Redigerer Lotte Reiniger (avsnitt)

== Liv og virke ==
Lotte<ref group="note">Alfred Happ, Reinigers venn og biograf, skrev at hun var innført i Berlin Charlottenburg fødselsregister, nr. 569/1899 med navnene Charlotte Eleonore Elisabeth Reiniger, men at dette var eneste gang alle disse navnene var brukt». Happ (2004, s. 7)</ref> Reiniger ble født i 1899 i den tyske byen Charlottenburg, som i dag ligger innenfor bydelen [[Charlottenburg-Wilmersdorf]] i Berlin. Hun var eneste barn av Eleonore, som var av fransk [[Hugenotter|hugenottslekt]] og Karl Reiniger, som var bankmann.<ref>{{NDB|21|370|371|Reiniger, Lotte|Eva Chrambach|118599445}}</ref> Hun har selv beskrevet den unge Lotte som en entusiastisk jentunge som bare kunne gjøre én ting bra: å klippe silhuetter.<ref name=":6" />

=== Inspirasjon ===
[[Fil:Diefenbach per-aspera-ad-astra 03.jpg|miniatyr|venstre|upright|Et av [[Karl Wilhelm Diefenbach|K.W. Diefenbach]]s silhuett-postkort fra 1892]]
[[Fil:Arthur Rackham Cinderella silhouette illustration.jpg|miniatyr|[[Arthur Rackham]]s «Cinderella» (1919)]]
«Scherenschnitte», klipping av dekorasjoner og figurer av papp og papir, har lange tradisjoner i Tyskland,<ref>{{Kilde www|url=http://www.scherenschnitt.org/geschichte-des-scherenschnitts/|tittel=Geschichte des Scherenschnitts - Deutscher Scherenschnittverein e.V.|besøksdato=2018-03-13|språk=de-DE|verk=www.scherenschnitt.org|url-status=yes}}</ref> og var en vanlig aktivitet i skolen da Lotte Reiniger var barn. Hun oppdaget tidlig at hun hadde et eget talent for å klippe presise silhuett-portretter og -figurer, men hun var ikke tilfreds med urørlige pappfigurer, så da hun var 12 år gammel bygget hun sitt eget primitive skyggeteater. Der kunne hun bevege figurene og vise forestillinger for venner og familie.<ref group="note">Flere kilder oppgir at hun var bare seks år gammel da hun laget sitt første skyggeteater, men i Happ (2004), s. 9, er hun sitert med at hun hadde bygget et skyggeteater allerede da hun var 12 år. Happ var en nær venn av Reiniger.</ref> Hun opptrådte også med silhuettfigurer i et par skoleforestillinger.<ref name=":9">{{Kilde www|url=http://uschefnerarchive.com/project/lotte-reiniger-recording/|tittel=Lotte Reiniger Recording|besøksdato=2018-03-05|forfattere=|dato=1976|språk=en-US|verk=uschefnerarchive.com|forlag=USC Hugh M. Hefner Moving Image Archive|sitat=|kommentar=lydopptak|arkiv-dato=2018-03-06|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20180306022852/http://uschefnerarchive.com/project/lotte-reiniger-recording/|url-status=yes}}</ref> Flere kilder oppgir at Reiniger var inspirert av at hun som barn hadde opplevd «ombres chinoises» (fransk for ''kinesiske skygger''), den europeiske versjonen av [[kinesisk skyggeteater]], som har vært på moten med visse mellomrom, men hun har selv benektet dette. Hun kjente ikke til at det var noen kinesiske skyggeteatre i Berlin under hennes oppvekst: «Nei, det var skyggeteaterdukker i museer, men jeg så dem faktisk ikke før langt senere. Det er ikke sant at jeg var påvirket av kinesisk skyggeteater».<ref>Lotte Reiniger sitert på engelsk i Grace (2017), s. 183: «No, there were puppets in museums, which I actually didn't see until much later. It's not really true that I was influenced by Chinese shadow theatre». </ref>

I tillegg til barndommens silhuettklipp, ble Reiniger i oppveksten inspirert av [[Jugendstil|art nouveau]]-kunstneren [[Karl Wilhelm Diefenbach|Karl Wilhelm Diefenbachs]] postkortserie, basert på hans frise ''Per Aspera Ad Astra''.<ref>Happ (2004), s. 9</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.fkk-museum.de/kunst/fries.html|tittel=per aspera ad astra|besøksdato=2019-03-19|forfattere=|dato=|verk=www.fkk-museum.de|forlag=|sitat=|kommentar=Hele frisen Per Aspera Ad Astra er gjengitt på dette nettstedet, som én enhet og oppdelt i 34|arkiv-dato=2019-03-28|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20190328214955/http://www.fkk-museum.de/kunst/fries.html|url-status=yes}}</ref> Originalene var malt med tusj, eller svart blekk, men uttrykket kunne overføres til Reinigers presise klippemetode.

