Redigerer Léon-Etienne Duval (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Léon-Etienne Duval var den sjette av syv barn. Hans foreldre eide en middels stor gård. Tre av hans søstre ble ordenssøstre og hans nevø, [[Joseph Marie Louis Duval]] (1928-2009), ble erkebiskop av [[Rouen]] (1981-2003). Han begynte sine prestestudier på seminaret i Annecy før han dro til Roma, hvor han studerte på Det pavelige franske seminaret sammen med blant andre [[Marcel Lefebvre]] (1905-91).<ref name="katolskDuval" />

===Prest===
Han ble presteviet den 18. desember 1926, 23 år gammel. Deretter utførte han pastoralt arbeid i [[Annecy]] i seksten år fra 1926 til 1942, samtidig som han underviste på seminaret, hvor han var professor i filosofi og dogmatisk teologi fra 1930 til 1938, og tjente som ''Directeur des œuvres''. I den forbindelse fikk han arbeide sammen med Abbé [[Camille Folliet]] (1908-45), som han var med på å feire begravelsesmessen for,<ref name="katolskDuval" />  sammen biskop [[Auguste Cesbron]] av Annecy.

Under Andre verdenskrig (1939-45) støttet fader Duval den franske motstandsbevegelsen og var skeptisk til og forsiktig med [[Vichy-regimet]].<ref name="findarticles.com">Commonweal. [http://findarticles.com/p/articles/mi_m1252/is_n2_v124/ai_19279938 A Tale of Two Prelates: An Ecumenist and a Schismatic] 31. januar 1997</ref>

Han var generalvikar av [[Alger]] i [[Algerie]] (som da var en del av Frankrike) fra 1942 til 1946.

===Biskop, erkebiskop===
Den 3. november 1946 ble Duval utnevnt av [[pave Pius XII]] (1939-58) til biskop av Constantine og Hippo (Bône) i Algerie, 43 år gammel. Han ble bispeviet den 11. februar 1947. Han valgte som bispemotto ''Omnia in charitate''.

Den 3. februar 1954 ble Duval utnevnt av pave Pius XII til erkebiskop av Alger i Algerie etter [[Auguste-Fernand Leynaud]] (1865-1953), som hadde vært erkebiskop i 36 år fra 1917 til 1953. Det var noen måneder før [[Algeriekrigen]] brøt ut. Duval var en tilhenger av uavhengighet for Algerie og oppmuntret til fred mellom muslimer, kristne og jøder.<ref name="findarticles.com" /><ref>United States Institute of Peace. [http://www.usip.org/pubs/peaceworks/smock20/chap3_20.html The St. Egidio Platform for a Peaceful Solution of the Algerian Crisis] {{Wayback|url=http://www.usip.org/pubs/peaceworks/smock20/chap3_20.html |date=20070618223400 }} {{webarchive|url=https://web.archive.org/web/20070618223400/http://www.usip.org/pubs/peaceworks/smock20/chap3_20.html |date=2007-06-18 }}</ref> Tidlig i 1962 fordømte han den urbane krigføringen som skjedde under Algerie-krigen som en «krenkelse mot Gud».<ref>TIME Magazine. [http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,938305,00.html "Offense Against God"] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,938305,00.html |date=20130823192441 }} 9. februar 1962</ref> Han grep spesielt inn for å få benådet de terrorister som var blitt dømt til døden for et angrep som drepte ni mennesker på en turistbuss.<ref>Marcel-Maurice| Bigeard: ''Ma vie pour la France'', Monaco, Rocher 2010, s. 227, ISBN 978-2-2680-6435-2.</ref> De såkalte [[pieds-noirs]] (algeriere av fransk avstamming) i hans bispedømme ble rasende, og deretter kalte de ham konsekvent «Mohamed Ben Duval».<ref name="katolskDuval" /> Den 14. august 1960 ble to franske soldater som var havnet i fangenskap av [[Front de libération nationale (Algerie)|FLN]] i Tunisia skutt av oppørørerne. Den 18. august 1960 nektet Mgr Duval å tillate en requiemmesse for de to i sin katedral.<ref>Raymond Muelle: ''7 ans de guerre en France 1954 - 1962 quand le FLN frappait en métropole'', Granchet, 2001, s 183, ISBN 2733907190</ref>.

Erkebiskop Duval deltok på [[Andre Vatikankonsil]] 1962 til 1965. Assistert av kardinalene [[Julius Döpfner]] og [[Raúl Silva Henríquez]] gav Duval ett av konsilets sluttbudskap den 8. desember 1965.<ref>Christus Rex. [http://www.christusrex.org/www1/CDHN/v19.html To Women] {{Wayback|url=http://www.christusrex.org/www1/CDHN/v19.html |date=20070403055431 }}</ref> Han var også president for Den nordafrikanske bispekonferansen fra 1963 til 1988.

