Redigerer Louis Marie de La Revellière-Lépeaux (avsnitt)

==Liv og virke==
===Bakgrunn===
Louis-Marie de La Révellière-Lépeaux var sønn av en velstående notar. Under barndommen ble han oppdrtatt av en prest, som tuktet han brutalt. Det var ren mishandling, og La Révellière-Lépeaux fikk fra ham [[pukkelrygg]] og dessuten et livslangt fiendskap mot [[den katolske kirke]]. Han studerte senere [[rettsvitenskap]], men praktiserte aldri som advokat.

===Den franske revolusjon===
Tredjestanden i provinsen [[Anjou]] valgte våren 1789 La Révellière-Lépeaux til representant til ''États généraux''. I 1791 ble han med ed opptatt i Høyesterett, og ble med i ledelsen av forvaltningen av departementet [[Mayenne]]; derfra ble han i september 1792 deputert til [[Nasjonalkonventet]]. Han sluttet seg til [[girondistene]] og gikk inn for at Frankrike utyvidet sitt territorium ved anneksjoner. 

Selv om La Révellière-Lépeaux stemte for henrettelse av kong [[Ludvig XVI]], var han ikke generelt enig i alt som de mest revolusjonære politikerne mente. Han var et av medlemmene av komiteen for offentlig sikkerhet. Hans navn sto øverst på listen over styremedlemmer som ble valgt ut til denne komiteen.

Av hans kollegaer var han i aller sterkest allianse med [[Jean-François Reubell]], [[Jean Nicolas Paul François Barras]] og i mindre grad med enkelte andre politikere. Men en rekke andre politikere var gjenstand for hans udødelige hat. 

Revellière-Lépeaux var innsatt som en moderat president av det utøvende organ mellom [[29. juli]] [[1796]] og [[1. november]] 1796.

Hans politikk var i stor grad preget av en bitter fiendskap mot den kristne religionen. Han ble lederen av de såkalte ''[[teofilantropene]]'' (av gresk ''theos,'' gud, ''filos,'' venn, og ''anthropos,'' menneske), det vil si Guds og menneskenes venner, et [[Deisme|deistisk]] samfunn opprettet i 1796 i Paris i den hensikt å gi passende tilknytningspunkt for den tids gudstjenestlig-religiøse behov. Den første offentlige sammenkomsten fant sted den 15. januar 1797.

Han ble i 1799 tvunget til å forlate sine politiske verv. Han utgav sine memoarer som pensjonist på forskjellige steder i Frankrike og han kom for første gang tilbake til Paris, cirka ti år senere, men han tok ikke del i offentlige eller politiske anliggender.