Da hun var ung ble hun svært interessert i kino og film, først den franske filmpioneren [[Georges Méliès]]' filmer, på grunn av spesialeffektene han brukte, deretter i filmene skuespilleren og regissøren [[Paul Wegener]] skapte.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Lotte Reiniger: animated film pioneer and standard-bearer for women|publikasjon=The Guardian|url=https://www.theguardian.com/film/2016/jun/02/lotte-reiniger-the-pioneer-of-silhouette-animation-google-doodle|dato=2. juni 2016|forfattere=Hutchinson, Pamela|via=|bind=|hefte=|sider=|sitat=}}</ref>

En interesse som fulgte henne gjennom livet, var eventyr og eventyrfortelling, og eventyr fra [[Tusen og en natt|Tusen og én natt]] og [[Brødrene Grimms eventyr]] var utgangspunkt for mange av filmene hennes.<ref>Grace (2017), s. 9</ref>

Etterhvert ble også opera, ballett og musikk, spesielt [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozarts]] musikk, viktige inspirasjonskilder:

{{Sitat|Jeg er besatt av ballett, film og teater og har en Mozart-mani|Lotte Reiniger<ref>«Ich bin ballett-, film- und theaterbesessen und habe einen Mozart-Fimmel». Sitert på nettstedet http://www.lottereiniger.de/lotte_reiniger/portrait.php</ref>}}

Etter at hun flyttet til Storbritannia for godt i 1949, fikk hun flere kortfilmoppdrag fra både [[BBC]] og Telecasting America. Dette var filmer for barn, der hun, i billedform, siterte direkte fra den engelske silhuettkunstneren [[Arthur Rackham|Arthur Rackhams]] ''Fairy Books''.<ref>Warner (2012), s. 400</ref>

=== 1916–1922: Teaterskole og tidlige animasjonsforsøk ===
I påsken 1916 hørte hun Paul Wegener holde forelesningen «Neue Kinoziele» (norsk: nye kinomål), om animasjonsfilmens fantastiske muligheter. Forelesningen gjorde sterkt inntrykk på henne. Hun har senere skrevet at dette foredraget avgjorde hennes fremtid.<ref>Reiniger sitert i Happ (2004), s. 10</ref> Hun ville lære mer av denne mannen. Hun overtalte foreldrene sine til å la henne gå på teaterskolen som var tilknyttet [[Deutsches Theater Berlin|Das deutsche Theater i Berlin]], teatret der [[Max Reinhardt]] var sjef, og der Wegener var ansatt. Hun var elev ved teaterskolen i 1916–1917. Mens hun var der, fikk hun også prøve seg som statist. I pausene klippet hun silhuettportretter av de ulike skuespillerne. Silhuettene vakte oppsikt og beundring, og ble utgitt i en egen bok, ''Schauspieler Silhouetten'' i 1916 eller 1917.<ref group="note">Denne boken, eller heftet, er omtalt i flere kilder, men ingen bibliografiske opplysninger er oppgitt, og det har ikke vært mulig ved artikkelens opprettelse å finne sikre data om denne utgivelsen</ref> Wegener ble også oppmerksom på henne. Han lot henne være statist i noen av filmene sine, og etter kort tid fikk hun klippe silhuetter til [[Stumfilm#Tekstplakater|tekstplakatene]] i Wegeners spillefilm ''Rübezahls Hochzeit'', som han regisserte sammen med Rochus Gliese.<ref name=":6">Lotte Reiniger sitert i Bendazzi (1994), s. 31</ref> Reiniger samarbeidet med Gliese om flere filmer gjennom sin karriere, [[realfilm]]er med silhuettsekvenser og spesialeffekter. (Se artikkelen [[Lotte Reinigers filmografi]]).

