Redigerer Loft (bygning) (avsnitt)

==Bakgrunn==
Norge er et av de land i verden som har [[Bevarte trehus i Norge fra middelalderen|bevart flest tømmerhus]] fra tiden før [[reformasjonen]].<ref>{{Kilde bok | forfatter = Berg, Arne  | utgivelsesår = 1997 | tittel = Arne Berg: et utvalg av hans artikler om bygningshistorie samlet i anledning hans 80-års dag | isbn = 8290359616 | utgivelsessted = Øvre Ervik | forlag = Alvheim & Eide akademisk forl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010092103011 | side = }}</ref> Utenom Skandinavia finnes det knapt laftede hus fra før 1500, og i Skandinavia er det særlig i Norge at laftede bygg fra før 1500 er bevart. Bortsett fra i [[Alpene]] finnes det knapt laftebygg fra 1600-tallet utenom Norge. De mange fint tømrede kirkene i [[Russland]] og østområdene ellers er stort sett fra 1700-tallet eller senere.<ref name="Hauglid1980" /> 

Før lafting ble innført var [[grindverk]] eller stavverk den dominerende byggemåten i Norge. Dette er særlig dokumentert arkeologisk rundt kysten fra Sørlandet til Lofoten i form av [[Langhus (bygning)|langhus]] med lave murvegger og tak båret av grove stolper i grindverkkonstruksjon. Langhusene hadde mennesker, husdyr og andre funksjoner under samme tak. Trolig erstattet lafting grindverk og stavverk gradvis i løpet av vikingtid og middelalder. Bygninger for boligformål, ''innhus'', trolig var de første som ble laftet. Grindverk ble blant annet på [[Vestlandet]] fortsatt brukt i naust og andre enkle uthus, mens den mest utviklede stavkonstruksjonen ble bevart i [[Stavkirke|stavkirkene]]. Innføring av lafting innebar en betydelig endring av arkitektur og bebyggelse i Norge.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014061906149|tittel=Byggeskikk på landsbygda|forlag=Landbruksforlaget|isbn=8252901069|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1975}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018051448066|tittel=Historisk utvikling av bygningar på gardsbruk|forfatter=Våge, Jan|forlag=Landbruksbokhandelen|isbn=8255703314|utgivelsessted=Ås|side=|utgivelsesår=1990}}</ref><ref name=":32">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008120904029|tittel=Grindbygde hus i Vest-Norge. Eksempelsamling.|forlag=Norsk institutt for kulturminneforskning|isbn=8242611866|side=5, 15, 43|utgivelsesår=2000}}</ref><ref name=":6" /> 

===Trebygninger i Norge===
De fleste bevarte laftede bygg fra middelalderen er loft (omkring 100), og over halvparten av disse er i Telemark.<ref name="Berg1998">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010032203006|tittel=Norske tømmerhus frå mellomalderen  Bind 6 : Hus for hus : tillegg og tidfesting|forfatter=Berg, Arne|forlag=Landbruksforlaget|isbn=8252921515|utgivelsessted=Oslo|side=293-296|artikkel=Etterkunnskap : meir om loft|utgivelsesår=1998}}</ref> Foruten stavkirker og loft finnes det noen få bevarte stuer og noen få løer fra middelalderen, men ellers ingen uthus som er sikkert datert til middelalderen. Bygningstypens høye prestisje og kvaliteten på laftingen kan være grunnen til at mange loft er bevart.<ref name="vestnordisk" /> 

[[Lafteverk]] er i Norge en yngre teknikk enn stavverket, som ble brukt både i stavkirkene og i [[Profan|profane]] bygninger. Mot slutten av [[vikingtiden]] ble [[lafteverk]] av liggende tømmer vanlig i bolighus i Norge. De tykke tømmerstokkene gir varmeisolasjon.<ref name="vestnordisk" /><ref name="Brochmann" /><ref name="Vage" /><ref name="SNL" />  Lafting ble først vanlig på [[Østlandet]], mens stavbygg og grindverk ble videreført på [[Vestlandet]] særlig i uthus som naust og låver. Utbredelse av lafting følger stort sett de store [[Barskog|barskogene]] i Europa. Lafting er utbredt i Skandinavia, [[Finland]], store deler av Russland, de baltiske landene, Polen, i og omkring [[Karpatene]], i sveitsiske og østerrikske alper, samt i fjellområdene i Nord-Spania.<ref name="Hauglid1980" />

