Redigerer Lily Weiser-Aall (avsnitt)

== Germanske mannsforbund ==
Weiser-Aall kom fra en høyborgerlig familie i [[Wien]]. I [[1923]] tok hun [[doktorgrad]] innenfor etnologi som én av de første kvinner i det tyske språkområdet, med en avhandling om [[juleskikker]]. En senere avhandling om germanske innvielseritualer og mannsforbund, Altgermanische Jünglingsweihen und Männerbünde (1927), gav støtet til et nytt forskningsområde og en langvarig debatt om jernaldersamfunnets karakter. I senere tid har blant annet sammenhengen mellom norrønt [[seid]] og krig stått i fokus for forskningen.  Denne forskningen står i realiteten i stor gjeld til Lily Weiser-Aall. Som en av de første, pekte hun på at [[berserk]]er og andre dyrekrigere ble fremstilt i kildene både som særlig tapre krigere når de kastet seg ut i ekstatisk raseri, og som mytiske skikkelser som iførte seg dyreham, og at disse to aspektene først blir forståelig når man vet at berserker og ulvhedner opprinnelig legemliggjorde dødehæren.

Weiser-Aall var elev av [[Rudolf Much]] i Wien, og som læremesteren var hun «ritualist» i den forstand at hun først og fremst studerte kult og ritualer og mente at det var disse som var det virkelige grunnlaget for mytene. Det fantes også en konkurrerende fagretning innenfor germanerforskningen i Wien, og denne la størst vekt på myter og muntlig overføring. Wiener-ritualistene vektla dessuten kontinuitet, og for Weiser-Aall var det derfor naturlig å knytte jernalderens dyrekrigere til fenomener i nyere germansk folklore, så som [[Oskoreia]] og [[Varulv|varulvforestillinger]]. Alt dette mente hun pekte mot [[Odin]]. Dyrekrigerne hadde i realiteten vært et [[mannsforbund]] på innvielsesreligiøst grunnlag, og knyttet til Odinkulten. Weiser-Aall trekker veksler på et vell av kilder – fra [[Saxo Grammaticus]] til [[brødrene Grimm]] – for å belegge disse mannsforbundene, som hun fant paralleller til i etnografisk materiale.

Weiser-Aalls avhandling var perspektivrik, og hun drøftet også flere forhold som det skulle gå mange år før noen fulgte opp. Hun peker på at også kvinnelige innvielsesritualer har hatt betydning, og hun vektlegger sammenhengen mellom sjamanenes ekstase hos euroasiatiske urfolk, som samene, og de germanske dyrekrigernes raseri, slik blant andre arkeologen [[Neil Price]] igjen har gjort i de senere år.