I 1918 fikk hun klippe animasjonsfigurer til Wegeners spillefilm ''Der Rattenfänger von Hameln'' (norsk: ''Rottefangeren fra Hameln''), og i 1919 hjalp han henne å få innpass ved Institut für Kulturforschung (norsk: Institutt for kulturforskning), et eksperimentelt animasjons- og kortfilmstudio ledet av filmskaperen Hans Cürlis. Reiniger fortalte senere at Wegener hadde sagt: «For himmelens skyld, hjelp meg å bli kvitt denne gale silhuett-jenta. Hun lager svært gode silhuetter som roper etter animasjon! Kan dere ikke la henne lage en film med disse silhuettene, på samme måte som man lager tegnefilmer.»<ref>Original tysk tekst ikke tilgjengelig ved artikkelens publisering. Reiniger sitert i Bendazzi (1999), s. 31</ref>[[Fil:Lotte Reiniger 1922.jpg|miniatyr|Lotte Reiniger ved animasjonsbordet i 1922 {{byline|N.N./Agentur Primrose Film Productions}}]]
Ved Institut für Kulturforschung møtte hun avantgarde-kunstnere, som [[Berthold Bartosch]] og kunsthistorikeren Carl Koch, som hun giftet seg med i 1921, og som ble hennes viktigste kreative medarbeider.<ref name=":3">Schönfeld (2006), s. 174</ref> Den første tiden arbeidet hun sammen med Bartosch på noen undervisningsfilmer om geografi, for å lære animasjonsteknikken. Senere fikk hun ansvaret for flere filmer selv.<ref>Bendazzi (2015), s. 60</ref> På denne tiden var animasjonsfilm helt nytt, men interesserte filmskapere begynte å se på teknikken både i Europa, Japan og USA.<ref>Grace (2017), location 257 i Kindle-versjonen</ref>

Reiniger var i hovedsak selvlært som animasjonskunstner. Hun hadde heller ingen formell kunstutdannelse. Hun hadde tatt noen kveldstimer ved en privat kunstskole, men følte ikke hun lærte det hun hadde bruk for i silhuettkunst og animasjonsfilmer der.<ref name=":9" /> Hun mente det viktigste var å utvikle en slags «profilfantasi». Figurenes anatomi måtte transformeres til å sees og beveges i profil.

I motsetning til Reiniger, mente hennes amerikanske kollega Walt Disney at kunstutdannelse var viktig, og alle hans animasjonskunstnere fikk kunstundervisning, organisert av filmstudioet. Disney mente den beste måten de kunne forbedre sitt håndverk på, var ved å kopiere og overføre kunstverk til tegninger og tegnefilm.<ref>Grace (2017), loc. 487 (Kindle-versjon)</ref>

Reinigers første selvstendige film ved instituttet var ''Das Ornament des verliebten Herzens'' (''Det forelskede hjertets ornament'') i 1919. Dette var en kortfilm om to kjærester og et [[Ornament (arkitektur)|ornament]] som reflekterte deres følelser. Slike korte animasjonsfilmer ble vist før hovedfilmen under kinoforestillinger. Filmen, som bare var fem minutter lang, fikk svært god mottagelse.<ref name="BFI">{{cite web|url=http://www.bfi.org.uk/features/wild/learn/animators/reiniger.html|title=The life of Lotte Reiniger|publisher=[[British Film Institute|BFI]]|archiveurl=https://web.archive.org/web/20010303135533/http://www.bfi.org.uk/features/wild/learn/animators/reiniger.html|series=Drawn to be Wild|archivedate=2001-03-03|url-status=dead|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2001-03-03|arkivurl=https://web.archive.org/web/20010303135533/http://www.bfi.org.uk/features/wild/learn/animators/reiniger.html|arkivdato=2001-03-03|url-status=død}} {{Kilde www |url=http://www.bfi.org.uk/features/wild/learn/animators/reiniger.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2018-02-26 |arkiv-dato=2001-03-03 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20010303135533/http://www.bfi.org.uk/features/wild/learn/animators/reiniger.html |url-status=yes }} An extract from {{cite book|editor-first=Jayne|editor-last=Pilling|title=Women and Animation: a Compendium|url=https://archive.org/details/womenanimationco0000unse|publisher=BFI|year=1992|isbn=0-85170-377-1}}</ref> Suksessen gjorde at Reiniger fikk mange nye forbindelser og muligheter innenfor animasjonsindustrien.<ref name=":0">{{Cite journal|last=|first=|year=|title=Stranger Magic|url=|journal=[[Sight & Sound]]|volume=|pages=|via=JSTOR}} (årstall, utgave ukjent)</ref>

Hun klippet og regisserte seks kortfilmer i løpet av de neste fire årene. Ektemannen produserte og fotograferte alle, og instituttet sto som produksjonsselskap.

