Redigerer Lockheed L-1011 (avsnitt)

== Flyets utvikling og historie ==
Prototypen hadde sin første flyvning 16. november 1970 og viste sitt potensial med lavt støynivå, samt god pålitelighet og effektivitet. Den mest synlige forskjellen mellom TriStar og DC-10 er halemotoren, DC-10 har motoren montert oppe i halen med et gjennomgående direkte luftinntak, mens TriStarens midtre motor er plassert bakerst i halen inne i flykroppen og får luft via et S-formet rør (lignende designet på [[Boeing 727]]). Til tross for flytypens lignende utviklingsplan som for konkurrenten DC-10, ble Lockheed tvunget til å utsette prosjektet over ett år på grunn av forsinkelser ved utviklingen av motoren fra [[Rolls-Royce Limited|Rolls-Royce]]. Denne forsinkelsen skulle vise seg å bli katastrofal for Lockheed, som aldri fikk den markedsandelen som var nødvendig for at prosjektet skulle gå med overskudd.

Rolls-Royce ble slått konkurs, og dermed stoppet utviklingen opp. Den britiske regjeringen godkjente ikke de store statlige subsidiene som skulle brukes for å starte opp virksomheten igjen før etter at den amerikanske regjeringen hadde garantert lånene som Lockheed hadde skaffet i den omfattende motorkontrakten med selskapet. Etter at denne løsningen kom, ble flymotordivisjonen av RR nasjonalisert, produksjonen kom i gang og det første flyet ble levert til [[Eastern Airlines]] den 26. april 1972.

Lockheed L-1011 ble bygget i Lockheeds fabrikker i [[Palmdale]] i California.  Flyet var konstruert for maksimalt 400 passasjerer og hadde en bedre sikkerhetsstatistikk enn dets argeste konkurrent, DC-10. [[Trans World Airlines]] (TWA) markedsførte TriStar som et av verdens tryggeste passasjerfly i selskapets markedslitteratur i 1980-årene da sikkerhetsstatistikken og problemene til DC-10 var på sitt verste. Til tross for dette ble TriStar slått i salg med nesten to til én, mer eller mindre på grunn av den forsinkede introduksjonen.

Flere flyselskaper tok likevel i bruk TriStar, og en av de største operatørene, [[Delta Air Lines]], pensjonerte flåten i 2001 og erstattet dem med [[Boeing 767|Boeing 767-400ER]]. Trans World Airlines flåte avsluttet tjenesten i 1997. [[Cathay Pacific]] ble etter hvert den største ikke-amerikanske operatøren ved å kjøpe flere av Eastern Airlines fly da selskapet gikk konkurs og hadde så mange som 21 fly i drift. Cathay Pacific pensjonerte L-1011-flåten i oktober 1996 og erstattet disse med [[Airbus A330|Airbus A330-300]]. 

En variant med større rekkevidde, markedsført med typebenevnelsen '''L-1011-500''' ble utviklet på slutten av 1970-årene og hadde et flyskrog forkortet med 4,3 meter.  Ved å beholde originalens drivstoffkapasitet gav den lavere vekten pga. det kortere skroget bedre rekkevidde. Lockheed produserte totalt 250 stykk L-1011 TriStar av alle versjoner og produksjonen ble avsluttet i 1984. Lockheed var i utgangspunktet nødt til å selge over 500 fly for å gå i balanse, men flyselskapene valgte i stor grad DC-10 til fordel for TriStar. Samtidig satte de flyprodusentene opp mot hverandre for å presse prisene til begge flytypene ned. Som et endelig resultat av dette bestemte Lockheed seg for å legge ned den sivile flyproduksjonen sin, og TriStar ble Lockheeds siste sivile passasjerfly. 

I 1976 bestakk Lockheed den japanske statsministeren [[Tanaka Kakuei]] i et forsøk på få den japanske regjeringen til å subsidiere [[All Nippon Airways]] innkjøp av flytypen L-1011, med det resultat at det ble en [[politisk skandale]] og statsministeren ble arrestert. I Japan er navnet Lockheed mer eller mindre forbundet med denne skandalen, som senere fikk navnet [[Lockheedskandalen]].