Redigerer Kurt von Schleicher (avsnitt)

== Liv og karriere ==
=== Bakgrunn===
Kurt von Schleicher ble født 4. juli 1882 i [[Brandenburg]]. Foreldrene var [[Kongeriket Preussen|prøyssiske]], faren var offiseren Hermann Friedrich Ferdinand von Schleicher (1853–1906), og moren var Magdalene Heyn (1857–1939), datter av en velstående rederfamilie fra [[Østpreussen]].<ref>{{Kilde www|url=https://spartacus-educational.com/GERschleicher.htm|tittel=Kurt von Schleicher|besøksdato=2021-11-13|språk=en|verk=Spartacus Educational}}</ref>

=== Militær karriere ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-13543, Kurt von Schleicher.jpg|mini|Schleicher i juni 1932 {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 102-13543 / CC-BY-SA 3.0}}|alt=Bilde av von Schleicher på en plen, iført uniform med støvler og hatt med brem. I sin høyre hånd holder han remmene til en hest ]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 136-B0228, Kurt von Schleicher.jpg|mini|Kurt von Schleicher (1932) {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 136-B0228 / CC-BY-SA 3.0}}|alt=En middelaldrende von Schleicher iført uniform med flere medaljonger og utmerkelser]]
Fra 1896 til 1900 studerte Schleicher ved ''[[Preußische Hauptkadettenanstalt]]'' i [[Lichterfelde]] ved [[Berlin]]. Der ble han kjent med blant andre [[Oskar von Hindenburg]], den senere rikspresidentens sønn.<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.preussenchronik.de/person_jsp/key=person_kurt+von_schleicher.html|tittel=rbb Preußen-Chronik {{!}} Kurt von Schleicher|besøksdato=2021-11-15|dato=2008-05-21|verk=www.preussenchronik.de}}</ref> Han ble forfremmet til [[sekondløytnant]] (tysk: Leutnant) 22.&nbsp;mars 1900, og etter utnevnelse til [[premierløytnant]] (tysk: Oberleutnant) 18.&nbsp;oktober 1909 utstasjonert ved [[det prøyssiske krigsakademiet]]. 24.&nbsp;september 1913 ble han kommandert til [[Tysklands generalstab]], og fikk etter eget ønske tjenestegjøre ved jernbaneavdelingen under [[oberstløytnant]] (tysk: Oberstleutnant) [[Wilhelm Groener]]. Groener, som forble Schleichers mentor i nesten tjue år, fikk en avgjørende betydning for den videre karrieren til sin «adoptivsønn» (''Wahlsohn''), som han kalte Schleicher i et testamente fra april 1934. Siden tjente han også under [[Erich Ludendorff]] i [[Tysklands generalstab|generalstaben]].<ref name=":1" /> 

Ved utbruddet av [[første verdenskrig]] var Schleicher steget i gradene til [[Kaptein (grad)|kaptein]] (tysk: Hauptmann). Under krigen arbeidet han hovedsakelig ved generalkvartermesterens stab. Schleicher gjorde seg bemerket første gang da han under [[slaget ved Verdun]] i 1916, beskrev visse industrikretser som krigsprofitører. Blant ledende politiske kretser i Berlin ble skriftet regnet som en sensasjon, og han fikk med ett ry som en person med et liberalt og sosialt sinnelag.<ref name="Meissner315">Hans-Otto Meissner: ''Junge Jahre im Reichspräsidentenpalais.'' 1987, s. 315.</ref>

Etter at krigen var over i 1918 støttet Schleicher en allianse mellom hærledelsen og [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|sosialdemokratene]]. Groener var en av arkitektene bak [[Ebert-Groener-pakten]], en overenskomst som sikret en viss stabilitet for den nye tyske republikken som ble etablert etter krig, kjent som [[Tysklands historie (1918–1933)|Weimarrepublikken]].<ref name=":1" /> En ulempe med den nye forfatningen var at stat og militærvesen ble atskilt, noe som førte til at [[Reichswehr]] snart utviklet seg til en [[Dypstat|stat i staten]], en utvikling Schleicher var en av pådriverne for.

