Redigerer Laurids Nielsen (avsnitt)

==Liv og virke==
===Bakgrunn===
Faren var kjøpmannen Nils Lauritzsøn (omkr. 1498–1580) fra Tønsberg. Han var av svensk opphav. Morens navn er ikke kjent, men det ser ut til at hun døde i 1557. Som katolsk ordensprest var ikke Lauritz Nilssøn gift. Det er kjent at han hadde to søstre, som begge ble gift. Den ene søsteren og hennes mann er nevnt som døde i 1573, og den andre er sist nevnt i 1581.Han er bare omtalt å ha hatt søstre. (Den ene av de to søstre fikk med tiden to dattersønner som ble jesuittstudenter i Braunsberg.)<ref>Johs. J. Duin: «Norske studenter på jesuittenes skoler inntil dommen på Gjerpen prestegård i 1613», i ''Streiftog i norsk kirkehistorie 1450-1880: En samling artikler'', St. Olav Forlag, Oslo, 1984, s. 89</ref>

Det har lenge vært en utbredt teori at Lauritz var sønn av Nils Jørgenssøn Frendesonius, en dansk skipper bosatt i Oslo. Han var gift med Hilleborg Jonsdotter av slekta på Hvam i Nes på Romerike, og paret hadde flere barn. Den mest kjente av dem var Jens Nilssøn, som ble biskop av Oslo. Duin betvilte, eller avskrev, denne teorien.<ref>Johs. J. Duin: «Anmeldelse: Vello Helk, Nicolai Norvegus S.J. ...», i ''Streiftog i norsk kirkehistorie 1450-1880: En samling artikler'', St. Olav Forlag, Oslo, 1984, s. 137</ref> Denne kombinasjonen av en velstående familie der husfaren het Nils og det besnærende i at opprøreren Klosterlasse skulle være bror av Oslobispen har imidlertid ført til at denne teorien fortsatt dukker opp, selv om senere forskning har vist at det var Tønsbergkjøpmannen Nils Lauritzsøn som var faren. 

Da Laurids var omkring ti år, ble han elev ved [[Oslo katedralskole]]. Om hans ungdomstid vet man ellers ikke annet enn at han omkring 1558 var elev av Vor Frue Skole i [[København]]. 

Senere drog han ut for å studere ved de [[katolisisme|katolske]] universitetene i [[Douai]], [[Köln]] og [[Det katolske universitetet i Leuven|Leuven]]. Om han før sin avreise var påvirket av [[Jesuittordenen#Ordenens|katolisismen]] eller ikke, vet man ikke. De tre første av sine år i Leuven bodde han på stiftelsen Standonck, der to andre norske, Vasterus Vasteri fra [[Trondhjem]] og Johannes Tostanus har vært hans forgjengere. Våren 1561 ble han ''magister philosophiae'', og reiste så på besøk hjem til Norge. Om han da var blitt katolikk, vites ikke med sikkerhet; sikkert er det derimot at det var under sitt opphold i Leuven at han gikk over til katolisismen. Konversjonen var i alle fall før september 1563.<ref>Johs. J. Duin: «Anmeldelse: Vello Helk, Nicolai Norvegus S.J. ...», i ''Streiftog i norsk kirkehistorie 1450-1880: En samling artikler'', St. Olav Forlag, Oslo, 1984, s. 137-138</ref>

===Jesuitt===
Etterpå trådte han inn i jesuittordenen 2. februar [[1564]]. Etter at han det følgende år var blitt viet til prest, fortsatte han sine studier med den fremgang, at han ble [[magister]] in artibus, på samme tid som man utnyttet hans evner som lærer i forskjellige fag, lot ham preke, forestå de ignatianske åndelige øvelser, og annet. Han var som lærer ved jesuittenes kollegium i Leuven kollega til pater [[Robert Bellarmin]], den senere kardinalen. Han arbeidet allerede fra 1571 målbevisst for å bli sendt som misjonær til Skandinavia.

Glødende i troen og ivrig i studier kunne pater Laurentius i fullt monn glede seg ved sine overordnedes tillit og tilfredshet. Han ble i [[1575]] profess «quatuor votorum» og foruten de tre sedvanlige ordensløfter avga det for jesuittene særlige løfte å påta seg enhvert oppdrag [[pave]]n ville gi ham.

