Redigerer Libanon-krigen 1982 (avsnitt)

==Forhistorien==

Så tidlig som 1976, hadde Israel begynt å gi militærhjelp til de libanesiske falangistene som kjempet mot [[PLO]]. I løpet av [[Operasjon Litani]] i 1978 etablerte Israel en sikkerhetssone i Sør-Libanon. Denne sonen inneholdt i stor grad kristne innbyggere, og herfra forsynte Israel de kristne militsene med militær trening og våpen. Dette førte til opprettelsen av [[Den sørlibanesiske armé]] (SLA), som var Israels allierte og forlengede arm i Libanon. Israels hovedpartner var [[Falangistpartiet (Libanon)|Falangistpartiet]], som ble ledet av [[Bashir Gemayel]]. Falangistene hadde lenge alliert seg med Syria og hadde invitert de syriske styrkene til Libanon for å hjelpe dem mot PLO. Etter hvert hadde imidlertid Syria begynt å ta PLOs parti og benyttet anledningen til å styrke sin posisjon i Libanon. I 1978 erklærte Israels statsminister [[Menachem Begin]] at Israel ikke ville tillate et folkemord rettet mot de kristne libaneserne. Hundrevis av libanesiske militser ble trenet av den israelske hæren. Samarbeidet mellom Israel og [[Den maronittiske kirke|maronittene]] utviklet seg etter hvert til å bli en politisk-strategisk allianse, og medlemmer av den israelske regjeringen, som [[Ariel Sharon]], begynte å klekke ut en plan om å hjelpe en falangist-dominert regjering til makten i Libanon. Dette passet godt med Gemayels målsetting, som var å fjerne PLO fra landet.

Den 10. juli 1981 intensiverte kampene i Sør-Libanon og Nord-Israel mellom PLO og israelske styrker etter at Israel gjenopptok flyangrep mot mål i Sør-Libanon nord for [[UNIFIL]]. Søndag 12. juli gjennomførte Israel en serie flyangrep mot palestinske mål i kystbyene [[Damour]] og [[Naameh]] i det som utgjorde den største angrepet på lenge.<ref>{{ Kilde avis | utgivelsesår = 13. juli 1981 | tittel = Sandefjords Blad | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19810713_87_157_1 | side = 6}}</ref> Israel gjengjeldte et bombardement fra PLO med å bombe PLOs stillinger langs grensen. Den 17. juli bombet [[Heyl Ha'Avir|det israelske flyvåpenet]] PLOs bygninger i [[Beirut]], noe som medførte store menneskelige tap. Israel fokuserte hovedsakelig på å bli kvitt PLOs raketter i grenseområdene uten særlig suksess. PLOs taktikk, som senere ble adoptert av [[Hizbollah]], gikk ut på å spre ammunisjonen over store områder. Dette gjorde det umulig for selv et mektig israelsk flyvåpen å ødelegge alle våpnene fortløpende. 

Som et resultat av kampene flyktet mange israelere som bodde nord i landet, sørover. Samtidig som Israel feilet i å oppnå sitt mål om å nøytralisere PLOs ildkraft i grenseområdene, opplevde PLO store menneskelige og materielle tap. Da [[USA]] omsider fremforhandlet en våpenhvile, ble den godtatt av begge parter. Etter dette forble grensen rolig i nesten ett år. 

Vinteren og våren 1982 ble det klart at partene hadde en sterk uenighet om hva våpenhvilen egentlig sa. Palestinske styrker mente at den bare gjaldt området mellom Israel og Libanon og fortsatte derfor sine angrep på andre fronter. Dette bidrog til at den israelske regjeringen bestemte seg for å klarere Libanon for PLO-soldater for godt.