Selv om Reiniger fikk god kritikk for filmene sine, brakte de lite inntekter, og i 1922 måtte instituttet slutte å produsere animasjonsfilmer.

==== Reklamefilmer ====
I tillegg til kortfilmene samarbeidet hun og ektemannen om noen få reklamefilmer, som var bedre betalt, blant annet ''Das Geheimnis der Marquisine'' (norsk: Markisens hemmelighet), en to minutter lang film. Filmen viser hvordan en ung adelskvinne ([[Marki|markise]]) oppnår vakker hud med Nivea hudkrem og såpe. Silhuettene i filmen er hvite mot svart bakgrunn.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Das Geheimnis der Marquise (1921/1922)|url=https://www.youtube.com/watch?v=ZG-z-bTRgto|dato=2016-07-06|etternavn=womenfilmpioneersproject|besøksdato=2018-04-07}}</ref>

Reklamefilmene ble produsert av [[Julius Pinschewer|Julius Pinschewers]] selskap Werbefilm GmbH. Pinschewer var selv en av Tysklands første animasjonskunstnere, og det var mye på grunn av ham at animasjonsfilmer fikk oppmerksomhet i [[Tysklands historie (1918–1933)|Weimar-årene]].<ref>Grace (2017), Location 450 i Kindle-versjonen </ref>

=== 1923–1926: ''Die Abenteuer des Prinzen Achmed'' ===
[[Fil:Lotte Reiniger Prinz Achmed 003.jpg|miniatyr|Fra ''Die Abenteuer des Prinzen Achmed'' med etterfarget bakgrunn<br /><small>Lotte Reiniger/Primrose Productions</small>]]
I 1923 ble Reiniger kontaktet av bankmannen Louis Hagen. Han hadde sett noen av kortfilmene hennes, og tilbød å finansiere en helaftens silhuettfilm. Reiniger er sitert med følgende utsagn: «Vi måtte tenke oss om to ganger. Dette var noe man aldri hadde hørt om. Animasjonsfilmer skulle helst få folk til å brøle av latter, og ingen hadde turd å underholde et publikum med dem i mer enn ti minutter. Alle vi snakket med i bransjen om forslaget, var sjokkert».<ref name=":0" /> Reiniger tok imidlertid utfordringen. Hagen ønsket ikke at filmen skulle produseres ved instituttet, så han innredet et atelier for henne og hennes medarbeidere på toppen av sin egen garasje. Hun fikk frie hender, og resultatet ble ''Die Abenteuer des Prinzen Achmed'', ferdigstilt i 1926, etter tre års arbeid. Handlingen var sammensatt av historier fra ''[[Tusen og en natt]]''. Reinigers helaftens animasjonsfilm, ble til hele 11 år før Walt Disneys ''[[Snehvit og de syv dvergene]]'' hadde verdenspremiere i 1937.<ref>{{Kilde bok|tittel=Hollywood heroines : the most influential women in film history|etternavn=Bauer|fornavn=Laura L.S. (red.)|utgiver=Greenwood|år=2018|isbn=978-1440836480|utgivelsessted=|side=|sider=170–172|kapittel=|sitat=}}</ref>

Den eldste kjente animasjonsfilmen er argentinske ''[[El Apóstol]]'' fra 1917, men denne filmen, som varte litt over en time, er forlengst tapt. Det er dessuten usikkert om dette ''var'' en spillefilm.<ref>Bendazzi (1994), s. 50</ref> ''Die Abenteuer des Prinzen Achmed'' er dermed den eldste animasjonslangfilmen som fortsatt eksisterer, om enn i en restaurert versjon.<ref name=":4">{{Kilde artikkel|tittel=Paper, scissors|publikasjon=Sight and sound|url=|dato=Februar 2009|forfattere=Osmond, Andrew|via=British Film Institute|bind=19|hefte=2|sider=87, 2|sitat=}}</ref>

Da Prinz Achmed-filmen var ferdig i 1926, var det vanskelig å få vist den offentlig. Den var annerledes enn alle andre filmer på samme tid, og kinoene i Berlin ville ikke vise den. Reiniger og medarbeiderne sørget da for å leie et lokale, Volksbühne, for å få vist den offentlig. Deretter ble den vist i Paris, der den ble en suksess. Anmelderen i tidsskriftet ''Forward'' skrev at filmen var et mirakel. Omsider kunne den vises i Berlin, og deretter i utlandet. I USA ble den vist offentlig først i 1942, etter problemer med rettighetsavklaringer.<ref>Evans (2011), s. 111 og s. 115</ref>

