Redigerer Kritisk rasjonalisme (avsnitt)

== Kritisk rasjonalisme i naturvitenskapene ==
Den kritiske rasjonalismen var opprinnelig en reaksjon mot [[wienerkretsen]]s [[logisk empirisme|logiske empirisme]]. Ifølge denne [[positivisme|positivistiske]] strømningen kunne [[vitenskap]]elige utsagn [[bevis (vitenskap)|bevises]] ved [[induksjon (filosofi)|induksjon]], dvs. at man kunne ''avlede'' f.eks. [[naturlov]]er fra et endelig antall [[iakttagelse]]r. Popper viste at dette ikke er mulig:<ref>Popper ([[#p34|1934]])</ref> Man kan aldri være sikker at ikke en senere iakttagelse motbeviser [[hypotese]]n. Vitenskapelige hypoteser kan altså bare [[falsifikasjon|falsifiseres]] (avkreftes), ikke [[verifikasjon (vitenskap)|verifiseres]] (bekreftes). Faktisk kan et utsagn bare kalles for [[vitenskap]]elig hvis det er [[falsifiserbar]]t, dvs. hvis det kan vise seg å være uforenlig med [[empiri]]ske funn om verdenen.

Vitenskapelig fremgang består ifølge dette synet i de følgende trinnene:
# Man setter frem nye, «dristige» ''hypoteser'' for å forklare et problem (f.eks. et uforklarlig fenomen).
# Man ''[[deduksjon|deduserer]]'' (avleder) forutsigelser fra denne hypotesen
# Man ''tester'' disse forutsigelsene empirisk, dvs. sammenligner forutsigelsen med nye observasjoner.
# Er forutsigelse og observasjon i konflikt, ''falsifiseres'' (forkastes) hypotesen.<ref>Forutsatt at observasjonen er pålitelig og kan gjentas. Popper ([[#p34|1934]], avsn. 9, 19, 22, 29) har påpekt at dette krever en avgjørelse fra forskersamfunnet, og at denne slett ikke trenger å være triviell.</ref> Er forutsigelse og observasjon i samsvar, ''[[styrkningsgrad|styrkes]]'' hypotesen, men verifiseres ikke.

Den kritiske rasjonalismens vitenskapsmetode kalles derfor ''[[falsifikasjonisme|falsifikasjonistisk]]'' og kan beskrives som ''[[hypotetisk-deduktiv metode|hypotetisk-deduktiv]]''.

Kritiske rasjonalister antar at det fins en objektiv sannhet ([[realisme]]), men at man aldri kan være ''sikker'' på å være i besittelse av sannheten ([[fallibilisme]]). Hvis man er flink til å «luke&nbsp;ut» feilaktige antagelser, kan man i hvert fall ''nærme'' seg sannheten (se [[sannhetsnærhet]]). I&nbsp;Poppers ord er det «ikke ''besittelsen'' av [...] ugjendrivelige sannheter som utgjør vitenskap, men den forbeholdsløse og uavlatelige ''letinga'' etter sannhet.»<ref>Popper ([[#p34|1934]], avsn.&nbsp;85, uthevelser som i originalen)</ref>

[[Objektivitet]] er ifølge den kritiske rasjonalismen ikke noe den enkelte forsker kan oppnå (selv om hun/han bør prøve så godt hun/han kan). Objektivitet kan i beste fall oppnås på et høyere nivå (forskersamfunnet), ved at av ulike forskere med ulike meninger og utgangspunkt samarbeider om å kritisere hverandres teorier og å lete etter feil i dem.