Redigerer Liverpool FC (avsnitt)

== Historie ==
=== Etableringen og starten av klubbens historie ===
Da fotballstadionet [[Anfield]] ble bygget i 1884, ble dette ''Everton''s hjemmebane. Etter en krangel om leien i 1892, flyttet Everton-laget til [[Goodison Park]], cirka en kilometer unna. John Houlding stod da igjen med en fotballbane og noen spillere, og etablerte ''Liverpool Football Club'' 15. mars 1892. Allerede i sin første sesong varslet Liverpool om kommende storhetstider ved å vinne de lokale mesterskapene [[Lancashire League]] og [[Liverpool District Cup]]. Sin første kamp i det [[engelske ligasystemet]] spilte de 2. september 1893 mot [[Middlesbrough Ironopolis]]. De vant 2–0 med den aller første scoringen av [[Malcolm McVean]].

På slutten av 1800-tallet rykket Liverpool opp i divisjonene, og i 1901 vant de sitt første seriemesterskap. Etter at de vant sitt andre seriemesterskap i 1906, ble den legendariske tribunen «[[The Kop]]» bygget i svingen på Anfield.

I 1914 kom klubben til sin første [[FA-cupen|FA-cup]]-finale, i en kamp Liverpool tapte 0–1 for [[Burnley FC|Burnley]]. Denne finalen var den siste som ble spilt på [[Crystal Palace National Sports Centre|Crystal Palace]] og den første som ble spilt med en monark til stede, kong [[Georg V av Storbritannia|Georg V]] var nemlig der. Året etter lå Liverpool FC midt på tabellen og møtte i siste serierunde [[Manchester United]], som måtte vinne for å ikke rykke ned. Etter en forrykende kamp som Manchester United vant 2–0, ble fire spillere fra hvert av lagene utestengt fra fotball på livstid på grunn av uoverensstemmelser som skjedde under kampen.

=== 1919–1939: Mellomkrigstiden ===
Etter første verdenskrig ble suspensjonene på spillerne opphevet, med den begrunnelse av at klubbene trengte all hjelp de kunne få etter alle tapene under krigen.

Etter krigen ble [[David Ashworth]] ansatt som manager, og han innførte nye og mer moderne treningsmetoder.

I 1921/22 og 1922/23 vant klubben seriemesterskapet med England-back [[Ephraim Longworth]] som kaptein. På den tiden kom også Liverpools første legendariske keeper [[Elisha Scott]], som var i klubben i hele 22 år, frem til 1934. [[David Ashworth]] sa opp som manager i klubben og dro til [[Oldham Athletic]] i 1923, og da ble [[Matt McQueen]], som tidligere hadde sittet i styret i klubben, ansatt som manager. Han klarte ikke å fortsette suksessen til sin forgjenger, og i 1928 måtte han gå av på grunn av dårlig helse. [[George Patterson]] tok over etter ham.  Under Patterson lå klubben som regel midt på tabellen og de klarte heller ikke å markere seg i cup-sammenheng. I sesongen 1935/36 havnet de på 19.-plass og holdt på å rykke ned etter å bare ha vunnet tre av de siste 20 kampene. Svake resultater i en kombinasjon med sykdom gjorde at Patterson gikk av etter sesongen. I sin tid i klubben signerte han spillere, som skulle bli sett på som legendariske, slik som [[Jack Balmer]] og [[Phil Taylor]]. Han signerte til og med [[Matt Busby]], som ironisk nok skulle bli en legendarisk manager hos erkerivalen [[Manchester United]]. George Kay ble ansatt som manager i klubben, og han klarte ikke å gjøre klubben til noen storklubb før den offisielle fotballen i [[England]] ble stoppet på grunn av [[andre verdenskrig]].

