Redigerer Landskyld (avsnitt)

== Nasjonale eiendomsforhold ==

Landskylda var opprinnelig den avgift som jordbrukere i et [[Føydalisme|føydalsystem]] betalte til sin overherre ([[jorddrott]]) for bruk av ressursen.
Med tiden regnet jorddrottene seg som eiere av den jord de mottok landskyld for.  

I Norge var lenge kongen og kirken de største jorddrottene.  Kongen kunne øke krongodset ved å legge under seg jord fra eiere som ikke greidde å betale skatter eller bøter.  For kirken
kom størstedelen av inntektsgrunnlaget fra jordegodset, helt fra kristendommen ble innført.

Det er anslått at før [[reformasjonen]] i 1536 eide kongen om lag 4 % av jorda i Norge, mens kirken eide 44 %. Til «kirken» regner en da både kloster, prester og bisper - alt som hadde med kirken å gjøre.
Adelen eide 12 %,  og private - for det meste bønder - eide 40 %.<ref name=NHL144>[[#NHL|R. Fladby, S.Imsen, H. Winge: ''Norsk historisk leksikon'']] s.144f  (''Jordeiendomsforhold'') </ref> 
Etter reformasjonen tok kongen over mye av godset eid av kirken sentralt, mens den lokalkirkelige eiendommen forble nokså uendret.   

I 1661 var krongodset vokst til ca. 31 % av totalen, mens kirkegodset utgjorde ca. 21 %. Adelen hadde ca. 8 %.  De resterende 40 % var hovedsakelig eid av bønder, omtrent halvparten som selveie og halvparten leid
bort til andre.  Byborgere og embetsmenn hadde maksimum 5 % av jordeiendommene.  De aller fleste av bøndene var leilendinger.  

I 1660- og 1670-årene ble mye krongods solgt i store deler. Mye ble kjøpt av borgere og embetsmenn, som etter hvert også solgte videre til bønder.  Dette var et viktig skritt i overgangen til selveie for 
bøndene.<ref name=NHL144/>

På landsbasis var omkring 1820 65 % av jorda eid av selveiende bønder, 20 % var eid av godseiere ([[Godseier og proprietær|proprietærer]]) og 15 % var offentlig gods.