Redigerer Ligatur (typografi) (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Typographic ligature st.png|thumb|Bokstavene s og t kombinert for å lage den typografiske ligaturen ﬆ]]
[[Fil:Ligature drawing.svg|thumb|right|To vanlige ligaturer: fi og fl]]
Det tidligste kjente skriftspråket [[sumer]]isk [[kileskrift]] og [[Oldtidens Egypt|egyptisk]] hieratisk skrift har begge mange tilfeller av tegnkombinasjoner som gradvis utvikler seg fra ligaturer til adskilte gjenkjennelige tegn. Andre bemerkelsesverdige ligaturer, som [[indisk skrift]]s skriftsysem [[abugida]] og den [[Germanske språk|germanske]] [[runer]], er framtredende gjennom gamle manuskripter. Disse nye tegnene dukker opp ved siden av spredningen av å skrive med en pekepenn, enten det er på [[papir]] eller leiretavler, og ofte av en praktisk grunn: raskere håndskrift. Kjøpmenn trengte spesielt en måte å fremskynde prosessen med skriftlig kommunikasjon og fant ut at det å sette sammen bokstaver og forkortelsesord<ref>[https://www.korrekturavdelingen.no/forkortelser.htm «Forkortelser: Hvordan skrive forkortelser?»], ''Korrekturavdelingen.no''</ref> for lekmannsbruk var mer praktisk for journalføring og transaksjoner enn de klumpete lange skjemaene.

[[Fil:Ligatuur ch.jpg|thumb|left|Ligatur av ''ch'' i ei bok.]]
Rundt 900- og 1000-tallet ble klostre et viktig sted for denne typen modifikasjoner av skrift. [[Middelalderen]]s skribenter som skrev på latin økte skrivehastigheten ved å kombinere tegn og ved å introdusere [[Forkortelse|abbreviatur]], det vil si forkortelsestegn og ordforkortelse i form av ligaturer.<ref>[https://naob.no/ordbok/abbreviatur abbreviatur], ''NAOB''</ref> Andre knyttet sammen bokstaver for [[Estetikk|estetiske]] formål. For eksempel, i [[gotisk skrift]] (som var vanlig skriveskrift i Norge fra omkring 1600 til slutten av 1800-tallet) ble bokstaver med høyrevendte buer eller sløyfer (b, o og p) og de med venstrevendte sløyfer (c, e, o, d, g og q) skrevet med de motstående kantene på sløyfer som legges over hverandre . I mange skriftformer hadde bokstaver som h, m og n sine vertikale streker lagt over hverandre. Skriver brukte også forkortelsestegn for å unngå å måtte skrive et helt tegn i ett slag. Manuskripter på 1300-tallet brukte hundrevis av slike forkortelser. Dette ble gjort i greske, latinske og [[Norrønt|norrøne]] manuskripter.<ref>[https://www.translationdirectory.com/articles/article2496.php «Scribal abbreviations»], ''Translationdirectory.com''</ref><ref>Driscoll, Matthew James: [http://www.driscoll.dk/docs/Abbreviations.pdf Marking-up Abbreviations in Old Norse-Icelandic Manuscripts] (PDF), [http://www.driscoll.dk ''Driscoll.dk'']</ref>

I håndskrift lages en ligatur ved å slå sammen to eller flere tegn på en atypisk måte ved å slå sammen deres enkelte deler, eller ved å skrive en over eller inni den andre. I utskrift er en ligatur en gruppe tegn som er satt som en enhet, slik at tegnene ikke trenger å være sammenføyd. For eksempel, i noen tilfeller skriver ligaturen fi ut bokstavene f og i med en større separasjon enn når de er satt inn som adskilte bokstaver. Da trykking med [[Trykkpresse|løse skrifttegn]] ble oppfunnet rundt [[1450]],<ref>Bellis, Mary (17. april 2017): [https://www.thoughtco.com/johannes-gutenberg-and-the-printing-press-1991865 «Johannes Gutenberg and the Printing Press»], ''ThoughtCo''</ref> ble det utviklet skrifttyper med mange ligaturer og tilleggsbokstaver, ettersom de var basert på håndskrift. Ligaturer gjorde utskrift med løse type lettere ettersom en blokk ville erstatte hyppige kombinasjoner av bokstaver og tillot også mer komplekse og interessante utforming av bokstavtyper som ellers ville kollidere med hverandre.

På grunn av deres kompleksitet begynte ligaturer å falle ut av bruk på 1900-tallet. [[Grotesk (skrift)|Groteks skrift]] (sans serif), som i økende grad ble benyttet som [[brødtekst]], unngikk generelt ligaturer, selv om bemerkelsesverdige unntak omfatter bokstavtypene (fontene) Gill Sans og Futura. Rimelige fotosettemaskiner på 1970-tallet (som ikke krevde håndverksmesterens kunnskaper eller opplæring for å betjene) unngikk dem generelt. Noen få ble imidlertid bokstaver i seg selv, som tyske dobbel-s, [[ß]], forskjellige latinske aksentbokstaver, [[&]], og amerikanske dobbel-o ligatur ꝏ fra [[Massachusetts]] som i liten grad (eller aldri?) benyttes på norsk, men ble benyttet i den første bibelutgaven i USA i 1663.<ref>Prue, Sally (21. oktober 2020): [http://thewordden.blogspot.com/2020/10/nuts-and-bolts-massachusetts.html «Nuts and Bolts: the Massachusetts ꝏ»], ''The Word Dan''</ref>