=== 1927–1929: ''Doktor Dolittle'' og andre prosjekter ===
På grunn av suksessen med filmen om prins Achmed, kunne Reiniger produsere en ny langfilm: ''Doktor Dolittle und seine Tiere'' (norsk: ''Doktor Dolittle og dyrene hans'') i 1928. Denne filmen var basert på barneboken ''[[Doktor Dyregod|The Story of Doctor Dolittle]]'' av den engelske forfatteren [[Hugh Lofting]].<ref group="note">Samme bok var utgangspunkt for [[Thorbjørn Egner]]s bok om doktor Dyregod</ref> Filmen besto opprinnelig av tre kortere filmer, som ble satt sammen til én. Den forteller om den gode doktor Dolittle som reiser til Afrika for å hjelpe og helbrede syke dyr. Filmmusikken ble spesielt komponert av [[Kurt Weill]], [[Paul Hindemith]] og [[Paul Dessau]].<ref name="William Moritz">{{cite web|first=William|last=Moritz|url=http://www.awn.com/mag/issue1.3/articles/moritz1.3.html|title=Lotte Reiniger|website=AWN.com|volume=1|issue=3|year=1996|accessdate=2016-06-02}}</ref>

Et år senere var Reiniger medregissør på sin første realfilm med Rochus Gliese, ''Die Jagd nach dem Glück'' (norsk: ''Jakten på lykken''), en historie om en teatertrupp som viser skyggeteater. [[Jean Renoir]] og Berthold Bartosch spilte i filmen, som inneholdt en 20 minutter lang silhuett-forestilling klippet og animert av Reiniger. Filmen ble dessverre ferdig akkurat da lydfilmen kom til Tyskland, og ferdigstillelsen ble derfor utsatt til 1930, slik at flere skuespillere kunne legge på stemmer. Resultatet ble skuffende.<ref name="William Moritz" />

Reiniger forsøkte å få realisert en tredje animert langfilm, inspirert av [[Colette]] ([[libretto]]) og [[Maurice Ravel|Maurice Ravels]] opera ''L'enfant et les sortilèges'' (1925), men klarte verken å få rettighetene til å bruke musikken eller [[Libretto|librettoen]]. Det fantes i tillegg et uventet antall andre rettighetshavere. Da Ravel døde i 1937 ble frigivelsen enda mer komplisert, og Reiniger oppga etterhvert hele prosjektet, til tross for at hun hadde utformet deler av filmen og animert enkelte scener for å overbevise rettighetshaverne og potensielle sponsorer.<ref name="William Moritz" />

Dette var hennes siste forsøk på å gjøre helaftens animasjonsfilmer.

Reiniger var blitt kjent med [[Bertolt Brecht]] under arbeidet med ''Die Abenteuer des Prinzen Achmed.'' Hun klippet silhuetter som gjenga scener fra hans opera ''[[Tolvskillingsoperaen]]'' til stykkets première i [[Theater am Schiffbauerdamm]] i 1928. Silhuettene ble utstilt i teatret. På samme måte som Wegener og andre filmregissører hadde integrert silhuettsekvenser av Reiniger i sine filmer, ønsket Brecht å skrive et teaterstykke der Reiniger skulle ha en animasjonssekvens. Stykket skulle hete ''Die Kaffeesackschmeisser''. På grunn av stadig vanskeligere politiske forhold i Tyskland, ble ikke stykket skrevet ferdig.<ref>Happ (2004), s. 33</ref>

=== 1930–1948: Naziregime, krig og pengemangel ===
I perioden 1930–1932 skapte Reiniger tre korte musikkfilmer: ''Zehn Minuten Mozart'', ''Harlekin'' og ''Sissi''. Hun utarbeidet også utkast til to filmer som ikke ble realisert: ''Faust'' og ''Lohengrin''.<ref>Happ (2004), s. 182</ref>

I 1933 reiste hun til Paris, der hennes mann arbeidet sammen med Jean Renoir på filmen ''Madame Bovary''.