Schleicher var involvert i håndteringen av flere statskriser som rammet Tyskland i 1923: kommunistiske opprør i Thüringen og Sachsen, Hitlers [[Ølkjellerkuppet|ølkjellerkupp]] i Bayern, med flere. Krisene ble avverget ved at det ble grepet til weimarforfatningens ''[[Artikel 48|Notverordnungsartikel 48]]'' som gav regjeringen vidtrekkende fullmakter dersom rikets sikkerhet var i fare. Den fikk da støtte av presidenten, ikke parlamentet. De tre siste kanslerne under Weimarrepublikken, nemlig Brüning, Papen og Schleicher styrte permanent med tillit hos presidenten, og deres regjeringer ble kalt [[presidialregjering]] eller presidialkabinett.<ref>Artikkel 48 avsnitt 2: „erheblichen Störung oder Gefährdung der öffentlichen Sicherheit und Ordnung“</ref><ref name=":0" />

=== Statssekretær i forsvarsdepartementet ===
[[Fil:Bundesarchiv_Bild_183-R1230-505,_Reichkabinett_von_Papen.jpg|mini|Papens regjeringskabinett. Schleicher lengst til høyre i andre rekke. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R1230-505 / CC-BY-SA 3.0}}|alt=Gruppebilde av Papens regjeringskabinett, med syv ministre, fire foran; tre bak]]
[[Fil:PapenSchleicher0001.jpg|mini|Schleicher (til høyre) og [[Franz von Papen]] i 1932.]]
[[Fil:Schleicher mit frau.jpg|mini|En nygift Schleicher med ektefellen Elisabeth i 1931.]]

1. januar 1924 ble Schleicher forfremmet til oberstløytnant, i 1926 til [[oberst]], og etter en omorganisering av ''Reichswehrministerium'' til [[generalmajor]] 29. januar 1929. Takket være Groener, som ble ''Reichswehrminister'' i 1928, fikk Schleicher 1. februar 1929 stillingen som ''Chef des Ministeramts'' i forsvarsdepartementet. Det innebar at han hadde rang som en fast, ikke politisk [[Statssekretær (Tyskland)|statssekretærstilling]].<ref>I forsvarsministeriet var ''Chef des Ministeramts'' betegnelsen på det som i de andre tyske departementene ble kalt ''[[Statssekretær (Tyskland)|Staatssekretär]]''.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/kurt-von-schleicher/|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie|besøksdato=2021-11-14|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref>
Ifølge medarbeideren [[Eugen Ott]] var Schleichers fremste politiske mål helt fra slutten av 1920-årene, en gjenoppretting av statens autoritet, opprydding i økonomien og styrking av Tysklands utenrikspolitiske stilling gjennom en revisjon av [[Versaillestraktaten]].<ref>Irene Strenge: ''Kurt von Schleicher. Politik im Reichswehrministerium am Ende der Weimarer Republik.'' Duncker und Humblot, Berlin 2006 s. 16&nbsp;f.</ref>

Kurt von Schleicher er den eneste offiser i prøyssisk-tysk historie som fikk en toppstilling i forsvarsdepartementet, uten verken front- eller troppskommando å vise til.<ref>Hagen Schulze: ''Weimar 1917–1933.'' Siedler, Berlin 1994, s. 118.</ref> Schleicher forsto posten som et rent politisk verv og utviklet en plan for å gjennomføre en politisk høyredreining. [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|Sosialdemokratene]] (SPD) så han som et sentralt politisk problem han ønsket å kvitte seg med, men mandatfordelingen gjorde at riksregjeringen var avhengig av deres støtte. I Preußen hadde SPD til og med [[Ministerpresident|ministerpresidenten]]. Derfor utarbeidet han en plan om en ''[[presidialregjering]]'' også kalt ''Hindenburg-Kabinett'' uten SPD, som skulle regjere ved hjelp av nødsforordningene. [[Hermann Müllers andre regjering]] gikk av, og den skulle bli den siste fullt ut parlamentariske regjering under Weimarrepublikken.<ref name=":1" />

