Redigerer Leo I (pave) (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ifølge ''[[Liber Pontificalis]]'' ble han født i [[Toscana]] som sønn til en Quintianus, og tilhørte det romerske aristokrati.

=== Geistlig ===
I 431 var han [[diakon]] i Roma og var som sådan tilstrekkelig betydningsfull til at [[Kyril av Alexandria]] henvendte seg til nettopp ham i den hensikt å få Romas innflytelse satt inn mot [[Juvenal av Jerusalem]]s krav om kirkelig overherredømme over [[Palestina]]. Brevet fra Kyril må imidlertid også ha vært adressert til [[pave Cølestin I]]. Omkring samme tidspunkt dediserte [[Johannes Cassianus]] sin avhandling mot [[Nestorius]] til Leo − den var skrevet på hans oppfordring. Det mest tydelige tegn på tilliten til Leo kan imidlertid ses av at keiseren valgte ham til å avgjøre striden mellom de to høystrangerende embedsmenn i [[Gallia]].

Mens han var fraværende på dette oppdrag, døde [[pave Sixtus III]] den 11. august 440, og Leo ble valgt som hans etterfølger.

=== Pave ===
Leo var en svært viktig pave og den første som fikk tilnavnet «den store». Han fikk offisielt primatialvelde over alle vesterlandets kirker, ved en keiserlig proklamasjon av år 445.<ref name="Harrison">{{bokref| efternamn = Harrison | förnamn = Dick | titel = Krigarnas och helgonens tid: Västeuropas historia 400–800 e.Kr| år = 2001| utgivare = Prisma | isbn = 91-518-3897-4 | sid = 48 och 133}}</ref>

Han tiltrådte den 29. september 440 som pave, og ble i den egenskap arkitekten bak en sterk sentralisering av den katolske kirke. Han forsvarte og bygget ut den sentrale posisjon til [[Pave|pavedømmen]] i kirken særlig overfor [[Østromerriket|Bysants]].

I de følgende år slo pavevLeo ned på en rekke heretiske bevegelser som hadde fått mer eller mindre medvind i tiden. Det dreide sig blant annet om [[pelagianisme]], [[manikeisme]] og [[priscillianisme]], som han på forskjellig vis bekjempet. Han søkte også å få [[kopterne]] til å innordne seg under romersk praksis, likesom han søkte å sikre Romas innflytelse i [[Illyria]], hvor kirken vaklet mellom å innordne seg under Roma og [[patriarken av Konstantinopel|patriarken i Konstantinopel]].

Ifølge Leo og flere andre [[kirkefedre]] gjentok han læren at kirken er tuftet på apostelen [[Apostelen Peter|Peter]] i samsvar med det Kristi oppdrag gitt ham, blant annet etter [[Evangeliet etter Matteus|Matteusevangeliet]] (kap. 16, 16–19). Dette ble tatt som forklaring og begrunnelse for den særstilling til biskopene av Roma, som var blitt fremholdt i århundrer.

Ved et skriv (''tomos'') til [[konsilet i Khalkedon]] i 451 i øst søkte Leo gjøre sin innflytelse gjeldende i en strid mellom [[Eutyches]] og [[Flavian av Konstantinopel]]. Først støttet han Eutyches, men etter å ha fått mer informadjon fra Flavian skiftet han mening og støttey denne fullt ut. Ved et konsil i [[Efesos]] presentere Leos representanter hans berømte ''Tome'' ([[latin]]: tekst, brev), en redegørelse for den romerske kirkes tro i form av et brev til Flavian, som gjentar med henvisning til [[Augustin]] grunnsetningene for den vestlige [[kristologi]] uten egentlig å berøre problemet som foruroliget den østlige kirke. Konsilet leste ikke brevet og tok seg ikke av protestene fra Leos utsendinger, men avsatte Flavian og en av hans biskoper.

Leo erklærte deretter konsilet som en «røversynode» og erklærte Eutyches' tilhengere for kjettere. Da den østromerske keiser [[Theodosius II]] døde i 450, forandret situasjonen seg i området, og den nye patriark [[Anatolius av Konstantinopel]] aksepterte Leos krav, hvorpå ''Tomen'' blev lest og anerkjent overalt. Et etterfølgende [[konsilet i Khalkedon|konsil avholdt i Khalkedon]] avgjorde han utformingen av kirkemøtets [[kristologi]], at i [[Jesus Kristus|Kristus]] er to naturer (den mennesklige og den guddommelige) forent i én person. Han kom tilsynelatende til å fremstå som en total anerkjennelse av pavens myndighet, men Leo måtte navigere behendig for å unngå å godkjenne et for ham uantagelig dekret om Konstantinopels nesten likeverdighet med Roma. Samtidig fikk han innsatt noen av sine støtter på betydningsfulle poster i Østkirken.

Det vestromerske rike var på vei til å bryte sammen, og med den sivile makts nedadgående betydning fikk pave Leo mulighet til å øke sin makt. Derfor ble det Leo som sammen med to høyt plasserte sivile embedsmenn i 452 møtte [[Attila]], som hadde invadert [[Italia]] og nå truet Roma. Det lyktes her å få Attila til å trekke seg tilbake. Der er forskjellige forklaringer på hvorfor dette gikk: En samtidig skribent, [[Prosper av Aquitania]], hevder at Attila ganske enkelt ble så imponert over Leo at han aksepterte å trekke seg tilbake. Andre og mer jordnære forklaringsalternativer kan være at Leo medbragte en stor sum gullpenger, eller at Attila av strategiske eller logistiske årsaker ikke ønsket at gå videre. Da Attilas hær var temmelig hardt presset og i øvrig hadde oppnådd et stort bytte etter den hittil foretatte plyndring underveis, kan Leos bønn om nåde ha fungert som en akseptabel begrunnelse for å snu.

Noen år senere var det [[vandalene]]s tur til å herje landet, og her lyktes det ikke for Leo å forhindre Romas plyndring, men det menes at det lyktes ham å begrense myrderier og branner.

Da han døde i 461, hadde han vært pave i 21 år.

=== Annet ===
Møtet mellom paven og hunnerkongen er foreviget av [[Raffaello Sanzio]] i en kjent [[freske]] i rommet Stanza d'Eliodoro i [[Stanze di Raffaello]] i [[Vatikanet]].<ref name="Harrison"/>

Cirka 250 av Leos prekener og brev er bevart og skiller seg ut med klarhet, presisjon og rytmisk prosa. Den rytmiske stilen ''cursus leonicus'' skulle influere kirkens språk i flere århundre fremover.