Redigerer Leidang (avsnitt)

==Historikk==
I [[954]] vant Håkon den gode over [[Eirikssønnene]] og deres allierte i et slag som sto ved [[Avaldsnes]] på [[Karmøy (øy)|Karmøy]]. Håkon hadde god innenriks kontroll, og leidangen ble først brukt mot danskekongen i [[slaget i Hjørungavåg]].  En bondehær møtte danskekongen og Eirikssønnene, og avverget danskekongens ønsker om kontroll i Vest-Norge og Trøndelag.  Leidangen styrket også kongens territorielle makt, og bøndene var i så måte med på å verne samfunnet mot herjing, en av de største farene mot et bondesamfunn. Håkon den godes regjeringstid var god og stabil.

''[[Heimskringla]]'' forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter [[skipreide]]r. Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. Størrelsen på skipet ble definert som et visst antall «årer». Til å begynne med var dette tallet ca. 40 årer, senere ble det øket.

Leidangen var et system for å organisere en kystflåte med tanke på forsvar. Flåten kunne også bli brukt mer offensivt, som i handelstvister, plyndring og kriger. Alle frie menn (bønder) hadde plikt til å delta i eller bidra til utrustingen av leidangen. Hele leidangen ble mobilisert når fremmede skip truet landet. Om somrene kunne det være ekspedisjoner på to til tre måneder. I ekspedisjoner utenlands deltok bare deler av leidangen. Ekspedisjonene ga ofte rikt bytte, og høvdingene var med for å få ære og ta del i rikdommen.

På [[1000-tallet]] var leidangen på sitt mest suksessrike. Deler av den norske og danske leidangen hærtok landområder vest i England.

Skipreiden skulle sendes ut når det var «allmenning». Allmenning skulle sendes ut når det var fiendtlige styrker i landet.  Hverken i ''Heimskringla'' eller ''[[Fagrskinna]]'' ble ordningen kalt leidang, men den ligner på vesentlige punkter den ordningen vi finner igjen i lovbøkene senere.

I Norge var det 270 slike skipreider i [[1277]], i [[Danmark]] to til tre ganger så mange. Lederen for en skipreide ble kalt «styrmann» (''styrima&eth;r'' eller ''styræsmand'') og fungerte som kaptein for skipet. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer (''manngerð'' på norrønt).

Før [[1270-tallet]] var det egne lovbøker for hvert av landskapene [[Gulating]], [[Frostating]], [[Eidsivating]] og [[Borgarting]]. Lovtekstene for Gulatinget og Frostatinget har overlevd til vår tid. Gulating sier følgende om leidangen: «''Kongen skal rå for bod og bann'' (dvs. påbud og forbud) ''og for utferdene våre. Vi skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut fordi han treng det og til gagn for oss.''» Leidangen går altså til landets grenser, og det er understreket at den må kalles ut til allmenn nytte. De to lovtekstene regulerer begge [[manntall]]: der står det hvor mye som skal ytes i leidang, og hvem som står ansvarlig. Videre er det regler for organisering av leidangsferden, utrustning og beredskap, og bot ved brudd på loven. De to lovene uttrykker ting forskjellig, men motsier ikke hverandre, noe som gir et inntrykk av en enhetlig organisering av leidangen.

Lovgivningen om leidangen hadde også to distinkte deler, nemlig hva som skulle skje hvis kongen «kalte ut» leidangen, og hva som skulle skje hvis leidangen ble mobilisert ved «angrep på landet».

Våpnene på skipet var typisk bue og pil, [[spyd]], [[sverd]] og [[øks]]er. Som beskyttelse mot fiendens våpen brukte man [[skjold]].

På 1000-tallet er [[jarl]]er nevnt som [[høvding]]er i leidangen. På 1100-tallet ble [[biskop]]ene leidangens overordnede. 

Leidangen som opprinnelig var en militærordning som bare trådte i kraft i krig, ble omgjort til den første store stats[[skatt]]en i Norge. Nå måtte bøndene hvert år levere en del av de matvarene som de før bare skulle betale i krig - og likevel slapp de ikke krigstjeneste.<ref>[[Edvard Bull d.y.|Edvard Bull]]: ''Nordmenn før oss'' bind 1 (s. 63), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4</ref> I alle de tre skandinaviske landene utviklet leidangen seg til en skatt som skulle betales av alle frie bønder. Skatten ble holdt i [[hevd (rettighet)|hevd]] helt fram til [[1800-tallet]]. [[Geistlighet|Prestestanden]] og [[adel]]en var fritatt fra denne skattebyrden. Dermed var denne skatten med på å legge til rette for at [[adel]]en og kirken tok over jord fra bøndene. Etter hvert ble staten (kongen) i økende grad avhengig av adelen for å kunne mobilisere krigsmakt.

Leidangsskatten levde videre i skatteenheten «månedsmat», der én månedsmat tilsvarte den mengden mat én mann behøvde i én måned om bord på et skip.<ref>[https://arkeologi.blogspot.com/2005/04/grd-og-grunn-i-spangereid-i.html] [[Frans-Arne Stylegar]]: «Gård og grunn i Spangereid i middelalderen», ''Arkeologi i nord'' 12. april 2005</ref> F.eks. var gården ''Haucase'' (= Haukås) på [[Lindås]] i regnskapene til [[Munkeliv kloster]] skattlagt med «ti øre og tre månedsmater».<ref>[[Claus Krag]]: ''Norges historie fram til 1319'' (s. 146), Universitetsforlaget, ISBN 82-00-12938-1</ref>

Siste gang den norske leidangen ble kalt ut, var i [[slaget ved Bergen 1429]].<ref>[https://www.bergenbyarkiv.no/bergenbyleksikon/arkiv/1425242 «Slaget ved Bergen», ''Bergen byleksikon]</ref> Befolkningen ble varslet minst fire dager i forveien, og det ble reist festningsverk ved [[kongsgård]]en og bispegården, som imidlertid begge ble nedbrent. Skip ble mobilisert også fra områdene rundt Bergen, men denne flåten ble nedkjempet. Kanskje mer enn tusen mann ble drept eller druknet. Det ble da klart at det ikke fantes militær evne i Norge til å verge seg mot inntrengere.<ref>[[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]] og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 80), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4</ref>