyggelig valgte ut.