===Sverige===
Den gang pater Laurentius avgav det fjerde løfte var han allerede av sine overordnede bestemt for å dra til [[Sverige]] for der å virke for «Guds sak», det vil si søke å gjenforene landet med [[Roma]] «på enhver tillatelig måte». Med dette mål for øye forlot han Louvain, hvor han hadde oppholdt seg i så mange år, og tok i slutten av oktober 1575 til [[Braniewo|Braunsberg]], hvor han ble vinteren over. I slutten av april [[1576]] var han ankommet til [[Stockholm]] og stod således midt oppe i den uro og gjæring, som var frukten av kong [[Johan III av Sverige|Johan IIIs]] katoliserende reformplaner og hans katolske dronning [[Katarina Jagellonica]]s stille men energiske virksomhet for å undergrave den [[Lutherdommen|lutherske]] kirke.

Ikke lenge etter sin ankomst til Stockholm ble pater Laurentius ansatt ved den nettopp anlagte høyskolen i hovedstaden, det såkalte «[[Collegium regium Stockholmense]]» (''Det kongelige kollegium''), hvis formål var å gi undervisning særlig om [[kirkefedre]]ne, og som holdt til i [[Gråbrödraklostret i Stockholm|det tidligere fransiskanerklosteret]] på Gråmunkeholmen, som nå er kjent som [[Riddarholmen]]. Av den grunn fikk han tilnavnet «Klosterlasse». På dette kollegiet underviste Klosterlasse i katolsk ånd, uten at dette ble blatant uttrykt. Men rektoren for Stockholms byskole, [[Abraham Angermannus]], som var preget av [[den lutherske ortodoksi]], gjorde motstand. Dette førte imidlertid bare til at han ble avsatt og hans skole ble slått inn under kollegiet. 

Kong Johan III førte forhandlinger med Roma om å gjenføre Sverige til katolisismen, med visse protestantiske bruk i behold, blant annet uten kravet om prestenes sølibat (såsom hos for eksempel [[de katolske østkirkene]]), og at messen skulle kunne feires på folkespråket. Kongen ønsket også av nattverden skulle kunne meddeles lekfolket under begge skikkelser (ikke bare under brødets, men også vinens, skikkelse). 

Under sin tid i Stockholm bidro Laurentius til at Johan IIIs [[liturgi|liturgireform]] kunne gjennomføres. Han utdannet et antall personer og klarte å bevege flere svenske unge menn til å konvertere: I 1577 vant han seks konvertitter, som ble sendt for videreutdannelse til [[Collegium Germanicum]] i Roma; de følgende årene ble det flere. Fra 1578 ble det stadig tydeligere at Klosterlasse og hans øvrige lærekrefter var katolikker. Dette førte til at Sveriges lutherske erkebiskop  [[Laurentius Petri Gothus]] vendte seg skarpt mot ham. Det kom til åpen motsetning. Men kongen holdt fast på Klosterlasse. 

Under pestens herjinger i Stockholm forble Klosterlasse i Stockholm selv om han ble invitert til å bli med til [[Drottningholms slott|Drottningholm]] dit hoffet ble evakuert, og hjalp i stedet de syke.

I [[Den hellige stol|Roma]] anså man at deres utsendte i form av Laurentius Nicolai var for ettergivende i forhandlingene med den svenske konge. Da flere jesuitter ankom Sverige fikk en pavelig [[diplomat]], legaten pater [[Antonio Possevino]], ledelsen for den svenske misjonen, noe som medførte at Laurentius ble tvunget til å bli mer radikal og forholdet med kongen dermed kjølnet. Etter at han fra først av hadde opptrådt med stor forsiktighet og behersket måtehold og vunnet stor anseelse med sin lærdom, sin [[dialektikk|dialektiske]] ferdighet og sin elegante [[latin]], ble han slik etter hvert mer og mer pågående, inntil han til slutt kastet masken og fremkomme med de mest hensynsløse angrep på [[Martin Luther|Luther]] og [[reformasjonen]]. hans anonyme «Brev fra Satan til de lutherske prester» vakte også stor forbitrelse.

::''«Satan» henvender seg i brevet til «wårom trognom tiernarom, prestom och bijskopom som wårt ordh läre vthi norlanden». De omtales som hans «Elskelighe tienare». Satan oppmuntrer tjenerne på forskjellige vis: «papisterna kunna nepheligen fåå tre eller fyra till sin herres rijke, emot huart tusendhe som i skafen migh tillhondha [...]». Brevet driver friskt med sølibat og andre ifølge tjenernes opplevelse mindre behagelige krav som de nå er forskånet fra. En spørsmålsstilling som Satan får fremføre er: «man måå icke hafwa domare om den helgha Skrifts vthtydningh, vthan huar och een må henne vthtydha efter som anden giwer honom in. Ther af fölier thet, at thet som förestält ähr, lätheliga anthaga kunne.»{{tr}} 

Satansbrevet er skrevet med meget humor.{{tr}} I den historiske sammenheng var det imidlertid naturlig nok sårede for dem det rettet seg til i en slik grad at det bidro til at Klosterlasse ble utvist.