=== 1945–1959: «Liddellpool» ===
Etter krigen var Liverpool med i FA-cupen sesongen 1945/46, men ble slått ut av [[Bolton Wanderers]] i fjerde runde. Sesongen etter ble ligaspillet startet opp igjen, og Liverpool ble seriemestre, ett poeng foran [[Wolverhampton Wanderers]] og [[Manchester United]]. Med på laget var blant annet den hurtige målscoreren [[Billy Liddell]], som hadde kommet til klubben allerede i 1939, men måtte vente med ligadebuten til etter krigen. På venstrebacken hadde de [[Bob Paisley]], som senere skulle bli en legendarisk trener i klubben, på spissplassene hadde de spillere som [[Jack Balmer]] og [[Albert Stubbins]]. Ligaseieren i 1947 var starten på en storhetstid. Samtidig fikk Liverpool sin første storscorer i Billy Liddell, han var en av Liverpoolspillerne som holdt virkelig høy klasse. Billy Liddells innflytelse på laget var så stor at det ble kalt for «Liddellpool». Liverpool gikk til FA-cup-finalen i 1950, men tapte der 0–2 for [[Arsenal FC|Arsenal]]. Manageren [[George Kay]] hadde dårlig helse, og i januar 1951 gikk han av som manager. Han ble erstattet av [[Don Welsh]], som hadde vært gjestespiller hos Liverpool under krigen. Under Don Welsh' ledelse fortsatte laget å slite, og ikke en gang Billy Liddell kunne hindre dem fra nedrykk i 1953/54-sesongen. De lyktes ikke bedre i andredivisjon, og kom på ellevteplass, som var klubbens dårligste plassering noensinne. Managerens periode i stolen var en stor skuffelse, dermed fikk han sparken i 1955/56-sesongen. [[Phil Taylor]], som hadde vært med og vunnet serien som spiller i 1947 og jobbet som trener i klubben, tok da over som manager. Han ledet klubben til en tredjeplass og en fjerdeplass i andre divisjon før han sa opp i klubben i november 1959. Han ble dermed den eneste manageren i klubben som ikke har ledet Liverpool i den øverste divisjonen. I løpet av sin tid i klubben hentet han [[Roger Hunt]], som etter hvert skulle bli en av klubbens toppscorere gjennom tidene.

=== Bill Shanklys revolusjon ===
I 1959 ble [[Bill Shankly]] i [[Huddersfield Town]], tilbudt jobben som manager i Liverpool. Han aksepterte tilbudet på en betingelse:, styret i klubben skulle ikke legge seg opp i [[Bill Shankly#Sitater|laguttak og spillerkjøp]]. Shankly fikk det som han ville, og startet jobben med å gjøre Liverpool til et storlag. Shankly kom med nye treningsmetoder og ny spillestil. Hans filosofi var at det var bedre å spille ballen rolig til en medspiller enn å sparke ballen fremover i håp om at den kanskje havnet hos en medspiller. Shankly fikk tak i flere nye spillere og frigjorde de som ikke passet inn på laget. Unge spillere som høyrevingen [[Ian Callaghan]] og høyrebacken [[Chris Lawler]] fikk sjansen på laget, og Shankly kjøpte den storvokste midtstopperen [[Ron Yeats]] fra [[Dundee United]] og angriperen [[Ian St. John]] fra [[Motherwell FC|Motherwell]]. På trenersiden ble [[Bob Paisley]] og [[Joe Fagan]] ansatt som assistenttrenere, og etter to sesonger i andredivisjon vant de serien i 1962 og rykket opp til øverste divisjon. Etter den andre sesongen i øverste divisjon vant klubben seriemesterskapet for sjette gang i klubbens historie i 1964. Sesongen ble avsluttet fire poeng foran [[Manchester United]]. Angriperne [[Roger Hunt]] og [[Ian St. John]] stod for 52 av lagets 92 ligamål. I sesongen 1964/65-sesongen avsluttet de som nummer syv i ligaen, men i [[FA-cupen]] gikk det bedre og i finalen møtte de [[Leeds United]], og etter 90 målløse minutter ble det ekstraomganger. Roger Hunt ga Liverpool ledelse etter innlegg av [[Gerry Byrne]], men [[Billy Bremner]] scoret igjen like etter, og sju minutter før slutt scoret Ian St. John målet som gjorde at Liverpool vant FA-cupen for første gang i klubbens historie. Sesongen etter kom klubben til semifinalen i [[Mesterligaen i fotball for menn|Europacupen]], men røk der ut mot [[Inter Milan]]. Den sesongen etablerte den steinharde midtstopperen [[Tommy Smith (1945)|Tommy Smith]] seg på laget. De vant ligaen den sesongen med bare 14 spillere, og ni av dem spilte minst 40 av de 42 kampene. Etter fremgangen på midten av 60-årene skulle det drøye litt før Liverpool fikk sin neste store tittel. Liverpool var fortsatt en av toppklubbene i ligaen, men mot slutten av 1960-årene begynte spillerne på Shanklys første topplag å dra på åra. Shankly innførte en generasjonsveksling og hentet inn unge spillere fra de lavere divisjonene, som [[Steve Heighway]], [[Emlyn Hughes]], [[John Toshack]] og målvakten [[Ray Clemence]]. Spillere som Ian Callaghan, Chris Lawler og [[Tommy Smith (1945)|Tommy Smith]] var fortsatt i laget, og de kom igjen til finalen i FA-cupen i 1971. Året etter ble [[Kevin Keegan]] hentet til klubben og to år etter vant de ligaen igjen, mye på grunn av samarbeidet mellom Keegan og John Toshack. I [[UEFA-cupen i fotball for menn|UEFA-cupen]] vant de 3–2 over [[Borussia Mönchengladbach]] i finalen, og vant dermed sitt første europeiske trofé. I 1973/74-sesongen kom Liverpool på andreplass i ligaen, og vant FA-cupen for andre gang. Liverpool vant overlegent 3–0 over [[Newcastle United]] i finalen, etter to mål av Kevin Keegan og ett av Steve Heighway. Etter den sesongen sluttet Shankly som manager og overlot roret til sin assistent Bob Paisley. Det siste han gjorde før han sa opp var å hente [[Ray Kennedy]] fra [[Arsenal FC|Arsenal]].

