Redigerer Li Hongzhang (avsnitt)

== Bakgrunn og virke ==
Li gjorde seg bemerket under [[Taipingopprøret]], da han i spissen for en liten styrke fordrev opprørerne fra hans fødeprovins Anhui,  og deretter fikk høy kommaondomyndighet og samarbeidet med major [[Charles George Gordon]]s hær (''[[den alltid seierrike hær]]'') under dens fremgangrike innsats i felten 1863-64. Li var i 1861 blitt utnevnt til provinsdommere i [[Zhejiang]] og ble i 1864 guvernør for [[Jiangsu]]-provinsen, som da akkurat var blitt helt gjenerobret fra taipingopprørerne.

Han slo i perioden 1866-70 ned et nytt opprør, [[Nian-opprøret]] lenger nord i landet. I 1870 ble han guvernør over [[Hebei|Zhili]], der han med kraft slo ned på alle forsøk på å anstifte fremmedfiendtlige folketumulter. Li ble snart også superintendent over handelen i [[Tianjin]], [[Yantai]] og [[Yingkou]] og var siden til sin død, med visse avbrudd og fluktueringer, den faktiske lederen av Kinas utenrikspolitikk.

Etter [[Tongzhi-keiseren]]s død (1875) deltok Li i det statskupp som plasserte den mindreårige [[Guangxu-keiseren]] på tronen men reelt gav makten til de to enkekeiserinnene. 

Han fikk i 1883 befalet over troppene i de provinser som grenset til [[Tonkin]], og ledet de forhandlinger med [[Frankrike]] som gikk forut for utbruddet av [[den sino-franske krig]] i 1884. Han var etter krigsnederlaget også Kinas fremste forhandler ved freden i Tianjin i 1885.

Lo Hongzhang var gjennom nederlagene under krigen og under inntrykk av den raske modernisering av det [[Japan|japanske]] samfunn, overbevist om at Kina måtte tilegne seg kunnskap fra de moderne europeiske oppfinnelser på mange områder, ikke minst innen forsvar, samferdsel og kommunikasjon. Han gikk dermed i gang med å skape en moderne bevæpnet og trent hær ([[Beiyanghæren]]) og en krigsflåte ([[Beiyangflåten]]) i Nord-Kina. Han befestet [[Port Arthur (Kina)|Port Arthur]], [[Dagufortene]] ved Tianjin, og andre strategisk viktige punkter langs kysten. Han gikk også inn for forbedring av veinettet. 

Med Japan forsøkte han å unngå konflikter, men klarte ikke å avverge utbruddet av [[den første japansk-kinesiske krig]] (1894-95) om de to staters innflytelse i  [[Korea]]. Mange skyldte, nokså urimelig, på ham da krigen fikk et ytterst uheldig utfall som smadret flåten og svekket hærstyrkene avgjørende. Han hadde stått «vestens barbarer» for nær, mente man, og falt dermed i unåde. Men det varte ikke lenge; han ble i 1895 satt til å forhandle med Japan. Samme år ble han såret under et pistolattentat av en fanatisk japaner, men kunne ikke desto mindre sluttføre forhandlingene som endte med [[Shimonosekitraktaten]] ([[17. april]] [[1895]]).

Deretter var det han som i Beijing i november samme år måtte, etter påtrykk fra de europeiske makter, forplikte Kina til ytterligere forhøyde krigsskadeerstatninger. Li inngikk det følgende år også den såkalte [[Li-Lobanov-traktaten]] med den russiske diplomaten [[Aleksej Lobanov-Rostovskij]], som gav Russland vidtgående rettigheter i [[Mandsjuria]].<ref>se Têng, Ssu-yü, and John King Fairbank, ''China's Response to the West: A Documentary Survey, 1839-1923.'' Cambridge, MA: Harvard University Press, 1979, ss. 130-31.</ref>
[[Fil:LiHungTschang.jpg|thumb|Fyrst [[Otto von Bismarck]] og Li Hongzhang 1896 i [[Schloss Friedrichsruh]]]]
[[Fil:Li Hung Chang, Lord Salisbury, Lord Curzon.jpg|thumb|Li Hongzhang med [[lord Salisbury]] og [[George Nathaniel Curzon, 1. marki Curzon av Kedleston|lord Curzon]]]]
Li ble i august 1895 utnevnt til Kinas kansler. Han representerte sitt land ved [[Nikolai II]]s kroning i [[Moskva]] i 1896 og  besøkte deretter [[Berlin]], [[Haag]], [[London]] og [[USA]], overalt mottatt med store æresbevisninger. Han er også kjent i forbindelse med byggingen av [[den transsibirske jernbanen]] (samme år, i 1896). I den forbindelse mottok han en stor bestikkelse fra den russiske finansminister [[Sergej Juljevitsj Witte|Witte]] – tre millioner gullrubler – mot at man kunne legge toglinjen gjennom [[Mandsjuria]] (en strekning som ble hetende ''den kinesiske østbane''). Dette var en vesentlig del av prosjektet innen man fikk bygget Amurstrekningen (Amur-banen).

Hans innflytelse ved det kinesiske hoff forble intakt også etter palassrevolusjonen i 1898, som gav hele regjeringsmakten til Lis gamle beskytterinne, enkekeiserinne Cixi, men i 1899 ble han sendt, halvt i unåde, til Sør-Kina som [[generalguvernør av Liangguang]].

Under [[Bokseropprøret]] tilbakekalte imidlertid enkeekeiserinne Cixi ham sommeren 1900 til tjeneste i hovedstaden. Han ble etter opprøret satt til å forhandle med [[åttenasjonsalliansen|intervensjonsmaktene]], og det ble han som på Kinas vegne undertegnet [[Bokserprotokollen]], kort tid før han døde.