===Gårdsbebyggelse i Norge===
Det antas at skikken med å bygge mange små spesialiserte bygninger på gårdene oppsto samtidig med innføring av lafting. Fra rundt år 1900 ble nybygde uthus som regel oppført som en stor [[driftsbygning]] med de fleste funksjoner under ett tak, den såkalte [[Låve|enhetslåven]].<ref name="Hjulstad1991" /> Til omkring 1800-tallet hadde gårdene i Norge mange bygninger, ofte ett hus til hvert formål. På store gårder på Østlandet kunne det være 30 bygninger, mens det på mindre gårder var vanlig med over 10.<ref name="Tobiassen" /> 

[[Stue (bygning)|Stuen]] var bolighus med oppvarmet oppholdsrom, mens bu og loft ble brukt til både innkvartering og lager. [[Eldhus]]et fungerte som et grovkjøkken og vaskerom. Husdyrene ble holdt i egne bygninger ([[fjøs]] og [[stall]]). Dyrefôret ble ofte oppbevart i en bygning for seg ([[løe]]) og måtte bæres til fjøset hver dag.<ref name="Tobiassen">{{Kilde bok | forfatter = Tobiassen, Anna Helene | utgivelsesår = 1984 | tittel = Byggeskikk i norske bygder: et forelesningskompendium | isbn = 8255060278 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Institutt for etnologi, Universitetet i Oslo | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071704009 | side = }}</ref> Loft, stue og stabbur ble regnet blant «innhusene» på gården, til forskjell fra «uthus» som låve og fjøs.<ref name="Engen" /><ref name="Foreningen1929" /><ref name="Hjulstad1991" />

===Tidlige undersøkelser===
Antikvar [[Nicolay Nicolaysen]] innledet i 1848 den første målrettede dokumentasjonen av bygningshistorie på landet i Norge. Sammen med arkitekt [[P.H. Holtermann]] reiste han sommeren 1848 gjennom amtene [[Jarlsberg og Larviks amt|Jarlsberg og Larvik]] og [[Bratsberg]], over fjellet til [[Odda]] og til Bergen. Retur til Christiania gikk via [[Voss]], [[Vik i Sogn]], [[Lærdal]] og [[Hallingdal]]. Rapporten fra reisen konsentrerte seg om stavkirker og stabbur, og fremstillingen i rapporten tyder på at mye av dette var ukjent stoff. Holtermanns oppmålinger sommeren 1848 var de første. Arkitektene [[Georg Andreas Bull]] og [[Christian Christie]] gjorde reiser med samme formål på 1850-tallet.<ref name="Hegard">{{ Kilde bok | forfatter = Hegard, Tonte  | utgivelsesår = 1984 | tittel = Romantikk og fortidsvern: historien om de første friluftsmuseene i Norge | isbn = 8200070840 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013082606013 | side = }}</ref>

Christie kartla både bevarte bygg fra middelalderen og senere århundrer. Bull reiste for [[Fortidsminneforeningen|Fortidsminneforeningens]] regning somrene 1853–1855, og Christie reiste fra 1858. Fra 1870 til 1900 var arkitektene [[Håkon Thorsen]], [[Henrik Thrap-Meyer]] og [[Johan Meyer]] engasjert i slikt arbeid. Thorsen gjorde omfattende undersøkelser i Telemark samt i dalførene og på flatbygdene i årene 1874–1884, med særlig interesse for stuer og loft. [[Peter Andreas Blix]] laget perspektivtegninger av [[Lydvaloftet]] og [[Finnesloftet]] på Voss i 1888. Tidligere hadde Bull laget plantegninger av Finnesloftet i 1853 og Holtermann tegnet et loft på Gavlstad i [[Lardal]].<ref name="Christie1994">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604109|tittel=Til felts mot forfall: med målebånd og skissebok i Fortidsminneforeningens tjeneste|forfatter=Christie, Håkon|forlag=Nasjonalgalleriet, Kobberstikk- og håndtegningsamlingen|isbn=8290744323|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1994}}</ref><ref name="Hegard" />