=== Bob Paisley fører arven videre ===
Da Bill Shankly gikk av ble han erstattet av assistenten Bob Paisley, som hadde vært i klubben som både spiller og trener siden 1939. Paisley fortsatte der forgjengeren slapp og kjøpte spillere som passet inn i klubbens spillestil. Han første kjøp var høyrebacken [[Phil Neal]], som fra sesongen 1975/76 ikke mistet en kamp på åtte år. Han kjøpte også inn den kreative og løpssterke midtbanespilleren [[Terry McDermott (fotballspiller)|Terry McDermott]]. I sin første sesong som trener kom de på tredjeplass i serien og kom til andre runde i [[Cupvinnercupen i fotball for menn|cupvinnercupen]], der vant de 11–0 over norske [[Strømsgodset Toppfotball|Strømsgodset]] i første runde, noe som er deres største seier gjennom tidene. I 1976 ble de seriemester for niende gang, etter å ha havnet ett poeng foran overraskelseslaget [[Queens Park Rangers]]. De vant også [[UEFA-cupen i fotball for menn|UEFA-cupen]] for andre gang etter en 3–2 seier hjemme på [[Anfield]] mot [[Club Brugge]] etter mål av Ray Kennedy, Jimmy Case og [[Kevin Keegan]], før de klarte 1–1 på bortebane etter mål av Keegan.

Liverpool vant serien også i 1976/77-sesongen da de var ubeseiret på Anfield. De vant også [[Mesterligaen i fotball for menn|Europacupen]] den sesongen etter en 3-1 seier over [[Borussia Mönchengladbach]], etter mål av [[Terry McDermott (fotballspiller)|Terry McDermott]], [[Tommy Smith (1945)|Tommy Smith]] og Phil Neal på straffe. Dette var også [[Kevin Keegan]] sin siste kamp før han ble solgt for £{{formatnum:500000}} til [[Hamburger SV]]. De kom også til [[FA-cupen]]s finale, men der tapte de 2–1 for [[Manchester United]].

Før 1977/78 sesongen ble Kenny Dalglish hentet inn for rekordsummen £{{formatnum:440000}} for å erstatte Kevin Keegan. Paisley hentet også inn midtstopperen [[Alan Hansen]], som kom til å spille hele 600 kamper for klubben. De kom på andreplass i ligaen, syv poeng bak [[Nottingham Forest]]. De kom også til finalen i [[Ligacupen]] for første gang, men tapte også der for Nottingham Forest. De vant Europacupen igjen, etter en seier over Club Brugge. Sesongen etter ble de slått ut allerede i første runde. I serien derimot hadde de 30 seiere med 85 mål og 16 baklengs i løpet av hele sesongen.

