Redigerer Kristne sagaer (avsnitt)

== Olavsdyrkelse ==
I begynnelsen var sedskiftet – da folket gikk over til kristendom, i [[Norge]] med tvang og vold, og på [[Island]] stort sett frivillig, skjønt under press – stort sett overfladisk. Lenge hang gamle forestillinger igjen, og mange trodde først og fremst «på egen kraft og styrke» (''á mátt sinn ok megin''). Men kunsten å skrive tilhørte først og fremst prestene og kirken, og det preget etter hvert også skriftene og litteraturen. Mange norske geistlige hadde nær forbindelse med [[Europa|europeiske]] læresteder, som for eksempel [[Sankt Victorklosteret]] i [[Paris]].<ref>Generelt om Saint-Victor og viktorinernes leveregler, se f.eks. J. Longére [red.] (1991): ''L’Abbaye parisienne de Saint-Victor au Moyen Age'', Paris. Viktorinernes virke i Norden er behandlet hos A.O. Johnsen (1943–46): ''Om St. Victorklosteret og nordmennene'', i «(Norsk) Historisk Tidsskrift» bind 33, Oslo, s.405-432.</ref> Forbindelsen til den engelske kirke var også til stede ettersom de første prestene i Norge kom derfra med sin kultur. 

Prestene trengte bøker for opplesning, og etter hvert ble det skrevet egne. Alt kort tid etter [[Olav Haraldsson]]s død i [[1030]] ble den første korte beretningen om ham skrevet. Den kom til [[England]] i [[1050]]. Rundt [[1170]] ble det laget en større legendesamling om på [[latin]], kanskje av erkebiskop [[Øystein Erlendsson]] selv, ''[[Passio et miracula beati Olavi]]''. Den ble spredt over hele Europa og var kanskje en hovedgrunn til den store Olavsdyrkelsen i [[Europa]] som selv i dag kan merkes.