Ved siden av frie produksjoner som Carmen-parodien (1933) og ''Papageno'' (1935), gjorde hun også oppdragsfilmer for de tyske myndighetene. ''Das gestohlene Hertz'' (1934) , utviklet i samarbeid med Arbeitsgemeinschaft für Hausmusik, skulle fremme utøvelse av musikk i hjemmet. ''Das rollende Rad'' fra samme år fremstilte historien om hjulet, fra oppfinnelsen til [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistenes]] prestisjeprosjektet, motorveinettet [[Reichsautobahn]].<ref name=":1">Goergen, s. 4</ref> [[Fil:Lotte Reiniger Atelier Abbey Arts Centre.jpg|miniatyr|Lotte Reiniger i atelieret i Abbey Arts Centre, London{{Byline|N.N./Agentur Primrose Film Productions}}
]]

==== 1935: Reiniger og Koch forlater Tyskland ====
På grunn av den økende innflytelsen fra [[NSDAP|det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP]] bestemte Reiniger og Koch seg for å emigrere.<ref>Moritz (1996)</ref> Flere av deres venner flyktet fra Tyskland. Det var vanskelig å finne arbeid, og Reiniger ønsket ikke å tilbringe tiden med reklame- og propagandafilmer for nazistene, så hun og ektemannen reiste til Storbritannia i 1936.<ref name=":1" /> Samme høst ble hun engasjert av det nye produksjonsselskapet ''Facts and Fantasies'' til å lage en film basert på et dikt av [[A.A. Milne]]: ''The King's breakfast'' (norsk: ''Kongens frokost)''. Dette var en lydfilm, der to sangere sang selve diktet, til musikk av H. Fraser-Simon. Eieren av Facts and Fantasies, Thorold Dickinson, var en bekjent av Reiniger. Han engasjerte henne for en film til, ''Dream Circus,'' men selskapet fikk økonomiske problemer og filmen ble aldri ferdigstilt.<ref>Happ (2004), s. 56</ref>

De første årene i England holdt Reiniger flere foredrag, og det ble holdt filmvisninger og utstillinger med materiale fra hennes arbeid i flere byer, blant annet i Bristol, Liverpool og i [[Victoria and Albert Museum]] i London.

Da [[andre verdenskrig]] startet, var Reiniger og Koch hos filmmakeren [[Luchino Visconti]] i Roma, og samarbeidet med ham og Jean Renoir. Reiniger fikk et oppdrag fra selskapet Scalera Film i Roma bare en ukes tid etter at hun ankom byen i september 1939, en film basert på [[Gaetano Donizetti|Donizettis]] opera ''[[L'elisir d'amore|L'Elisir d'Amore]]''. Ifølge Alfred Happ hadde filmen première i mai 1940, ifølge andre kilder ble den aldri distribuert.<ref>Happ (2004), s. 61</ref>

Reiniger og Koch ble boende hos Visconti til 1944, da de flyttet tilbake til Berlin for å ta hånd om Reinigers syke mor.<ref name=":7">{{Kilde www|url=http://www.screenonline.org.uk/people/id/528134/|tittel=Reiniger, Lotte (1899–1981) Biography|besøksdato=2018-02-28|forfattere=Kemp, Philip|dato=|språk=en|verk=www.screenonline.org.uk|forlag=|sitat=}}</ref> Reiniger ønsket ikke å arbeide med film i Tyskland på denne tiden, fordi alle filmer måtte godkjennes av det nasjonale filminstituttet, men de trengte inntekter, og mens Koch fikk et oppdrag for [[Universum Film]], begynte Reiniger i 1944 på silhuettfilmen ''Die goldene Gans'' (''Den gyldne gåsa''), det eneste oppdraget hun tok for de nazistiske myndighetene under krigen. Koch arbeidet også denne gangen sammen med henne, til han ble utkommandert til de tyske styrkene i februar 1945. Hun fortsatte arbeidet med filmen også under [[slaget om Berlin]], og etter at [[Den røde armé]] hadde inntatt byen. Etter at Tyskland kapitulerte i mai 1945, kom Koch tilbake,<ref>Happ (2004), s. 66</ref> og de arbeidet videre med ''Die goldene Gans'' i rundt to år til, før den var ferdig i 1947.

Etter at krigen var over, arbeidet Reiniger en tid som scenograf ved Theater am Schiffbauerdamm. Ettersom hun ikke så noen fremtid som filmskaper i Tyskland, reiste ekteparet nok en gang til England.