Sesongen 1978/79 ble innledet med en 7–0 seier over [[Tottenham Hotspur]].

I 1979/80 vant de serien igjen, men de ble slått ut i semifinalen i både i FA-cupen og Ligacupen. I 1981 vant de Ligacupen for første gang, da de vant over [[West Ham United]], etter å først ha spilt 1–1 og så vunnet 2–1 i omkampen. Det ble også seier i Europacupen for tredje gang på fem år, etter seier over [[Real Madrid]] i [[Paris]] på [[Parc des Princes]] etter mål av [[Alan Kennedy]].

I 1981/82-sesongen etablerte [[Ian Rush]] seg på laget og ble toppscorer med 30 mål. Man fikk også en ny keeper i [[Bruce Grobbelar]], som erstatter for [[Ray Clemence]]. De kjøpte også [[Mark Lawrenson]] for rekordsummen £{{formatnum:900000}}, som gjorde ham til Storbritannias dyreste forsvarsspiller. De vant samtidig ligaen, fire poeng foran [[Ipswich Town]]. De vant også Ligacupen etter en 3–1 seier over Tottenham Hotspur. Sesongen deretter vant de ligaen igjen, og vant også Ligacupen etter en 2–1 seier over [[Manchester United]] i finalen. Etter den sesongen gikk Paisley av som trener for klubben med hele seks ligamesterskap, tre ligacupermesterskap, tre europacupseierer og en UEFA-cupseierer.

=== Tilskuertragedier, men videre sportslig opptur ===
[[Fil:Hillsborough Memorial, 96 Avenue 1.jpg|thumb|Minnesmerket etter Hillsborough-tragedien, på 96 Avenue]]
Den tidligere assistenten [[Joe Fagan]] tok over etter Paisley, og klarte i sin første sesong og vinne tre store titler. Liverpool avsluttet serien tre poeng foran [[Southampton FC]], og ble dermed seriemestere for tredje året på rad. Dessuten scoret [[Ian Rush]] ytterlige 32 mål. De fikk sin fjerde strake seier i [[Ligacupen]], men veien til finalen var lang med flere omkamper. I finalen på [[Wembley]] mot [[Everton FC]] ble det 0–0,  men i omkampen på [[Maine Road]] ble det 1–0 med eneste scoring av [[Graeme Souness]]. Lagets tredje tittel for sesongen kom da de beseiret italienske [[AS Roma]] i [[Roma]] i finalen i [[Mesterligaen i fotball for menn|Europacupen]]. På veien mot finalen beseiret de [[Odense Boldklub]], [[Athletic Bilbao]], [[Benfica]] og [[FC Dinamo Bucureşti]]. I finalen ga [[Phil Neal]] Liverpool ledelsen, men [[Roberto Pruzzo]] utlignet straks. Det ble ingen flere mål og kampen ble avgjort på straffespark. [[Steve Nicol]] misset det første straffesparket, men målvakten til Liverpool [[Bruce Grobbelar]] psyket ut flere av Romas spillere. [[Bruno Conti]] og Francesco Graziani misset på straffesparkene sine. [[Alan Kennedy]] scoret på det avgjørende straffesparket for Liverpool.

Før sesongen 1984/85 ble den danske midtbanespilleren [[Jan Mølby]] hentet inn fra [[Ajax Amsterdam|Ajax]]. Tidligere hadde man også kjøpt midtbanespilleren John Wark fra [[Ipswich Town FC|Ipswich]]. Wark ble klubbens toppscorer den sesongen, men Liverpool klarte ikke å forsvare tittelen og kom på andreplass bak den lokale rivalen Everton. De kom til finalen i Europacupen der de tapte for [[Juventus]] etter et straffesparkmål av [[Michel Platini]], men kampen på [[Heysel stadion]] ble overskygget av [[Heysel-tragedien]]. Noen Liverpool-supportere brøt seg gjennom stengslene og gikk til angrep på Juventus-supporterne som forsøkte og flykte. Trykket ble for stort og tribunene raste over publikum og 39 mennesker mistet livet, de fleste italienere, og Liverpool ble utestengt fra europeisk cupspill i seks år. De øvrige engelske klubbene ble utestengt i fem år.