Han var motstander av [[Action Française]], som støttet etableringen av katolisismen som statsreligion, ettersom han mente at tro og politikk fortsatt ikke skulle blandes. Duval gikk på seminaret sammen med tradisjonalisten og erkebiskopen Marcel Lefebvre, og i august 1976 ba Duval ham inntrengende om å underkaste seg fullstendig pavens autoritet. Det endte med at Lefebvre ble ekskommunisert i 1988.<ref name="katolskDuval" />

===Kardinal===
[[Pave Paul VI]] (1963-78) kreerte Duval til [[kardinalprest]] i konsistoriet den 22. februar 1965, og han mottok den røde [[biretta|biretten]] og titularkirken ''[[Santa Balbina]]'' den 25. februar. I 1966 fikk han algerisk statsborgerskap uten å ha søkt om det, som en æresbevisning fra myndighetene.

Han deltok i de to konklavene i august og oktober 1978 som valgte pavene [[Johannes Paul I]] og [[Johannes Paul II]].

Etter knivmordet på hans hjelpebiskop [[Gaston Marie Jacquier]] på gaten i Alger i 1976, ga kardinal Duval sine prester i erkebispedømmet Alger ordre om ikke å bære religiøs drakt offentlig eller å stille ut kors alt for iøynefallende.<ref name=":0">{{Cite book|url=https://books.google.com/books?id=AMm7WE4IpPIC&pg=PA333&lpg=PA333&dq=Gaston-Marie+Jacquier&source=bl&ots=OSgu8uuaV8&sig=8ubwja42jURdM60IS3u9_C7ErJk&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwjQivLjwcjUAhUGGz4KHc1qCoE4HhDoAQgwMAI#v=onepage&q=Gaston-Marie%20Jacquier&f=false|title=The Monks of Tibhirine: Faith, Love, and Terror in Algeria|last=Kiser|first=John|date=2003-02-28|publisher=Macmillan|year=|isbn=9780312302948|location=|pages=47|language=en}}</ref> I årene som fulgte sluttet erkebispedømmets kirker å ringe med sine kirkeklokker for å unngå å provosere frem islamittisk ekstremistisk vold.<ref name="katolskDuval" />

På grunn av hans humanitære og anti-imperialistisk arbeid ble kardinal Duval valgt av revolusjonsrådet som en av fire geistlige som fikk besøke gislene som ble holdt i den amerikanske ambassaden i [[Teheran]] på juledag 1979.<ref>TIME Magazine. [http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,923862-1,00.html "We Wept Together"] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,923862-1,00.html |date=20121017223041 }} 7. januar 1980</ref>

Den 19. april 1988 gikk han av som erkebiskop av Alger, 84 år gammel og etter 34 års tjeneste.

[[Fil:Alger-Notre-Dame-D'Afrique_Basilique.jpg|thumb|Basilikaen [[Notre-Dame d’Afrique]] i [[Alger]].]]

===Død===
Kardinal Léon-Étienne Duval døde 30. mai 1996 i sin leilighet tilknyttet katedralen i Alger, 92 år gammel, etter 49 år som biskop og 69 år som prest. Han hadde vært innlagt på sykehus i tre uker etter å ha brukket lårhalsen. Han døde samme dag som levningene av de [[Mordene på munkene i Tibhirine|de syv myrdede trappistmunkene fra Tibhirine]] ble funnet. Han hadde vært en god venn og støttespiller for munkene.

Hans begravelsesmesse i den katolske katedralen, basilikaen [[Notre-Dame d’Afrique]] i Alger, søndag den 2. juni 1996 delte han med sine syv sønner og brødre fra Tibhirine. Pave Johannes Paul II (1978-2005) sendte kardinal [[Francis Arinze]] ) for å representere ham og presidere ved begravelsen. De to overlevende munkene fra Vår Frue av Atlas, p. Jean-Pierre og p. Amédée, sto ved alteret sammen med ham, sammen med erkebiskop [[Henri Antoine Marie Teissier]] av Alger (1988-2008) og trappistenes generalabbed (1990-2008), Bernardo-Luis-José Oliveira, og ordenens generalprokurator. I koret var også kardinal [[Jean-Marie Lustiger]] (1926-2007), erkebiskop av Paris (1981-2005) og tre andre franske biskoper. Tilstede var også fem ministre i den algeriske regjeringen.<ref name="katolskDuval">[[Per Einar Odden]]: [http://www.katolsk.no/biografier/utenriks/duval Léon-Etienne Duval], katolsk.no, lest 19. august 2019.</ref>

Kardinal Duval ble gravlagt i basilikaen Notre-Dame d’Afrique.