Schleicher var på dette tidspunkt den mektigste mann i statsledelsen.<ref name=":1" /> Hans plan hadde likevel ikke lykkes fullt ut. [[Heinrich Brünings første regjering|Heinrich Brünings mindretallsregjering]] styrte fra 20. mars 1930 ved hjelp av ''[[Artikel 48|Notverordnungsartikel 48]].'' Ved [[Valget i Tyskland 1930|riksdagsvalget 14. september 1930]] fikk sentrum-høyre likevel ikke den etterlengtede oppslutningen, og Brüning måtte gjøre politiske innrømmelser overfor sosialdemokratene.

Schleicher utarbeidet en plan som innebar at [[NSDAP|Nazistene]] (NSDAP) skulle tas inn i regjeringen for å benytte partiet som basis for en presidialregjering. Tanken var at med regjeringsansvar ville NSDAPs radikalisme avta, samtidig som det million mann sterke [[Sturmabteilung]] (SA) og andre paramilitære grupperinger kunne samles under en statlig paraplyorganisasjon og danne grunnlaget for en hurtig personellopprustning av ''Reichswehr''. I mars 1931 begynte han forhandlingene med stabssjefen i SA, [[Ernst Röhm]],<ref>Peter Longerich: ''Die braunen Bataillone. Geschichte der SA.'' C.&nbsp;H. Beck, München 1989, s. 115.</ref> men Schleichers planer falt foreløpig i grus da Groener, som i mellomtida også var blitt innenriksminister, så seg nødt til å forby SA etter massivt press fra [[Tysklands delstater|delstatene]]. 

Siden Groener fortsatt var forsvarsminister fryktet Schleicher at ''Reichswehr'' nå skulle stille seg på de republikktro kreftenes side mot nasjonalsosialistene. Dersom dette skjedde ville Schleichers planer om et overpartisystem være like fortapt som utsiktene til en regjering uavhengig av SPD og en temming av NSDAP. Schleicher, som i oktober var forfremmet til generalløytnant, begynte nå å intrigere mot Groener og Brüning samtidig som han var i hemmelige forhandlinger med nazilederen [[Adolf Hitler]]. Hitler lovet å akseptere en ny regjering på betingelse av at det ble skrevet ut nyvalg og at forbudet mot SA ble opphevet. Schleicher gikk med på Hitlers krav uten å kreve en skriftlig avtale.

Både Groener og Brünings nært forestående fall kan forstås på bakgrunn av ordningen mellom Schleicher og Hitler. Etter at Groener holdt en uheldig tale i Riksdagen, overbeviste Schleicher ham om å tre tilbake, alternativt truet han med at alle generalene («generaliteten»), inklusive Schleicher selv, gikk av ''en bloc''.<ref>Johannes Hürter: ''Wilhelm Groener. Reichswehrminister am Ende der Weimarer Republik (1928–1932).'' Oldenbourg, München 1993, s. 348–351.</ref> Nazi-politikeren [[Joseph Goebbels]] noterte tilfreds i sin dagbok: «Vi får nyheter av general von Schleicher: Krisen går etter planen.»<ref>„Wir bekommen Nachricht von General von Schleicher: Die Krise geht programmgemäß weiter“. Joseph Goebbels: ''Tagebücher, bind 2: 1930–1934.'' red. Ralf Georg Reuth, Piper, München og Zürich 1992, s. 657.</ref> Schleichers neste trekk var å oppmuntre [[Deutschnationale Volkspartei]] (DNVP) og ''Reichslandbund'', en interesseorganisasjon for bønder, til å protestere mot Brünings jordbrukspolitikk. Overfor Hindenburg karakteriserte de den som en «forsmak på [[bolsjevisme]]»,<ref>„Vorfrucht des Bolschewismus“</ref><ref>Philipp Heyde: ''Das Ende der Reparationen. Deutschland, Frankreich und der Youngplan.'' Schöningh, Paderborn 1998, s. 387&nbsp;f.</ref> og resultatet ble at Hindenburg felte Brünings regjering. 