Joe Fagan ga seg som trener bare timer etter Heysel-tragedien og Kenny Dalglish tok over som spillende manager. Sesongen 1985/86 tok de [[The Double]], ved at man vant både ligaen og FA-cupen. I serien avsluttet de to poeng foran Everton, som de også slo i finalen i [[FA-cupen]]. De vant der 3–1 etter to mål av Ian Rush og ett av Craig Johnston. Året etter endte man syv poeng bak Everton i ligaen. I Ligacupfinalen tapte de 2–1 for [[Arsenal FC|Arsenal]]. På veien til finalen hadde de beseiret [[Fulham]] 10–0. Sommeren 1987 ble toppscoreren Ian Rush solgt til Juventus, men Dalglish hadde ett halvt år tidligere hentet inn [[John Aldridge]], som nærmest var en kopi av Rush. De kjøpte dessuten den tekniske venstrevingen [[John Barnes]] fra [[Watford]], som i sin første sesong ble kåret til årets spiller i England. De kjøpte også spissen [[Peter Beardsley]] fra [[Newcastle United]]. De vant dermed serien ni poeng foran [[Manchester United]]. Men de tapte finalen i FA-cupen mot [[Wimbledon FC]].

Før sesongen 1988/89 ble Ian Rush kjøpt tilbake fra Juventus. Liverpool kom på andreplass i ligaen bak Arsenal som vant på målforskjell. Men de vant i alle fall FA-cupen etter å ha slått Everton 3–2 i finalen. Ian Rush ble, som i finalen i 1986, helt med to mål i finalen. I semifinalen mot [[Nottingham Forest]] på [[Hillsborough Stadium]] 15. april 1989 inntraff engelsk fotballs kanskje største tribuneulykke, da [[Hillsborough-tragedien|97 personer døde]] som følge av at for mange ble sluppet inn og dermed ble mange presset og kvalt i hjel. Dette førte til ''Taylorrapporten'', som bestemte at innen 1994 skulle det ikke være bur rundt tilskuerne og det skulle ikke være ståplasser i de øverste divisjonene i England.

Sesongen 1989/90 tok Liverpool sitt attende seriemesterskap, blant annet etter å ha beseiret [[Crystal Palace FC|Crystal Palace]] 9–0. I FA-cupens semifinale tapte de allikevel mot samme lag 4–3. Kenny Dalglish gikk av midtveis i sesongen etter. [[Ronnie Moran]] tok over for resten av sesongen og førte laget til en andreplass. Med den andreplassen den sesongen hadde klubben vært blant de to beste ti år på rad. Etter sesongen ble Graeme Souness ansatt som manager, han hadde tidligere vært en legendarisk spiller i klubben.

=== Nedturen i 1990-årene ===
[[Graeme Souness]] fikk en ganske god start som trener for Liverpool. De kom bare på sjetteplass i ligaen, men de vant [[FA-cupen]] etter å ha beseiret [[Sunderland AFC]] 2–0 på [[Wembley]], etter mål av [[Michael Thomas (fotballspiller)|Michael Thomas]] og [[Ian Rush]]. De gjorde retur i Europacupen den sesongen, men ble slått ut av [[UEFA-cupen i fotball for menn|UEFA-cupen]] i fjerde runde mot [[Genoa CFC]]. Etter seieren i FA-cupen lyktes ikke Souness i noen fremganger, og etter et overraskende tap mot [[Bristol City]] i femte runde av FA-cupen i januar 1994, gikk Souness av som manager. [[Roy Evans]] som hadde vært spiller og trener i klubben siden 1960-årene, tok over som manager. Han hadde vært med i Liverpools ”Boot room” der blant annet Shankly, Paisley og Fagan planla strategier og taktikker.

