Redigerer Livegenskap (avsnitt)

== Livegnes vilkår == 
I fravær av en sterk statsmakt, brøt det ut blodige feider mellom stormennene. Bøndene var vent av med våpenbruk og trengte vern i lovløse tider. Borgherrer tok dem under sit vern, men de måtte gi fra seg jordene sine og i stedet leie dem. Noen slapp med å betale avgift av avlingen sin, men de fleste måtte i tillegg gjøre pliktarbeid på godsherrens jorder. En viktig inntektskilde for ham var [[mølle]]n. Om bøndene prøvde å male kornet sitt selv eller hos andre, ble melet beslaglagt, kanskje [[trekkdyr]]et også. Det var ikke bedre å være livegen på [[klostergods]]. Et klosterdokument fra rundt 1100 skrev at «[[trell]]en Gandelbert» hadde giftet seg med kvinnen Gerberga. «''Dette [[ekteskap]]et gjorde henne til vår trellkvinne. Gandelbert nektet at hun var trell. [[Prior]]en kastet ham da i klosterets fangehull, til han gikk med på at det var slik som vi sa.''» [[Kloster]]et i [[Saint-Claude (Jura)|St. Claude i Jura]]<ref name="Saint-Claude"/> plyndret enker og farløse frem til [[den franske revolusjon]].<ref>Wilhelm Kaurin og [[Mimi Sverdrup Lunden]]: ''Kulturbilder'' (s. 79-80), Tanums forlag, Oslo 1944</ref>

Et kloster noterte: «''Om den som har plikt til å betale [[tiende]], tre ganger unnlater å betale, blir han klosterets eiendom.''»  I 1274 noterte et engelsk kloster: «''John av Romsley og Nicholas Sewal skal innen neste rettsmøte bestemme seg for en av de enkene de har høve til å velge mellom.''» Selv ekteskapsinngåelse var noe jordeieren rådet over. Et tysk kirkegods praktiserte dette slik: «''Prioren skal påby en livegen som er 20 eller 18 år gamel, å ta seg en hustru. Gjør han ikke det, skal han betale et pund i bot. Med trussel om straff skal prioren by en livegen kvinne å ta seg en mann når hun er fjorten. Ingen livegen kvinne får bli nonne uten priorens tillatelse, og uten at hun står under hans [[vergemål]]. Om en enke har gitt seg inn under kirkegodset mot [[bruksrett]] til jord, skal prioren tvinge henne til å gifte seg. En enkemann skal han tvinge til nytt ekteskap, om han ikke gifter seg frivillig.''» Døde en livegen, tok jordherren ofte beslag i sengene. Pave [[Innocens III]] ba en gang geistligheten vise større besindighet, men avsluttet med at dette var «''en rosverdig skikk, og presten har full rett til å kreve den fulgt. Kirken må alltid støtte ham i kravet.''» De som skjøttet jorden og skaffet maten, ble sett på med forakt. Ordet «tølper» kommer av tysk ''Dörfler'' («landsbyboer»), og et vers gikk slik:
:Det fins bare én skilnad på bonde og okse:
:På bondestuten vil ikke hornene vokse.<ref>Wilhelm Kaurin og Mimi Sverdrup Lunden: ''Kulturbilder'' (s. 80-81)</ref> 

En [[abbed]] på 1200-tallet sa om de livegne: «''Det eneste de etter loven eier, er magene sine.''» Peter den ærverdige (død juledag 1156), prioren i [[Cluny-klosteret]],<ref>[https://www.britannica.com/biography/Peter-the-Venerable «Peter den ærverdige», ''Britannica]</ref> var derimot opprørt over behandlingen av livegne: «''Uten skånsel gjør herrene krav på det de eier, og på dem selv personlig. De krever ikke bare avgiften de har rett til, men tar fra dem alt de eier 3-4 ganger om året.''» Peter forstod godt at de livegne rømte om de kunne. «''Vi liker bonden best når han gråter, og minst når han ler,''» sa en adelsmann.<ref>Wilhelm Kaurin og Mimi Sverdrup Lunden: ''Kulturbilder'' (s. 82)</ref> Kirkens ledende menn hevdet at livegenskapet var Guds vilje. [[Thomas Aquinas]] fant vektige argumenter til støtte for livegenskapet hos selveste [[Aristoteles]], enda Aristoteles skrev om [[slaveri|slavesystemet]], og ikke var kristen engang.<ref>Wilhelm Kaurin og Mimi Sverdrup Lunden: ''Kulturbilder'' (s. 86)</ref> 
[[Fil:6248 - Bologna - Lapide, nel cortile di Palazzo d'Accursio - Foto Giovanni Dall'Orto, 9-Feb-2008.jpg|mini|Minneplakett med sitat fra ''Liber Paradisus'' slått opp på Palazzo d'Accursio i [[Bologna]], [[Italia]].]]

[[Cistercienserordenen]]s kloster Vale Royal i England hadde rundt 1300 et regelverk som sa at alle bøndene pliktet å bruke klosterets mølle, ellers ble de fratatt kornet. De skulle betale en avgift for maten grisene deres fant i skogen. Ville døtrene deres gifte seg utenfor godset, og herren hadde gitt sin tillatelse, måtte døtrene frikjøpes. Døde en bonde, skulle herren ha alle grisene, geitene, hestene og biene, alle klær av ull og lin, og alt som fantes av gull, sølv og messing. Abbed John lovet likevel at metallsakene skulle deles likt mellom enken og herren, men da fikk enken skaffe seg messinggryter. Godsherren tok også den beste oksen i [[arveavgift]], og kirken den andre. Etterlot avdøde seg noen barn, skulle resten av buskapen deles i tre: En til godseier, en til enken og en til barna. Var avdøde barnløs, ble buskapen skiftet likt mellom godseier og enke. Var det korn både på låve og på mark, fikk enken velge om hun ville ha halvparten av kornet på marken eller halvparten av det som var på låven. For en livegen var det ulovlig å skrive testamente. Da Vale Royal først ble grunnlagt, sa bøndene at enker hadde krav på å arve alle sauene; men da Warin de Grantuenour ble [[fogd]], måtte bøndene bestikke ham for at dette skulle gå i orden. Ble det ufred i området, pliktet bøndene å holde væpnede vaktposter om natten rundt hovedbygget, eller betale en avgift. De skulle i tillegg fø godseierens griser, hopper og skogshester, passe biene hans, holde parken i orden og fø abbedens valper.<ref>Wilhelm Kaurin og Mimi Sverdrup Lunden: ''Kulturbilder'' (s. 85)</ref> 

Livegenskapet er knyttet til godseierøkonomier, men livegne ble også brukt til å utføre håndverk, skogs-, gruve-, skyssarbeid.