Som Brünings etterfølger hadde Schleicher blinket ut ytre-høyrepolitikeren [[Franz von Papen]] fra ''[[Deutsche Zentrumspartei]]'', en gammel bekjent fra generalstabutdanningen. Valget falt sannsynligvis på Papen fordi Schleicher så ham som en middelmådighet han regnet med ville bli lett å lede.<ref>Thilo Vogelsang: ''Kurt von Schleicher. Ein General als Politiker.'' Musterschmidt, Göttingen 1965, s. 71.</ref> Schleicher anbefalte Papen som kansler overfor rikspresident [[Paul von Hindenburg]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hegner, H.S. | utgivelsesår = 1961 | tittel = Det tredje rike 1933-1945 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014082107056 | side = }}</ref>

=== Forsvarsminister ===
Schleicher ble partiløs forsvarsminister i [[Franz von Papens regjering|Papens regjering]] som tiltrådte 1. juni 1932. Avtalen mellom Schleicher og Hitler om å oppløse Riksdagen og oppheve  SA-forbudet ble innfridd, og resultatet var at voldsepisodene til det nå legaliserte SA eksploderte under valgkampen. Tyskland så ut til å stå på randen av borgerkrig.<ref>Peter Longerich: ''Die braunen Bataillone. Geschichte der SA.'' C.&nbsp;H. Beck, München 1989, s. 156&nbsp;ff.</ref><ref name="Hegner">{{ Kilde bok | forfatter = Hegner, H.S. | utgivelsesår = 1961 | tittel = Det tredje rike 1933-1945 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014082107056 | side = }}</ref>

[[Lausannekonferansen]] ble holdt fra 16. juni til 9. juli 1932, for å revidere Tysklands krigsgjeld, slik den da fremgikk av [[Youngplanen]]. Papen oppnådde ikke at hele gjelden ble strøket. Han måtte akseptere at det gjensto tre milliarder [[Reichsmark|riksmark]], som likevel aldri ble betalt.<ref>Lausannekonferansen i 1932, med representanter fra Storbritannia, Frankrike, Italia, Belgia Tyskland og Japan, hadde til hensikt å lette på Tysklands knugende krigsgjeld etter [[første verdenskrig]]. Se artikkelen om [[Youngplanen]].</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/weimarer-republik/aussenpolitik/konferenz-von-lausanne.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Weimarer Republik|besøksdato=2021-11-14|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref> Hitler som etter [[valget i Tyskland juli 1932]] var blitt leder av Tysklands sterkeste parti, mente derfor at han ikke lenger var bundet av avtalen med Schleicher om å akseptere den nye regjeringen.<ref>Philipp Heyde: ''Das Ende der Reparationen. Deutschland, Frankreich und der Youngplan.'' Schöningh, Paderborn 1998, s. 444.</ref> I forhandlinger 6. august 1932 aksepterte han ikke Schleichers tilbud om visekanslerposten, men krevde å få posisjonen som rikskansler. Schleicher gikk med på Hitlers krav og arrangerte en felles samtale med rikspresidenten, men Hindenburg avviste 13. august 1932 kategorisk å gi Hitler regjeringsansvaret. Papens kabinett hadde ingen mulighet til å oppnå flertall, noe som ble demonstrert med all mulig tydelighet ved åpningen av Riksdagen 12. september 1932: 42 stemte ''for'' regjeringen, 512 ''mot''. Dermed ble Riksdagen oppløst på ny. 

