Redigerer Kurt Riezler (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Tidlige år ===
Riezler ble født i [[München]] i 1882 og tilhørte en fremtredende [[katolsk]] familie. Hans bestefar hadde vært en av grunnleggerne av Bayerische Hypotheken- und Wechselbank (senere [[HypoVereinsbank]] i [[UniCredit]]gruppen). Han studerte oldtidskunnskap ved [[universitetet i München]] og fikk en doktorgrad i økonomisk historie med høyeste karakter i 1905. Han prisvinnende avhandling om ''Oikonomika,'' et klassisk gresk skrift, som tidligere ble tilskrevet [[Aristoteles]], ble utgitt snart etter. 

Etter å ha arbeidet som journalist for ''[[Norddeutsche Allgemeine Zeitung]],'' en halv-offisiell avis, ble han ansatt i presseavdelingen i det tyske utenriksministerium i 1907 og tiltrakk seg  [[keiser Wilhelm II]]s oppmerksomhet.<ref>Thompson, s.10</ref> Da [[Theobald von Bethmann Hollweg]] ble tysk kansler i 1909, ble Riezler hans viktigste rådgiver og fortrolige.

=== Politisk karriere ===
Riezlers oppgaver ved kanslerkontoret dreide seg fortrinnsvis om utenrikspolitikk. I 1914 forfattet han [[septemberprogrammet]], som foreslo som tyske krigsmål noen begrensede annekteringer, en hard fred for Frankrike og en belgisk vasallstat.<ref>Thompson, s.98-9</ref> I oktober 1917 ble han utstasjonert på den tyske ambassade i [[Stockholm]] for å forhandle en våpenhvile på plass på Østfronten, og derfra kom han til Moskva som øverste rådgiver for den tyske ambassadør i Russland, [[Wilhelm Mirbach|grev Wilhelm von Mirbach]]. Riezler var øyenvitne da Mirbach ble myrdet av venstresosialistiske revolusjonære den 9. juli 1918, etter at han intetanende hadde gitt pistolmannen [[Jakov Blumkin]] adgang til Mirbach.

I denne periode var Riezler mellommann for tyske subsidier til [[bolsjevik]]ene og forhandlet personlig disse på plass med [[Vladimir Lenin|Lenin]]s representanter [[Karl Radek]] og [[Alexander Parvus]]. Riezler hevdet senere privat at det hadde vært hans idé å sende Lenin i det berømte forseglede toget fra [[Zürich]] gjennom Tyskland til Russland i april 1917.<ref>Thompson, s.135</ref>

Etter krigen ble Riezler en iherdig tilhenger av [[Weimarrepublikken]]. Han sluttet seg til [[Deutsche Demokratische Partei]], skrev jevnlig i den republikkvennlige avis ''[[Die Deutsche Nation]]'', og deltok som utenriksministeriets representant under utformingen av [[Weimarforfatningen]]. Fra november 1919 til april 1920 var han leder av president [[Friedrich Ebert]]s kabinett, og spilte en sentral rolle i nedkjempelsen av [[Kapp-kuppet]].<ref>Thompson, a.204-6</ref> og [[Münchner Räterepublik]]<ref>Thompson, s.177</ref>

=== Akademisk karriere ===
I 1927 ble han utpekt til ''kurator'' for [[universitetet i Frankfurt am Main]], hvortil han tiltrakk dyktige krefter, såsom [[Ernst Kantorowicz]], [[Adolph Lowe]], [[Karl Mannheim]], [[Paul Tillich]] og [[Max Wertheimer]]. Riezler spilte derfor en avgjørende rolle ved etableringen i 1930 av [[Frankfurterskolen]]. For eksempel var det Riezler som anbefalte [[Herbert Marcuse]] overfor [[Max Horkheimer]]. På grunn av sin samtidige post på det filosofiske fakultet var Riezler også fremtredende i tyske filosofiske kretser. I 1929 holdt Riezler med [[Martin Heidegger]] under det berømte ''Davosoppgjøret'' med [[Ernst Cassirer]] og skrev en øyenvitneberetning om begivenheten, «Davoser Hochschulkurse 1929,» til ''[[Neue Zürcher Zeitung]].''

Riezler ble tvunget vekk fra universitetet i april 1933 av [[nazist]]ene, men da han hadde fått lov av dem å få sin pensjon, ble han i Tyskland i de neste fem år, hvor han utgav bøker om [[estetikk]] og [[Parmenides]].

=== Emigrasjon ===
I slutningen av 1938 tok han kontakt med [[Kreisau-kretsen]], en aristokratisk anti-nazistisk gruppe, og utvandret snart etter til USA for å tiltre en post som professor i filosofi ved [[New School for Social Research]]. Han ble på denne post inntil sin pensjonering, avbrudt av perioder som gjesteprofessor på [[Columbia University]] og [[University of Chicago]]. I denne periode ble han nær venn og kollega av den politiske filosof [[Leo Strauss]], som brukte det siste kapittel i sin bok ''What is Political Philosophy?'' på Riezler. Han bemerket at Riezlers filosofi var «formet både av påvirkning fra Heidegger og av reaksjonen mot ham» og Strauss konkluderer, at det «var i siste ende, fordi han innså meningen av skam og ærefrykt at Riezler var en liberal, en elsker av det private.»

Riezler vendte tilbake til Europa i 1954, bodde en tid i [[Roma]], og døde i [[München]] i 1955. Innen da var hans kone Käthe (1885-1952) død. Hun var datter av den tyske impresjonistiske maler [[Max Liebermann]].