Redigerer Lin Biao (avsnitt)

== Liv og virke ==
Lin var sønn av en mindre godseier i [[Huanggang]] ikke langt fra dagens [[Wuhan]] i Hubei, og vokste opp der. Farens livsverk ble ødelagt av de lokale krigsherrer som gjorde seg sterke under det kaoset som rådet i mange år etter [[Qing-dynastiet]]s fall i 1911. Kina var splittet og ble herjet av kamper mellom regionale og lokale krigsherrer.

Dette var bakgrunnen da Lin Biao i 1924 sluttet seg til [[Den kommunistiske ungdomsliga|Den sosialistiske ungdomsliga]]. Han begynte så på [[militærakademiet i Whampoa]] da han var 18. Dette var grunnlagt av [[Sun Yat-sen]] for å forme den fremtidige elite innen hans revolusjonære parti, [[Kuomintang]]. På den tid tok Kuomintang imot rådgivere fra [[Sovjetunionen]], og et mindretall av studentene ved Whampoa var kommunister, som Lin Biao. Han ble både [[Zhou Enlai]]s og den sovjetiske general [[Vassilij Konstantinovitsj Blücher]]s protesjé.

Etter et knapt år ble han beordret til å tjenestegjøre under [[nordekspedisjonen]], og han steg i gradene fra troppsfører til bataljonskommandør på få måneder. I 1926 ble Lin uteksaminert fra Whampoa, og i 1927 hadde han allerede graden oberst.

Året etter ble han medlem av [[det kinesiske kommunistparti]].

I det følgende støttet han [[Mao Zedong]], og hadde overkommandoen over det kommunistiske 1. armekorps i kampene mot [[Chiang Kai-shek]]s [[Kuomintang]]styrker. Under [[den lange marsjen]] (1934&ndash;1935) kommanderte han kommunisthærens fortropper. Mellom 1938 og 1942 oppholdt han seg i [[Sovjetunionen]]; etter hjemkomsten ble han i 1945 medlem for kommunistpartiets sentralkomite og året etter øverstkommanderende for den kommunistiske hær.

Under [[Den kinesiske borgerkrig|borgerkrigen]] mot [[Chiang Kai-shek]] erobret han [[Mandsjuria]] og skapte dermed en viktig forutsetning for de kommunistiske styrkers seier i [[1949]]. Senere ledet han styrkene sørover, gjennom [[Tianjin]] og [[Beijing]] til det store sveipet helt ned til [[Hainan]].

Lin takket nei til Maos tilbud til ham om å lede de kinesiske styrker i [[Korea]]. Om dette skyldes hans (og politbyråets) opprinnelige motstand mot et kinesisk engasjement der, eller om det skyldtes at han fryktet å komme i en stilling med så stor fallhøyde enten han lyktes eller feilet, er vanskelig å si. Det kan også være at den grunnen han oppgav da han gjorde avbikt, nemlig at hans helse var sviktende, kan ha vært mer reell enn det mange senere har antatt. Dr. [[Li Zhisui]], en av Maos personlige leger den gang, skrev senere i sin selvbiografi at Lin var mentalt ubalansert snarere enn lidende av noen kronisk fysisk sykdomstilstand, skjønt det er vanskelig å se at han var slik posisjoinert at han kunne danne seg et autoritativt bilde av dette. Det er vanligere å anta at Lins henvisning til sykdom for det meste var motivert av politisk engstelse.

Lin dro selv til Sovjetunionen for medisinsk behandling. Han deltok der også med Zhou Enlai i forhandlinger med [[Stalin]] om sovjetisk støtte til den kinesiske intervensjon på Koreahalvøya. Dermed innebar ikke hans nei til Mao om kommandooppdraget at Mao hadde avskrevet ham.

I 1954 ble han stedfortredende president for [[Folkerepublikken Kina]], i 1955 marskalk og medlem av politbyrået, og i 1959 ble han [[Folkerepublikken Kinas forsvarsministerium|forsvarsminister]]. Men helt siden borgerkrigens avslutning hadde han selv snarere gjort sitt ytterste for å unngå en karriere som ville katapultere ham til de øvre politiske skikt, og takket nei til en rekke forslag om forfremmelser fra Mao Zedongs side. Han viste da til sin helsetilstand – noe som var mer en utflukt enn den reelle grunn. Det har senere blitt antatt at han fryktet Maos lunefullhet og fant det mer tilfredsstillende å unngå en karriere som ville ha krevd stadig årvåkenhet.

Men dette begynte å endre seg rundt midten av 1960-tallet. Populariseringen av ''Maos lille røde'' var mye hans verk. De første utgavene var smykket av en [[kinesisk kalligrafi|kalligrafi]] av Lin Biao. Forordet til det andre kinesiske opplaget i 1966 var skrevet av ham. Det begynte slik: ''Kamerat Mao Zedong er den største marxist-leninisten i vår tidsalder. Han har overtatt, forsvart og på genial måte utviklet marxismen-leninismen samt ført den frem til et høyere og helt nytt stadium.'' (Restopplaget med Lins forord ble ødelagt etter hans politiske fall og mystiske død i 1971, og eiere av boken ble oppfordret til å rive ut forordet av sine eksemplarer.)

I 1966 engasjerte han seg sterkt under [[kulturrevolusjonen]]s tidligste fase. I 1969 ble han stedfortreder for Mao, og avløste dermed [[Liu Shaoqi]] som stedfortredende partiformann. Dette ble formelt godkjent under [[Det kinesiske kommunistpartis 9. nasjonalkongress]] i april 1969. Med dette var han formelt å betrakte som Mao Zedongs fremtidige etterfølger. Han ble imidlertid snart bekymret for de skadevirkninger kulturrevolusjonen raskt fikk for Kinas økonomi og for partiet, men klarte ikke å frembringe noen vesentlig kursendring ettersom Mao selv ønsket at kulturrevolusjonen skulle fortsette.

Som Maos utpekte etterfølger fikk han raskt en del støttespillere, noe Mao snart begynte å mislike. Han hadde etter alt å dømme ikke forestilt seg at Lin Biao skulle forberede seg til et fremtidig opprykk til å bli Kinas øverste leder, og hadde kun hentet inn Lin Biao som erstatter for den utrenskede Liu Shaoqi. På et tidlig tidspunkt engasjerte Maos hustru [[Jiang Qing]], anføreren av «[[firerbanden]]», seg mot Lin og hans hustru Ye Qun. En av hans viktigste meningsfeller, [[Chen Boda]], ble effektivt sjaltet ut av firerbanden, og på en slik måte at Lin Biao selv gikk til angrep på ham. Statsminister Zhou Enlai, som hadde en god del meningsaffinitet til Lin, ble mer aktivt nøytral da det ble klart at Mao selv trakk i trådene for å få Lin Biao til selv å komme på den ide at det var best å trekke seg fra sitt verv.

Misstemningen mellom Mao og Lin ble etter hvert åpent synlig; de etter hvert sjeldne gangene de opptrådte sammen, snakket de ikke med hverandre.