Evans tok over ett lag med unge talenter som [[Robbie Fowler]] og [[Steve McManaman]], og sesongen 1994/95 vant Liverpool [[Ligacupen]] etter en 2–1 seier over [[Bolton Wanderers]], der begge målene ble scoret av Steve McManaman. Sommeren 1996 satte de britisk overgangsrekord da de kjøpte spissen [[Stan Collymore]] fra [[Nottingham Forest]] for 8,5 millioner pund. Fowler og Collymore utgjorde ett farlig spisspar og veteranen Ian Rush måtte ofte sitte på benken. Laget gikk til finalen i FA-cupen i 1996, men ble slått 1–0 av [[Manchester United]]. Etter sesongen gikk Ian Rush over til [[Leeds United]], etter å ha lagd 346 mål på 660 kamper for Liverpool. Den neste sesongen ledet Liverpool ligaen ved flere tilfeller, men endte til slutt på fjerdeplass. Laget tok seg også til semifinalen i cupvinnercupen, men tapte der for franske [[Paris Saint-Germain]]. Sesongen 1997/98 kom Liverpool på tredjeplass i [[Premier League]] og den unge spissen [[Michael Owen]] etablerte seg i A-lagstroppen. Han ble toppscorer den sesongen og ble dessuten [[Englands herrelandslag i fotball]]s yngste debutant.

=== Et nytt årtusen startes med utenlandske trenere ===
[[Fil:Anfield-jan07.JPG|thumb|Anfield, januar 2007 under en kamp mot Arsenal]]
[[Fil:Anfield-jan2007.JPG|thumb|«The Kop» på Anfield, januar 2007 under en kamp mot Arsenal]]

[[Gérard Houllier]] ble hentet inn sommeren 1998, og startet et samarbeid med [[Roy Evans]]. Evans sluttet imidlertid samarbeidet i november, og dermed var Houllier manager for Liverpool. Houllier hentet spillere som [[Sami Hyypiä]], [[Dietmar Hamann]] og [[Gary McAllister]] og i tillegg kom talentet [[Steven Gerrard]] opp fra akademiet. 2000-årene startet lovende for Liverpool ved at Houllier ledet dem til seier i [[UEFA-cupen i fotball for menn|UEFA-cupen]], [[Ligacupen]] og [[FA-cupen]] i sesongen 2000/01. Sesongen etter kom Liverpool på andreplass i [[Premier League|ligaen]], og de vant Ligacupen i 2003. Men Houllier greide aldri å lede Liverpool til seier i [[Premier League|ligaen]] eller [[Mesterligaen i fotball for menn|Europacupen]]. I sine senere sesonger i klubben slet han med å kvalifisere klubben til Europacupen til tross for store investeringer i spillere, samt kritikk for uattraktiv og ensidig fotball. Til dels også på grunn av manglende støtte hos supporterne, forlot Houllier klubben 24. mai 2004.<ref>{{Kilde www|url=http://www.dailymail.co.uk/pages/live/articles/sport/football.html?in_article_id=304009&in_page_id=1779|tittel=Houllier leaves Liverpool|besøksdato=2025-03-16|verk=Mail Online}}</ref>

Da tok [[Rafael Benitez]] over, og kjøpte inn en del spanske spillere, og fikk de lokale spillerne [[Jamie Carragher]] og Steven Gerrard til virkelig å glitre. Han førte Liverpool til seier i Champions League i 2004/05-sesongen, med en av de [[Mesterligafinalen i fotball for menn 2004/05|mest spennende finalene i Europacupens historie]] mot [[AC Milan]]. En kamp hvor Liverpool lå under 3–0 ved pause, men tre scoringer i 2. omgang på seks minutter gjorde at kampen gikk til ekstraomganger og [[straffesparkkonkurranse]]. Denne vant Liverpool 3–2. I 2005/2006-sesongen vant Liverpool FA-cupen med seier mot [[West Ham United]] i finalen, også dette på straffesparkkonkurranse i en kamp som endte 3–3. Sesongen [[FA Premier League 2006/07|2006/07]] startet med at Liverpool vant [[FA Charity Shield|Community Shield]] over [[Chelsea FC]] med vinnermål av [[Peter Crouch]].

