Redigerer Kvernsteinsbruddene i Saksenvik og Setså (avsnitt)

== Bruk av kverner til kornmaling ==
[[File:'Mill and Forge' ethnographic complex (in the mill) 02.jpg|mini|[[Håndkvern]] av lignende type som kvernsteinene fra Saltdal ble brukt til. Staven som stikker opp fra den øvre kvernsteinen brukes for å dra steinen rundt. Håndkvern er utstilt i etnografisk museum i Zaslavl, Belarus.  {{byline|Призрак Св. Лаврентия}}]]

Ved hjelp av [[pollenanalyse]]r har arkeologene funnet ut at korndyrkning var etablert i Nord-Norge omkring 1400 til 1100 år før Kristus. I vikingtiden var Nord-Norge selvforsynt med [[korn]] både til matlagning og som såkorn. Fra Snorre Sturlasons ''[[Heimskringla]]'' har en beskrivelse av kornets betydning i Hålogaland.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Halland, Hilde; Thomsen, Mette og Dalmannsdottir, Sigridur | tittel = Dyrking og bruk av korn i Nord‐Norge – Kunnskap fra det Nord‐Atlantiske prosjektet Northern Cereals 2015‐2018 | publikasjon = Norsk institut for bioøkonomi | år = 2018 | bind = 4 | hefte = 86 | sider = 26–30 | doi =  | url = | format= | ISSN = 2464-1162 | isbn = 978-82-17-02135-3 }}</ref> Korn var sentralt i kostholdet i middelalderen, og korn fra Nord-Europa var den viktigste byttevaren [[Fiskerbonden|fiskerbøndene]] i Nord-Norge etterspurte i bytte for sin [[tørrfisk]].{{Sfn|Helberg|2010|s=103}}

Til å male kornet trengtes [[kvern]]er, og bare noen få steder i Skandinavia var det steinbrudd for passende emner til kverner, kalt kvernberg. Det finnes omtalt produksjon av kverner i historiske kilder og arkeologiske funn i Norge og Sverige, men ikke i Danmark. Det eldste funnet av kvernstein i Norge er fra en stor gravplass i [[Skjeberg]] i Østfold, datert til 300-tallet før Kristus. Viktige kvernsteinbrudd i Norge fra vikingtid og opp gjennom [[middelalderen]], er [[Kvernsteinsbruddene i Hyllestad|Hyllestad]] i Sogn og Fjordane og [[Vågå]] i Gudbrandsdalen, samt Setså og Saksenvik i Saltdal.{{Sfn|Helberg|2010|s=103}} Kvernsteinsbruddene i Saltdal er blant de eldste i Norge.{{Sfn|Løland|2018|s=7–8}}

To ulike kverntyper med roterende stein ble bruk til maling av korn: [[håndkvern]]er og [[bekkekvern]]er drevet av vannkraft. Håndkvernene er de eldste og slike har arkeologene funnet spor av i Norge helt tilbake til [[førromersk jernalder]].{{Sfn|Helberg|2010|s=105–106}} I Salten ble slike håndkverner brukt på gårdene helt opp til 1920-årene. Kvernene bestod av en sirkulær over- og  understein og ved å rotere den øverste steinen vil korn mellom steinene males opp til mel. I midten av oversteinen er det et hull, kalt ''kvernøyet'', hvor kornet tilføres i små mengder av gangen.{{Sfn|Helberg|2010|s=105–106}} 

Håndkvernene var lite effektive og trolig malte bare det de trengte for én eller noen få dager, noe som satte preg på matskikkene. Bruk av håndkvernene var et slitsomt arbeid med lav status og ble overlatt til kvinnene. Selv da bekkekverner ble tatt i bruk kunne håndkvernene komme til nytte om det oppstod melmangel. Hvis en ikke hadde «vann på mølla», altså at bekken ikke førte nok vann, så tydde en til kornmaling på den gamle måten.<ref>{{Kilde bok | forfatter= Visted, Kristofer og Stigum, Hilmar | tittel= Vår gamle bondekultur II | utgivelsesår= 1952| forlag= Cappelen | sted = Oslo| isbn= | url= | side = 9}}</ref>

Før kvernsteinsbruddenes tid ble trolig de fleste emnene til kvernstein tatt ut på gårdene der de skulle brukes. Spesielt gjelder dette for de enkle skubbekvernene. For menneskene som lette etter stein den gangen var formen på steinene av større viktighet enn bergartstype.{{Sfn|Løland|2018|s=22–24}} En har mange eksempler på enkle lokalproduserte kverner.{{Sfn|Løland|2018|s=56–57}} Utover i vikingtid og middelalder ble mineraltypen vektlagt mer og mer. Dermed ble noen få steinbrudd svært viktige og vokste til å bli industri, fordi steintypen var godt egnet til kornmaling og fordi de lokale forholdene lå til rette for bergverksdrift.{{Sfn|Løland|2018|s=22–24}}