Redigerer Leo XIII (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Pecci ble født i Carpineto Romano i [[Italia]], som det sjette av de syv barna til Ludovico Pecci og Anna Prosperi Buzzi. Han fikk sin grunnskoleutdanning hos [[Jesuittordenen|jesuittene]] i [[Viterbo]], og studerte deretter ved flere institusjoner i [[Roma]]. I [[1836]] tok han doktorgraden i [[teologi]], bare 26 år gammel. Få år senere tok han også en doktorgrad ''utroque iuris'', det vil si i både kirke- og sivilrett. 
===Prest===
Han ble [[ordinasjon|presteviet]] i desember [[1837]], og var på det tidspunkt allerede i virksomhet ved [[Den romerske kurie]]. 
===Erkebiskop===
I [[1843]] ble han titularerkebiskop av ''Thamiatis''' (Damietta) og ble sendt som [[apostolisk nuntius]] til [[Belgia]]. Tre år senere ble han erkebiskop av [[Perugia]], og utøvde sitt embete på et vis som gjorde han ble meget populær.

===Kardinal===
Ved konsistoriet i [[1853]] utnevnte pave [[Pius IX]] ham til [[kardinal]]prest. I [[1877]] ble han [[camerlengo|Den hellige romerske kirkes camerlengo]]. 
===Pave===
Han deltok ved [[konklavet 1878]], hvor han selv ble valgt til pave. Han ble kronet av kardinal [[Teodolfo Mertel]] i [[Peterskirken]] den [[3. mars]] 1878. Kardinal Mertel var den nesteldste kardinaldiakonen. Normalt skulle protokardinaldiakonen, den eldste, stått for kroningen, men [[Prospero Caterini]] var syk og kunne ikke delta i seremonien. 

Som pave arbeidet han spesielt for å finne en forståelse av forholdet mellom kirken og den moderne verden. I [[1864]] hadde Pius IX gitt ut ''[[Syllabus errorum]]'', en liste på 80 punkter over det han mente var det vitenskapelige, rasjonalistiske og sekularistiske samfunnets [[heresi|kjetterske]] holdninger, samtidig som han bekreftet [[skolastikk]]ens tanker omkring forholdet mellom vitenskap og religion. Pius stilte seg ikke helt uforsonlig til vitenskapen; blant annet hadde han åpnet [[Vatikanets arkiver]] for utvalgte historikere. Leo bygde videre på dette, og opprettet blant annet en rekke nye seminarer som sørget for en bedre presteutdanning. 

Leo var den første pave som uttalte seg til fordel for [[Frankrike|den franske republikken]], noe som opprørte mange franske monarkister. Han uttrykte dog skepsis mot fullt [[demokrati]]. I forholdet til [[Italia]], som hadde vært meget anstrengt etter at [[Pavestatene]] ble innlemmet i det forente Italia i Pius IXs tid, oppnådde han mindre. Han fortsatte pavens selvpålagte innesperring i Vatikanet, og insisterte på at italienske katolikker ikke skulle stemme ved nasjonale valg eller inneha embeter i den italienske staten. 

4. august 1879 kunngjorde han at [[Thomas Aquinas]]' teologiske system skulle regnes som katolsk normalteologi.<ref>Aukrust, Olav (1995): ''Dødsriket III'', Oslo: forlaget Dreyer, ISBN 82-504-2256-2, s. 9</ref>

Hans [[encyklika]] ''[[Rerum Novarum]]'' fra [[1891]] inneholdt kritikk av både [[kapitalisme]] og [[kommunisme]]. Den tok for seg rettigheter og plikter forbundet med arbeid og kapital, og var et sentralt dokument i utviklingen av den katolske sosiallære. I dokumentet slo paven blant annet fast at alle, også arbeidere, har rett til å danne sammenslutninger. Dermed hadde arbeiderne paven på sin side i kampen for å danne [[fagforeninger]]. Dette var banebrytende tanker, ettersom det i flere land i [[Europa]] var forbudt å danne fagforeninger; i [[Tyskland]] ble dette først tillatt etter [[første verdenskrig]]s slutt. For perspektivet skyld kan det nevnes at i [[Norge]] ble Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon dannet først enda et tiår senere. 

I en annen encyklika, ''Providentissimus Deus'' fra [[1893]], oppfordret han til økt studium av [[Bibelen]], og advarte mot rasjonalistiske tolkninger som fornektet læren om guddommelig inspirasjon. 

Han kom i [[1896]] med svaret på et spørsmål som lenge hadde vært uavklart i forhold til [[Den anglikanske kirke]], da han i [[pavelig bulle|bullen]] ''Apostolicae Curae'' slo fast at anglikanske ordinasjoner ikke er gyldige etter katolsk sakramentsteologi. [[Den ortodokse kirke]]s og de orientalske [[ortodoks]]e kirkers ordinasjoner regnes som gyldige etter samme målestokk. Leo fordømte også [[frimureri]], og forbød katolikker å være medlemmer av Frimurerordenen.

Leo var den første pave hvis stemme ble tatt opp. Opptaket er bevart. 

I løpet av hans [[pontifikat]] vokste antallet [[religiøs orden|religiøse ordener]], og det ble opprettet mange nye [[bispedømme]]r. 

Da han døde i [[Det apostoliske palass]] [[20. juli]] [[1903]], var han den pave som hadde sittet tredjelengst, dersom man regner med [[Apostelen Peter]]. Han ble slått av sin forgjenger Pius IX, og har senere blitt slått av [[Johannes Paul II]]. Han ble gravlagt i [[Peterskirken]], men ble i [[1924]] flyttet til [[Laterankirken]], da gravmonumentet kardinalene reiste for ham der, var ferdig.