Schleicher ville utnytte nazistenes massebevegelse til støtte for en konservativ regjering og gav ikke opp planen om å temme NSDAP ved å gi dem regjeringsansvar.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Christensen, Chr. A.R.  | utgivelsesår = 1975 | tittel = Menneskenes liv og historie | isbn = 8202034086 | isbn = 8202027837 | isbn = 8202027950 | isbn = 8202034132 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013110508402 | side = 271-273}}</ref> Det ble grunnlagt en organisasjon som hadde til formål å samle ulike paramilitære grupper til felles og enhetlig militær opplæring. Bakgrunnen var håpet om at [[nedrustningskonferansen i Genève]] skulle føre til at Tyskland fikk samme rustningspolitiske betingelser som seierherrene fra første verdenskrig. Lyktes det, var planen at det store reservoaret SA-medlemmer med grunnleggende militær opplæring kunne benyttes til hurtig å ruste opp den tyske hæren til en styrke som var sammenlignbar med den franske.<ref>Hans-Ulrich Wehler: ''Deutsche Gesellschaftsgeschichte.'' Bind 4: ''Vom Beginn des Ersten Weltkrieges bis zur Gründung der beiden deutschen Staaten 1914–1949.'' C.&nbsp;H. Beck Verlag, München 2003, s. 421.</ref>

Som forventet gav ikke [[Valget i Tyskland november 1932|nyvalget i november 1932]] flertall for Papen, og 17.&nbsp;november erklærte han sin avgang.<ref name="Hegner" /> Schleichers kanslerkandidatur hadde en del støtte blant regjeringsmedlemmene, men Hindenburg foretrakk 1.&nbsp;desember 1932 å gi Papen fornyet tillit, og antydet at han ville oppløse Riksdagen på ny, denne gangen uten nyvalg. 

Til forskjell fra Schleichers tanke om å temme NSDAP i regjering, ville Papen hindre dem tilgang til regjeringskontorene ved å endre Weimarrepublikkens forfatning fra parlamentarisme til autoritær presidentstyrt republikk.<ref>Karl Dietrich Bracher: ''Die Auflösung der Weimarer Republik. Eine Studie zum Problem des Machtverfalls in der Demokratie.'' Taschenbuchausgabe, Droste, Düsseldorf 1984, s. 471–479.</ref> Papens plan hadde opprinnelig støtte hos Hindenburg, men ministrene nektet å følge Papen etter at Schleicher lot sin fortrolige i kabinettet, oberstløytnant [[Eugen Ott]], legge fram erfaringene fra krisesimuleringen [[Planspiel Ott]]. Simuleringen viste at ''Reichswehr'' ville være underlegne de paramilitære styrkene SA og [[Kommunistische Partei Deutschlands|kommunistpartiet]] under en eventuell borgerkrig. 3.&nbsp;desember 1932 utnevnte Hindenburg Schleicher til rikskansler,<ref>Gerhard Schulz: ''Von Brüning zu Hitler.'' De Gruyter, Berlin und New York 1992, s. 1028&nbsp;f.</ref> og dermed også [[rikskommissær]] i Preußen.<ref>Ernst Rudolf Huber: ''Deutsche Verfassungsgeschichte seit 1789'', bind VII: ''Ausbau, Schutz und Untergang der Weimarer Republik''. W. Kohlhammer, Stuttgart 1984, s. 1163.</ref> Papen tilgav aldri Schleicher, og de tidligere så gode vennene ble politiske motstandere.

=== Kansler ===
Til tross for forsøket på å iverksette [[Hans Zehrer]]s ''[[Terza posizione|Querfront]]''-konsept og splitte NSDAP ved hjelp av støtte fra den mer venstreorienterte delen av nazipartiet som [[Gregor Strasser]] representerte,<ref name="Steffahn">{{ Kilde bok | forfatter = Steffahn, Harald  | utgivelsesår = 1989 | tittel = Hitler: mennesket, makten, undergangen | isbn = 8251612586 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015090906159 | side =186, 246 }}</ref> lyktes det ikke Schleicher å bygge et stabilt politisk fundament: Høyresida hånet ham som «den røde general» fordi ''Querfront''-konseptet innebar arbeiderrepresentasjon, mens venstresida betraktet ham som en reaksjonær på grunn av medvirkningen i ''[[Preußenschlag]]''. Heller ikke frierier til befolkningen ved hjelp av finansiell bistand fra ''Reichswehr'' og støtte fra ''[[Vossische Zeitung]]'' var til hjelp.