=== 1949–1978: Londontiden ===
I 1949 ankom de London. For at tyskere skulle kunne bo i Storbritannia etter krigen, måtte de ha [[visum]]. For å få visum for mer enn en kort periode, måtte de ha inntektsgivende arbeid, og for å få arbeid måtte de ha arbeidstillatelse. De fikk midlertidig oppholdstillatelse, og gjorde noen småprosjekter for bekjente, blant annet for John Grierson og hans General Post Office Film Unit (senere Crown Film Unit): reklamefilmer (Reiniger) og dokumentar-animasjonsfilmer om geografiske emner (Koch).<ref name="William Moritz" /> Alt så ut til å være i orden, da innenriksministeren i september 1949 informerte dem om at oppholdstillatelsen ikke ville bli fornyet. De fikk beskjed om å forlate landet i løpet av måneden, muligens fordi Koch hadde søkt om tillatelse til å påta seg frilansarbeid for amerikansk TV. Én dag etter at visaene utløp, fikk de imidlertid forlenget oppholdstillatelsen, men med forbud mot å påta seg frilansarbeid. Reiniger fikk et oppdrag fra London Ministry of Health: ''Mary's birthday'' (1951), en 30 minutter lang opplysningsfilm om bakterier. Dette var den første silhuettfilmen der hun eksperimenterte med svarte figurer og farget bakgrunn, en teknikk hun brukte i flere eventyrfilmer senere.<ref>Happ (2004), s. 75</ref>

1950-årene var de mest produktive for Reiniger. Fra 1951 bodde og arbeidet hun og mannen i «The Abbey Arts Centre», en [[kunstnerkoloni]] nær London.<ref>Schönfeld (2006), s. 175</ref> 
[[Fil:Lotte Reiniger London Abbey Arts Centre Garden 02.jpg|miniatyr|Lotte Reiniger i London{{byline|N.N./Agentur Primrose Film Productions}}]]
BBC TV ville ha flere barnefilmer av Reiniger. Hun og mannen hadde ennå ikke fast oppholdstillatelse, men på grunn av BBC-oppdraget fikk de igjen fornyet tillatelsen i 1952.<ref>Grace (2017), s. 151</ref>

I 1953 grunnla Reiniger og Koch filmproduksjonsselskapet Primrose Productions sammen med Louis Hagen junior, sønn av finansmannen som finansierte langfilmen om prins Achmed. Selskapet skulle konsentrere seg om å produsere silhuettfilmer for TV. Like etter at Primrose var etablert, ble Reiniger kontaktet av Richard Kaplan, en amerikansk TV- og filmprodusent, som ville ha eventyrfilmer av henne for et amerikansk publikum, og ba ekteparet flytte til USA. Dette var uaktuelt, de hadde tyske pass, og var redde for å miste oppholdstillatelsene i Storbritannia. Det så dermed ut til at Reinigers filmer ikke ville bli vist i USA, men Louis Hagen fikk Kaplan med som en tredje partner i Primrose Productions, og eventyrfilmene ble produsert av det utvidede selskapet.<ref>Happ (2004), s. 81</ref>

I de to neste årene produserte selskapet mer enn 13 silhuett-kortfilmer, basert på ''[[Brødrene Grimms eventyr]],'' for [[BBC]] TV og Telecasting America.<ref name=":7" /> Mange av disse filmene fikk farget bakgrunn, for å tilfredsstille Kaplan og det amerikanske markedet, men Reiniger klarte å overtale produsentene til å la henne animere ''Thumbelina'' i svart/hvitt, ettersom dette, etter hennes mening, stimulerte fantasien mer.<ref>Grace (2017), s. 154</ref>

Etter en tid ble det en uoverensstemmelse mellom Louis Hagen junior og Lotte Reiniger. Hun og mannen etablerte derfor sitt eget produksjonsselskap: Fantasia Productions LTD. De utviklet og produserte flere filmer for dette selskapet, blant annet ''Helen la Belle'' og ''The abduction from the Seraglio''. Fantasia Productions bar seg ikke økonomisk. Det ble nedlagt etter få år, og Reiniger og Koch gikk videre til andre prosjekter.<ref>Grace (2017), s. 162</ref>

I desember 1962 ble Lotte Reiniger og Carl Koch britiske statsborgere.<ref>Happ (2004), s. 91</ref>

Det siste filmen av Reiner og Koch, var en ny versjon av ''Askepott'', til julepantomimen i Coventry Theatre i 1963. Carl Koch døde samme år, og Reiniger, som gjennom tapet av ektemannen også mistet sin samarbeidspartner, produsent og inspirasjon, solgte animasjonsbordet sitt til Düsseldorf filmmuseum. Det ble ikke flere silhuettfilmer fra hennes hånd på 12 år, før ''Aucassin and Nicolette'' i Canada i 1975.