Rolstadloftet fra [[Sør-Fron]] og Berdalsloftet fra Telemark ble sammen med [[Gol stavkirke]] og to stuer flyttet til [[Bygdøy kongsgård]] i 1881. Dette var utgangspunktet for [[Norsk Folkemuseum]].<ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010121308100|tittel=Fra antikvitet til kulturminne: trekk av kulturminnevernets historie i Norge|forfatter=Lidén, Hans-Emil|forlag=Universitetsforlaget|isbn=8200211339|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1991}}</ref>

===== Eilert Sundts undersøkelser =====
Ifølge samfunnsforskeren [[Eilert Sundt]] var loftet, i form av bod eller bu i to etasjer, det første gårdshuset med mer enn én etasje. Sundt skriver at det var denne bygningstypen som nødvendigvis innførte trapper på bygdene. Svalgangen hadde ifølge ham ikke bare til hensikt å føre en trapp opp til døren i overetasjen, den skulle også beskytte klær og annet som ble oppbevart på loftet:<blockquote>«...saa Raa-Damp eller Fugtighed fra Jorden ikke kunde naa dem og faa dem til at mugne. Og fremdeles blev Svalen med dens tætte Panel bygget omkring, at ikke Solen skulde brænde paa selve Tømmervæggen og gjøre det lummert derinde; thi jo mere kjøligt det kunde holdes paa Loftet, des mindre skulde vel Møllen, den Klædesfordærver, lokkes derind.» </blockquote>Sundt la til grunn at klær og tekstiler var kostbare, og han antok at der klærne, inkludert ekstra sengetøy, ble oppbevart, var det også naturlig å sett opp gjestesenger.<ref name="eilert" /> 

Sundts hypotese var at gårdene opprinnelig hadde to hus med særskilte funksjoner: Stuen til beboelse og boden til lagerhold av matvarer (underetasje) og klær og gjesteseng i overetasje. For den [[Jæren|jærske]] stueform så Sundt for seg en utvikling der disse to byggene ble flyttet nær hverandre og koblet sammen til ett rekkebygget hus. Senere undersøkelser viser at utvikling i store trekk var omvendt av Sundts hypotese: Det rekkebygde huset var utbredt i middelalderen.<ref name="vegbok">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1993 | tittel = Kulturhistorisk vegbok | isbn = 8273260267 | utgivelsessted = Bergen | forlag = Hordaland fylkeskommune : Nord 4 : Vestkyst | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016020907726 | side = }}</ref> 

Sundt studerte norsk folkekultur og fremhevet hvordan byggestil og innredning fortalte en god del om innbyggernes livsstil. Han mente at en omfattende kartlegging med tegninger av gamle bygg ville avdekke hvordan byggeskikken hadde vokst frem. Hans banebrytende bok ''Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge'' kom ut i 1862. Boken inkluderte tegninger av Bull og Christie.<ref name="Christie1994" />

Sundt ble medlem av [[Fortidsminneforeningen]]s direksjon i 1858. Fra rundt 1860 var tegning og oppmåling av laftede stuer og loft en del av foreningens virksomhet. Sundt var en pådriver for å utvide foreningens virkefelt, som opprinnelig var mest begrenset til kirkebygg.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Eldal, Jens Christian  | utgivelsesår = 1997 | tittel = Historisme i tre: "sveitserstil", romantikk, byggeskikks-renessanse og nasjonal egenart i europeisk og norsk trearkitektur på 1800-tallet | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = J.C. Eldal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014070706036 | side = }}</ref>