Redigerer Lorenzo Valla (avsnitt)

== Liv og virke==
=== Bakgrunn ===
Lorenzo Valla var sønn av Luca della Valla, som var advokat ved den pavelige domstol. Familien stammet fra [[Piacenza]], og tilhørte byadelen.

Han studerte latin og gresk i Roma under [[Leonardo Bruni]] og [[Giovanni Aurispa]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Valla, Lorenzo|oppslagsverk=1911 Encyclopædia Britannica|url=https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Valla,_Lorenzo|besøksdato=2017-04-19|bind=Volume 27}}</ref>

=== Karriere ===
Verket ''De Voluptate'' (norsk: «Om vellysten») ble skrevet i 1431. Det er formet som en dialog mellom en [[Stoisisme|stoiker]], en [[Epikurisme|epikureer]] og en kristen. Det har blitt hevdet at Valla skrev denne avhandlingen, som var hans egentlige debutarbeid, for «å forbløffe og sjokkere».<ref>''{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112601020|tittel=Menneskenes liv og historie|etternavn=Grimberg|fornavn=Carl|etternavn2=Seeberg|fornavn2=Axel S. 1914-1994|etternavn3=Hagtvedt|fornavn3=Bernhard.|etternavn4=Holmboe|fornavn4=Haakon 1905-1980|etternavn5=Røhr|fornavn5=Anders (oversetter)|dato=|utgiver=Bokklubben|år=1986|isbn=8252511864|utgivelsessted=Stabekk|sider=176|kapittel=|sitat=}}''</ref>

Den norske forfatteren og kunsthistorikeren [[Ragna Stang]] påpekte imidlertid at<blockquote>Ikke minst har protestantisk historieskrivning og tradisjon vært tilbøyelig til å fremstille humanistene, for eksempel folk som [[Gianfrancesco Poggio Bracciolini|Poggio]] og Lorenzo Valla, som om de var nærmest vantro og kirkefiender. Man har i stor utstrekning bygd på sitater som er gått i arv fra den ene skribent til den andre. Men man har ganske enkelt vært tilbøyelig til å glemme at praktisk talt alle tidens lærde skrifter er ''dialoger''. Av rent pedagogiske grunner formuleres standpunktene meget skarpt og outrert, og gir gjennom de brukte sitatene slett ikke alltid uttrykk for forfatterens mening. (---)</blockquote><blockquote>Den første antydning til et brudd mellom humanist-miljøet og kirken kommer først senere. Men kritikken gjelder selv da bare pavens person. I det hele tatt må vi være klar over at den indre kritikk var uhyre sterk innenfor den – når det gjaldt debatten! – meget tolerante katolske kirke.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008070104002|tittel=Livet og kunsten i ungrenessansens Firenze|etternavn=Stang|fornavn=Ragna|etternavn2=Stang|fornavn2=Nic.|dato=|utgiver=Tanum|år=1956|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=43-45|kapittel=|sitat=}}</ref></blockquote>I [[1431]] ble Lorenzo Valla [[Ordinasjon|ordinert til prest]], og forsøkte å få en stilling ved Vatikanet. Da dét mislyktes dro han til Piacenza og deretter videre til [[Pavia]], hvor han fikk en stilling som professor i talekunst. Han bega seg ut på en vandring fra det ene universitetet til det andre, med kortere undervisningsopphold og forelesninger i en rekke ulike byer. I denne perioden ble han kjent med [[Alfonso V av Aragon]] (1396-1458), og omkring år 1435 gikk han i tjeneste hos Alfonso. Alfonso var fra 1442 også konge av [[Napoli]]. Lorenzo ble kong Alfonsos privatsekretær, og Alfonso tok Lorenzo i forsvar når han ble angrepet av sine mange motstandere; senere oppmuntret han Lorenzo til å starte en skole i Napoli.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Valla, Lorenzo|oppslagsverk=1911 Encyclopædia Britannica|url=https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Valla,_Lorenzo|besøksdato=2017-04-19|bind=Volume 27}}</ref> Da forholdet mellom kong Alfonso og paven i Roma i 1439 hadde utviklet seg til en bitter konflikt, forfattet Lorenzo i 1439 essayet ''De falso credita et dementita Constantini donatione declamatio'' og i 1440 sitt hovedverk ''Constitutum Constantini'' til støtte for Alfonso. Her påviste han at det såkalte «konstantinske gavebrev», ''[[Donatio Constantini]]'', ikke var utferdiget av [[Konstantin den store|keiser Konstantin den store]] slik tradisjonen tilsa, men var en forfalskning. I dette «gavebrevet» stod det at keiseren hadde besluttet at biskopen av Roma skulle ha den verdslige makten over den vestlige verden, og dokumentet var derfor en viktig brikke i maktspillet mellom pavestol og monarker gjennom hele middelalderen. Da Valla beviste at gavebrevet var et falsum, slo han bena under pavens forsøk på å bruke dokumentet i striden mot kong Alfonso. Metoden Valla benyttet for å demonstrere at det konstantinske gavebrev ikke ''kunne'' være ekte, har gått over i historien som et eklatant eksempel på moderne tekstkritikk.<ref>''{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112601020|tittel=Menneskenes liv og historie|etternavn=Grimberg|fornavn=Carl|etternavn2=Seeberg|fornavn2=Axel S. 1914-1994|etternavn3=Hagtvedt|fornavn3=Bernhard.|etternavn4=Holmboe|fornavn4=Haakon 1905-1980|etternavn5=Røhr|fornavn5=Anders (oversetter)|dato=|utgiver=Bokklubben|år=1986|isbn=8252511864|utgivelsessted=Stabekk|sider=176|kapittel=|sitat=}}''</ref> Blant annet kunne Valla slå fast at gloseforrådet i «gavebrevet» tydet på at brevet var forfattet på [[900-tallet]], altså atskillige århundrer etter keiser Konstantins levetid.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071705156|tittel=Senmiddelalder og renessanse|etternavn=Kjersgaard|fornavn=Erik|etternavn2=Dahlerup|fornavn2=Thoels|etternavn3=Lie|fornavn3=Erik.|etternavn4=Mykland|fornavn4=Knut|etternavn5=Bjøl|fornavn5=Erling|dato=|utgiver=Cappelen|år=1984|isbn=8202049334|utgivelsessted=Oslo|sider=287|kapittel=|sitat=}}</ref>

Valla beviste videre at en passasje i [[Første Johannesbrev]] 5,7 om [[Treenigheten]] var et tillegg som var blitt til senere.{{tr}}

I den senere del av sitt liv havnet han i skarpe ordvekslinger med andre humanister – en av de mer kjente var med historiografen [[Gianfrancesco Poggio Bracciolini]]. Disputtene ble trykket og er bevart for ettertiden.