=== Gillett og Hicks overtar ===
6. februar 2007 kjøpte [[Tom Hicks]] og [[George Gillett]] opp aksjene til [[David Moores]], som hadde vært i hans familie i over 50 år. Liverpool hadde vært på leting etter nye eiere i over tre år, og det så lenge ut til at [[Dubai International Capital]] skulle ta over, men etter mye somling kom Gillett og Hicks og tok over i stedet, og dagen er siden blitt kjent som «Takeover Tuesday». Liverpool avsluttet sesongen 2006/07 på tredjeplass i [[Premier League]]. I de nasjonale cupene ble Liverpool ved begge tilfellene slått ut av [[Arsenal FC]], og de ble slått ut med mindre enn en ukes mellomrom i hver turnering, mens i [[Mesterligaen i fotball for menn|Europacupen]] kom de til finalen for andre gang på tre år og også denne gang var det mot [[AC Milan]], Liverpool tapte 2–1 etter at [[Filippo Inzaghi]] scoret to for Milan mens [[Dirk Kuyt]] scoret ett for Liverpool.

4. juli 2007 ble det så klart for Liverpool sin dyreste signering noensinne da spanjolen [[Fernando Torres]] ble kjøpt for ca. £18 millioner fra [[Atletico Madrid]]. Dette rekordkjøpet ble kjapt etterfulgt av to andre dyre innkjøp, hhv [[Yossi Benayoun]] og [[Ryan Babel]] (sistnevnte til £11,5 millioner). Liverpool kjøpte i denne perioden også mer enn 12 nye unge spillere fra syv ulike nasjoner. 25. juli 2007 ble så planene for Liverpool sitt nye stadion med plass til {{formatnum:60000}} tilskuere, en kostnad på £300 millioner og en ferdigstillelsedato til sesongen. I november 2007 kom det ut at denne prisen steget til omtrent £400 millioner.<ref>{{Språkikon|en|Engelsk}}[http://www.liverpoolfc.tv/newstadium/ liverpoolfc.tv – NEW STADIUM] {{Wayback|url=http://www.liverpoolfc.tv/newstadium/|date=20070202025034}}</ref> Det var økende misnøye med eierne blant Liverpoolfansen. Senest 13. september marsjerte flere tusen fans i protest mot Hicks og Gillett før en hjemmekamp mot Manchester United (som Liverpool vant 2–1). Pengemangel, brutte løfter og interne intriger i klubben er alle grunner til den sterke mistroen mot eierne. Litt senere sparket Hicks og Gillet Rick Parry.

=== FSG overtar ===
Fenway Sports Group overtok klubben midten av oktober 2010, etter flere runder i retten gikk Liverpool til slutt seirende ut og kunne etter noen dager offentliggjøre oppkjøpet av klubben. Noe av det første FSG (med [[John W. Henry|John Henry]] i spissen) gjorde, var å ansette en sportslig direktør, i [[Damien Comolli]]. Etter en trøblete start på sesongen var fansen igjen misfornøyd. I januar 2011, bare et par dager før tredje runde i FA-cupen mot Manchester Utd, fikk daværende manager [[Roy Hodgson]] sparken. Ny manager ble [[Kenny Dalglish]]. Kampen mot Manchester United tapte de 1–0, en kamp som av mange blir husket for reaksjonene på dommeravgjørelsene til [[Howard Webb]], blant annet at [[Ryan Babel]] i ettertid postet en lenke til et bilde av dommeren i United-trøya.  Babel ble for dette straffet av [[The Football Association|FA]] i ettertid.
Det skulle gå lengre tid før Dalglish kunne notere seg for en seier i comebacket som manager. Etter 2–1 mot Blackpool og 2–2 mot Everton, dro Liverpool til [[Molineux]] og besøkte [[Wolverhampton Wanderers]]. 3–0 ble resultatet. Liverpool vant 3–1 over Manchester United på Anfield den 6. mars 2011. Den 23. april 2011 vant Liverpool overraskende 5–0 over Birmingham, en klubb Liverpool ikke hadde vunnet over på flere år, og som i tidligere møter ofte har holdt Liverpool til uavgjort eller tap.