[[Fil:Berliner Strassenschilder.jpg|right|thumb|'''ß''' i form av ligaturen '''ſʒ''' på et gateskilt i Berlin, Petersburger Straße. Skiltet til høyre (Bersarinplatz) ender med ligaturen '''tʒ''' ('''ꜩ''').]]
Trenden mot bruk av [[digraf]]er (to bokstaver som sammen representerer én lyd) ble ytterligere forsterket av desktop publishing-revolusjonen. Spesielt de eldste dataprogrammene hadde ingen måte å få til automatisk bruk av ligaturer der det var hensiktsmessig, ettersom de fleste nye digitale skrifttyper ikke inkluderte ligaturer. Ettersom det meste av den eldste PC-utviklingen ble designet for engelsk språket (som behandlet ligaturer som valgfritt i beste fall), ble ikke ligaturer overført til digital. Samtidig falt bruken av ligatur av etter hvert som antallet tradisjonelle fotosettemaskiner og maskinoperatører av mekanisk settemaskiner (engelsk: ''hot metal typesetting'', en prosess som virksom mellom 1950- til 1980-tallet)<ref>Narewska, Elli (3. mars 2015): [https://www.theguardian.com/gnmeducationcentre/2015/mar/03/end-of-hot-metal-printing-gnm-archive-teaching-resource «The end of hot metal printing»], ''The Guardian''</ref> falt på grunn av masseproduksjonen av [[IBM Selectric]] (elektrisk skrivemaskin) fra 1961.<ref>[https://www.ibm.com/ibm/history/ibm100/us/en/icons/selectric/words/?mhsrc=ibmsearch_a&mhq=The%20Selectric%20Typewriter «The Selectric Typewriter»], ''IBM''</ref> På slutten av 1980-tallet var digital typografi i sin spede begynnelse. Få av de store skriftstøperiene hadde tatt til seg elektronisk publisering på noen vesentlig måte, og de som hadde begynt prøvde å omforme sine mest kjente fonter for bruk på personlige datamaskiner. «Å produsere deres viktigste skriftsorter først, i en tid da produksjonsprosessene deres var på sitt svakeste, betydde at noen av verdens beste skrifttyper raskt ble noen av verdens verste fonter. Det var ikke rart at tradisjonalister var så skeptiske til datamaskinen.»<ref>[https://www.typography.com/fonts/hoefler-text/design-notes «Hoefler Text»], ''Typography.com''</ref>

Ligaturer har vokst i popularitet i det 21. århundre på grunn av en økende interesse for å lage settesystemer som framkaller eldre tiders klassiske design og skrifttyper. Et av de første dataprogrammene som utnyttet datamaskindrevet setting (og senere laserskrivere) var [[Donald Knuth]]s typografisk tekst- og layoutsystem [[TeX]]. Nå er det standardmetoden for matematisk skriftsetting, standardfontene er eksplisitt basert på stiler fra 1800-tallet. Mange nye fonter har omfattende ligatursett; disse omfatter blant annet [[FF Scala]], Seria og andre av [[Martin Majoor]] og [[Hoefler Text]] av [[Jonathan Hoefler]]. Skriftsnittet Mrs Eaves av [[Zuzana Licko]] inneholder et spesielt stort sett som lar designere lage dramatisk visning av tekst med en følelse av eldre tider. En parallell bruk av ligaturer sees i opprettelsen av fonter som kombinerer bokstavformer for å simulere håndskrift effektivt sammen med n parallell bruk av ligaturer. Denne trenden er delvis forårsaket av økt støtte for andre [[språk]] og [[alfabet]]er i moderne databehandling, hvorav mange har utstrakt bruk av ligaturer. Dette har forårsaket utviklingen av nye digitale setteteknikker som [[OpenType]],<ref>[https://typenetwork.com/articles/opentype-at-work-contextual-alternates «OpenType at Work | Contextual Alternates»], ''Typenetwork.com''</ref> og inkorporering av ligaturstøtte i tekstvisningssystemene til [[macOS]], [[Windows]] og applikasjoner som [[Microsoft Office]]. En økende moderne trend er å bruke en «Th»-ligatur som reduserer avstanden mellom disse bokstavene for å gjøre det lettere å lese, en egenskap som var sjelden å oppnå med metalltyper.<ref>Shaw, Paul (12. mai 2011): [http://www.printmag.com/featured/flawed-typefaces/ «Flawed Typefaces»], ''Print magazine''</ref><ref> Ulrich, Ferdinand (22. juli 2012): [https://typographica.org/typeface-reviews/hunt-roman/ «Hunt Roman»], ''Typographica''</ref><ref>
Shaw, Paul (31. oktober 2011): [http://www.printmag.com/featured/the-kerning-game/ «The Kerning Game»], ''Print''</ref>

I dag deler moderne fontprogrammering ligaturer inn i tre grupper, som kan aktiveres separat: standard, kontekstuell og historisk. Standard ligaturer er nødvendig for å la skriften vises uten feil som tegnkollisjon. Designere finner noen ganger kontekstuelle og historiske ligaturer ønskelige for å skape effekter eller for å framkalle et gammeldags trykkutseende.<ref>[https://www.onlyoffice.com/blog/2022/10/ligature «What are ligatures and how to use them?»], ''OnlyOffice'' 11. oktober 2022</ref>