Redigerer Lofotjolle (avsnitt)

== Navnet lofotjolle ==
[[Fil:Lofotjolle til Stavanger 1951.jpg|miniatyr|Jul. Nielsen ombord i sin lofotjolle i 1951, slepende etter RS 14 "Stavanger".]]
Jollene er ikke kjent i eldre litteratur som lofotjoller og de hadde heller ikke tilknytning til Lofoten annet enn at de tradisjonelle fiskebåtene hadde slike joller, og hadde dem med på lofotfiske.

Selv om jollene har en karakteristisk form og er en egen båttype, hadde den ikke eget navn og ble bare kalt jolle (lokalt «joll» eller «joill») til skille fra andre speiljoller med annen form (skipsbåt/[[lettbåt]]) og fra [[Spissbåt|spissbåter]]. Størrelsen var knyttet til moderbåtens størrelse da de opp/ned måtte få plass på tvers om bord i fiskebåten. Etter størrelse ble de derfor kalt åttringsjolle eller fembøringsjolle. De større jektene hadde mer plass og fikk da større joller på ca. 12 fot; jektejolle.

Navnet lofotjolle er sannsynligvis en nyere betegnelse. 
[[Fil:Lofotjolle til Stavanger 1956.jpg|miniatyr|Lofotjolla på slep etter RS 14 "Stavanger" 1956. Lillerut til rors med sønnen Jeppe Jul Nielsen.]]
En teori, er at navnet stammer fra en jolle som ble kjøpt av Jul. Nielsen i 1951. Han hadde kjøpt [[Redningsskøyte|redningsskøyta]] [[RS «Stavanger»|RS 14 «Stavanger»]] av [[Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning|redningsselskapet]] i 1939 til bruk som fritidsbåt. Den [[Rokta-forliset|kjente redningsskøyte-skipperen]] John Bakken fra [[Titran]], hadde vært skipper på [[RS «Stavanger»]] og hadde seilt med Jul. Nielsen og lært ham håndtering av [[Gaffelrigg|gaffelriggen]] på «Stavanger». John Bakken inviterte i 1951 Jul. Nielsen og hans «styrmann» Lillerut Bryn, til å være med på [[RS «Willie Wilhelmsen»]] under Lofotfisket.

«Stavangers» gamle lettbåt trengte utskifting og i [[Svolvær]] så de at det lå en hel stabel med nye fembøringsjoller til salgs. Disse så ut til å være akkurat passe som lettbåt til «Stavanger», så en ble kjøpt og sendt til Oslo hvor Jul. Nielsen bodde. Som innkjøpt i [[Lofoten]], kalte de jolla for lofotjolle til skille fra den gamle jolla som var en egen redningsskøytejolle tegnet av [[Colin Archer]].

I [[Oslofjorden]] syntes seilerne at lofotjolla til «Stavanger» var en merkelig jolle å se til med sitt kraftige spring i baugen og kommentarene var ikke nådige. Den var også bygget i billige materialer, ikke i mahogni som vanlig på lystbåtenes «kutterjoller». Men eierne av [[Colin Archer]]-skøytene satte pris på jollens suverene slepeegenskaper, gode bæreevne og at den var lett å få på dekk. Til skøytene passet det også med en mindre «fin» jolle. Det ble bestilt flere fra nord og snart ble jolla den vanlige jolla på seilskøytene i sør, og alle kalte den for «Lofotjolle».

Da [[Fembøring|fembøringer]] og åttringer gikk ut av bruk som fiskebåter, og havnene fikk kaianlegg så man ikke måtte i land med lettbåt i brenningene, gikk etterspørselen etter joller ned. Noen tiår etter at Jul. Nielsen fikk sin første lofotjolle, gikk produksjonen i hovedsak til seilskøytene og navnet lofotjolle ble også brukt nordover. Utover 1980-tallet var skøytemarkedet nokså dekket og nye seilskøyter ble sjeldne, og produksjonen stoppet mer eller mindre opp. Da nye generasjoner båtbyggere tok opp igjen jollebyggingen på 1990-tallet, ble lofotjolle-navnet brukt i markedsføring.