Mot slutten av 1960-årene ble interessen for Reinigers filmer på nytt vekket i Tyskland. I 1969, det året hun fylte 70 år, arrangerte Deutsche Kinemathek en utstilling av hennes arbeider, og viste flere av hennes tidlige filmer i løpet av en tredagers periode. Hun ble også invitert til å reise på turné til flere kommunale kinoer i Tyskland, der hun holdt foredrag og presenterte egne filmer.<ref>Happ (2004), s. 105</ref>

Før hun filmet ''Aucassin and Nicolette'', hadde hun vist flere skyggespillforestillinger. Noen ble fremvist på skyggeteaterscener, andre ble direktefilmet for barne-TV, som ''All creatures great and small'' (1969), en serie på 26 korte forestillinger med bibelske motiv.<ref>Happ (2004), s. 185</ref>

I 1974 spilte og filmet hun en ti minutter lang skyggeteaterforestilling, ''Der verlorene Sohn,'' for det tyske bibelselskapet Das Evangelische Bibelwerk.<ref>{{Kilde www|url=http://www.lottereiniger.de/filme/verlorene_sohn.php|tittel=Lotte Reiniger - Der verlorene Sohn - (The Lost Son, 1974)|besøksdato=2018-04-08|fornavn=Christel|etternavn=Strobel|verk=www.lottereiniger.de}}</ref>

I perioden 1974–1978 reiste hun flere ganger til Canada og USA og holdt foredrag og ledet idéverksteder. Hun holdt også foredrag i Norge, Tyrkia og Frankrike.<ref>Happ (2004), s. 186</ref> Hun gjestet [[Henie Onstad Kunstsenter]] på Høvikodden to ganger, i 1973 og 1978.<ref>{{Kilde www|url=http://hok.no/arrangement/1969-1979|tittel=Arkiv: 1970-1979 {{!}} Henie Onstad Kunstsenter|besøksdato=2018-04-21|språk=nb|verk=hok.no|arkiv-dato=2018-04-21|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20180421232611/http://hok.no/arrangement/1969-1979|url-status=død}}</ref>

=== 1979–1981: De siste årene ===
I 1979 viste NRK TV et kort program med henne, der hun demonstrerte både silhuettklipping, silhuettfilmer og skyggeteater.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=NRK TV - Se Med saks og papir|url=https://tv.nrk.no/program/FBUA09002979/med-saks-og-papir|språk=no|besøksdato=2018-04-21}}</ref>

I forbindelse med 80-årsdagen i juni 1979 ble hun tildelt den tyske ordenen [[Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden|Bundesverdienstkreuz, Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden.]]<ref>Happ (2004), s. 108</ref>

I september 1980 flyttet hun tilbake til Tyskland. Der bodde hun mesteparten av tiden hos sine venner, ekteparet Helga og Alfred Happ, på prestegården i Dettenhausen, der Alfred Happ var prest. Både Helga og Afred Happ opptrådte med skyggespill, og hadde også hatt forestillinger sammen med Reiniger. Den første måneden hun var hos dem ble hennes siste film til: ''Düsselchen und die vier Jahreszeiten'' (norsk: ''Düsselchen og de fire årstider''). Denne klippet og utformet hun foran publikum i løpet av ti dager, under utstillingen «Licht, Träume und Schattenbilder» (norsk: «Lys, drømmer og skyggebilder») i Düsseldorf Filminstitut.<ref>Düsseldorf Filminstitut fikk i 1989 etablert et eget filmmuseum: Filmmuseum Düsseldorf</ref> Den to minutter lange filmen hadde ikke urpremière før 1. august 1981, noen uker etter at Reiniger døde.<ref>{{Kilde www|url=http://www.lottereiniger.de/filme/kurzfilme.php|tittel=Lotte Reiniger - Weitere Kurzfilme - (Auswahl)|besøksdato=2018-03-25|fornavn=Christel|etternavn=Strobel|verk=www.lottereiniger.de}}</ref>

Den 19. juni 1981 døde hun, etter å ha vært sengeliggende siden midten av mai, da hun hadde et alvorlig slagtilfelle med påfølgende lammelser.<ref>Happ (2004), s. 111</ref>

Lotte Reiniger og Carl Koch er begravet på kirkegården i Dettenhausen i [[Tübingen]]. Kommunen har reist en minnetavle ved graven, der hennes innsats er beskrevet i korte trekk.<ref>{{Kilde avis|tittel=Dettenhausen ehrt Lotte Reiniger mit einer Tafel am Grab|avis=Schwäbisches Tagblatt online|url=https://www.tagblatt.de/Nachrichten/Dettenhausen-ehrt-Lotte-Reiniger-mit-einer-Tafel-am-Grab-286569.html|besøksdato=2018-03-27|språk=de-DE}}</ref>