=== Jürgen Klopp blir ny manager ===
Jürgen Klopp fikk rollen som Liverpool-manager den 8. oktober 2015. I sin første sesong tok han laget til finaler i både ligacupen og Europaligaen, Liverpool tapte begge finalene mot henholdsvis Manchester City, 1–1 (3–1 på straffer) og Sevilla etter et 3–1 tap.

Den første hele sesongen, [[Premier League 2016/17|2016/17]], med Jürgen Klopp ved roret endte med en fjerdeplass, noe som ga Champions League-kvalifisering mot tyske [[TSG 1899 Hoffenheim|Hoffenheim]]. Oppgjørene endte totalt 6–3 til Liverpool og de var klare for gruppespillet i [[Mesterligaen 2017/2018|Champions League-sesongen 2017/18]]. Liverpool vant gruppespillet og gikk hele veien til [[Mesterligafinalen i fotball for menn 2017/18|finalen mot Real Madrid]], men tapte også denne finalen 3–1. Denne sesongen, [[Premier League 2017/18|2017/18]] endte også med en fjerdeplass, noe som resulterte i plass i gruppespillet i [[Mesterligaen 2018/2019|Champions League-sesongen 2018/19.]]

Før [[Premier League 2018/19|sesongen 2018/19]] handlet Klopp stort på overgangsmarkedet. Han hadde allerede kjøpt [[Virgil van Dijk|Virgil Van Dijk]] i januar, og i løpet av sommeren 2018 kom [[Fabinho]], [[Naby Keïta]], [[Alisson Becker]] og [[Xherdan Shaqiri]] inn dørene på Anfield. I Premier League storspilte Liverpool og fulgte [[Manchester City FC|Manchester City]] til siste serierunde, men tapte ligagullet med ett poeng, men fikk likevel den tredje beste poengsummen i Premier League noensinne, en poengsum som ville holdt til gull i 25 av 27 sesonger. I gruppespillet i Champions League fikk Liverpool tøff kamp og gikk så vidt videre med en andreplass i gruppen. Liverpool fikk en tøff trekning i åttendedelsfinalen mot [[FC Bayern München|Bayern München]], men gikk seirende ut av dette oppgjøret med totalt 3–1. I kvartfinalen møtte de [[FC Porto]]. Liverpool gikk komfortabelt videre til semifinalen etter en seier med totalt 6–1. [[FC Barcelona]] var Liverpools semifinalemotstander. Liverpool tapte første kamp 3–0 på [[Camp Nou]], og sjansene for avansement var lave, men seks dager senere møttes lagene igjen på Anfield der Liverpool måtte score fire mål for å gå videre. To mål av [[Divock Origi]] og [[Georginio Wijnaldum]] sikret finaleplass. I [[Mesterligafinalen i fotball for menn 2018/19|finalen]] møtte de [[Tottenham Hotspur FC|Tottenham Hotspur]]. Ett mål av [[Mohamed Salah]] og ett av Origi var nok til å sikre en seier, og med det Klopps første trofé som Liverpool-manager.

På grunn av at Manchester City vant både ligaen og FA-cupen, ble Liverpool deres motstander i [[FA Community Shield|Community Shield]]-kampen gjennom deres andreplass i ligaen. Ved fulltid var stillingen 1–1 og kampen gikk rett til straffer der Manchester City satte alle sine straffer og Liverpool bommet på en, dette gjorde at Manchester City vant [[Community Shield 2019]]. Seier i Champions League gir [[UEFA Super Cup|Super cup]]-finale i begynnelsen av påfølgende sesong. Liverpool spilte mot [[Chelsea FC]] i [[Supercupen 2019|Super cupen 2019]]. Ved fulltid var stillingen 1–1 og i ekstraomgangene scoret begge lagene hvert sitt mål, så kampen måtte avgjøres på straffespark, Liverpool satte sine og debutanten [[Adrián San Miguel del Castillo|Adrián]] reddet Chelseas siste straffe, noe som gjorde at Liverpool vant Super Cup-troféet.

{{Trenger oppdatering sport|Ingenting om 2019/20–2023/24-sesongene, seks troféer og Klopp som sluttet. Klopp var en egen æra, så tida fra 2024/25 og Slot bør i nytt avsnitt.}}