Den politiske utviklingen på slutten av 1932 var lite kjent i offentligheten. Nasjonalsosialistene forsvant fra den politiske scenen mens Hitler kjempet mot nedgangen. ''[[New York Times]]''' tysklandskorrespondent skrev på denne tida at Hitler hadde mistet sin sjanse og ville ende som bayersk provinspolitiker.<ref>Joachim Fest: ''Hitler.'' 2002, s. 356.</ref> I en lederartikkel i ''Frankfurter Zeitung'' sto å lese at «den vanskeligste nødstida i Tyskland er overvunnet og veien oppover fra nå av er uten hindringer. […] Den voldsomme nasjonalistiske stormen mot staten er slått tilbake.»<ref>„Die härteste Notzeit Deutschlands ist überwunden, und der Weg aufwärts ist nunmehr frei […] Der gewaltige nationalistische Angriff auf den Staat ist abgeschlagen.“</ref>

Schleicher satt langt fra trygt, noe en dagbokoppføring av Goebbels viser: «[…] det finnes en mulighet for at Føreren får en samtale med Papen om noen dager. Der åpner det seg en ny sjanse.»<ref>„[…] es besteht die Möglichkeit, dass der Führer in einigen Tagen eine Unterredung mit Papen hat. Da eröffnet sich eine neue Chance.“</ref><ref>H. S. Hegner: ''Die Reichskanzlei 1933–1945.'' s. 33.</ref> På vegne av Hindenburg forhandlet Papen med Hitler bak Schleichers rygg om å gi vervet som rikskansler til Hitler, og oppnådde enighet om grunnlaget for et felles regjeringssamarbeid.

Pressen klarte å få tak i enkeltheter rundt avtalen,<ref>Ebbo Demant: ''Hans Zehrer als politischer Publizist.'' Mainz 1971, s. 105.</ref><ref>Joachim Petzold: ''Franz von Papen. Ein deutsches Verhängnis.'' München 1995, s. 141.</ref> og Schleicher improviserte flere forsøk på å holde stillingen, men forgjeves. Etter at Hindenburg avviste Schleichers forslag om å oppløse Riksdagen uten nyvalg, altså et [[statskupp]], gikk regjeringen av 28. januar 1933. Schleicher anbefalte rikspresidenten å utnevne Hitler til sin etterfølger, og to dager etter ble Hitler rikskansler.<ref>Volker Hentschel: ''Weimars letzte Monate: Hitler und der Untergang der Republik.'' 2. opplag. Droste, Düsseldorf 1979, s. 95.</ref>

Schleicher trakk seg deretter tilbake fra politikken med kone og barn i sin villa i [[Neubabelsberg]] ved [[Wannsee]].<ref name="Gallo">{{ Kilde bok | forfatter = Gallo, Max | utgivelsesår = 1971 | tittel = De lange knivers natt: 30.juni 1934 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012070405016 | side = }}</ref> Han ble forsont med Groener, som han jo hadde bidratt til gikk ut av Brünings regjering. Ved flere tilfeller uttalte Schleicher seg negativt om de nye makthaverne og ble skjøvet ut fra det gode selskap. Personlige venner, som den franske ambassadøren [[André François-Poncet]],<ref>Thilo Vogelsang: ''Ein General als Politiker.''</ref> og diplomaten [[Werner von Rheinbaben]]<ref>Werner von Rheinbaben: ''Erlebte Zeitgeschichte.''</ref> ba ham forgjeves om å være mer forsiktig. Ott inviterte ham til Japan til det hadde roet seg i Tyskland, men Schleicher avslo med begrunnelsen at en prøyssisk general ikke kunne leve i landflyktighet.

Schleicher holdt kontakt med generalene [[Ferdinand von Bredow]] og [[Kurt von Hammerstein-Equord]]. Våren 1934 involverte han seg på nytt i politikken. Han møtte blant annet franske og rumenske diplomater og kan ha hatt møter med Strasser og [[Ernst Röhm]]. Agenter i ''[[Sicherheitsdienst]]'' overvåket Schleicher og Bedrow. I Hitlers krets vekket Schleichers atferd mistanke og han ble ført på listen over mulige motstandere, i tillegg til Röhm og SA.<ref name="Gallo" />