Han falt også i unåde hos kongen, som ble harm over at Klosterlasse og de andre jesuittene i Sverige ikke ville eller kunne få noe kompromiss i stand mellom ham og Roma. Etter et folkeoppløp i Stockholm i pinsen [[1580]] var Klosterlasses stilling i den grad rokket at kongen avsatte ham fra kollegiet og forviste ham fra hovedstaden. I august samme år forlot han Sverige; at hans oppdrag mislyktes, var for en stor del hans egen skyld, om et enn visstnok er så, at en mer besindig opptreden heller ikke ville ført til målet.{{tr}}

===Etter forvisningen fra Sverige===
Om Klosterlasses senere skjebne vet man at Possevino sørget for at han ikke reiste tilbake til Braunsberg, der flere av de konvertitter han hadde vunnet i Sverige fikk sin presteutdannelse. Han underviste i 1581 ved jesuittkollegiet i [[Wien]], fra 1582 an der [[Palacký-universitetet i Olmütz|jesuittenes høyskole i Olmütz]] (Olomouc) i [[Mähren]], som liksom Braunsberg var et av utgangspunktene for den katolske propaganda i [[Norden]], og fra 1585 ved [[Clementinum]] i [[Praha]], der han i 1587 ble promovert til [[dr. theol.]]. I Praha fikk han i 1600 besøk av sin søstersønn, den senere [[prost]] i [[Tønsberg]] [[Finn Sigurdsen]].

Han var deretter ved [[Akademisches Gymnasium (Graz)|jesuittkollegiet i Graz]] (1589–1598) og så atter i Wien. Han var også en tid i Roma. 

Klosterlasse var i 1600 utsett til den katolske kirkes ekspert på skandinavisk misjon. Klosterlasses gode venn, Robert Bellarmin, som nå var blitt kardinal, hadde da lagt inn et godt ord for ham.

I [[1602]] var Klosterlasse ved jesuittenes ''[[Lyceum Hosianum]]'' i Braunsberg, hvor han avfattet sitt betydeligste skrift: ''Confessio christiana'', som utkom på latin i [[1604]]. På [[dansk]] kom det ut det følgende året, trykt i Braunsberg, tilegnet kong [[Christian IV]], samt Danmarks og Norges adel og råd.

===Danmark===
Med dette skriftet, som skulle fjerne miskjennelsen av den katolske lære og bane veien for den dansk-norske kirkes omvendelse til den eneste saliggjørende tro, gav han seg i året [[1606]] på vei til Danmark, hvor han først i hemmelighet oppholdt seg i [[Helsingør]] og senere reiste til København. I København var han naiv nok til ikke bare å oversende kongen et latinsk og dansk eksemplar av sin «Bekjennelse», men til også å tilby sin hjelp til å utjevne de religiøse stridigheter og frembringe enhet i religionen. Men i stedet for å motta hans tilbud lot man ham transportere ut av landet. 

===Etter forvisningen fra Danmark===
Etter dette mislykkede forsøket på å erobre det frafalne Danmark tilbrakte Klosterlasse sine senere leveår dels i Braunsberg, dels på andre steder i Mellom-Europa. Han underviste så skandinaver i [[Baltikum]] med tanke på at de som katolske prester skulle kunne reise til sine hjemland.

Han var i [[Riga]] fra 1610 og underviste og var sjelesørger ved jesuittenes seminar der. I Riga møtte han som gammel mann svenskekongen [[Gustav II Adolf]] som hadde inntatt byen i 1621 under [[den andre polske krig]]; han ble gjenkjent og de munnhugdes. Kongen formante ham: 

::''Befria äntligen den höga åldern från det bristande förståndet och övergå till vår religion, om inte skall du säkert snart ingå i de dödas värld.''{{tr}}

Klosterlasse, da godt over 80 år gammel, oppgis å ha svart: 

::''Högt ärade furste, jag vet förvisso att lutheranerna döms till de eviga straffen, men jag hoppas att den katolska tron som jag bekänner, skall rycka mig undan dem.''{{tr}}

Deretter fikk han fritt leide sammen med øvrige jesuitter til [[Wilno]], der ordenen [[universitetet i Vilnius|hadde et universitet]]. Der døde han følgende år, 5. mai 1622.