Redigerer Krisen i det tredje århundret (avsnitt)

==Forhistorien==
[[Fil:Commodus Musei Capitolini MC1120.jpg|miniatyr|Statue hvor Commodus er framstilt som den gjenfødte [[Herakles]], med klubbe og løveskinn, inkludert [[Hesperidene|hesperidenes]] eple.]]
Vanskelighetene begynte allerede på [[Marcus Aurelius]]’ tid i 160-årene, med [[markomannerne]]s invasjon, etterfulgt av stadige angrep fra [[germanere|germanske]] stammer mot rikets grenser langs [[Donau]] og [[Rhinen]]. Da Marcus’ sønn [[Commodus]] ble myrdet i 192, begynte provinstroppene selv å utrope keisere. På kort tid fremsto fem keiserkandidater. To ble utnevnt i rask rekkefølge av [[pretorianergarden]], tre av soldatene ved grensene. I løpet av noen års tronestridigheter fikk Donau-legionenes kandidat, den afrikanske offiseren [[Septimius Severus]], drept rivalene. Han fremsto dermed som den første av dem som ble kalt [[soldatkeiser]]e, selv om denne betegnelsen nå helst brukes om keiserne i kriseperioden 235-284.

[[Septimius Severus]] (keiser 193–211) var en dyktig (om enn brutal) hærfører og administrator, men hadde etterfølgere som ikke var det. I sørøst ble det gamle [[Partia|partiske riket]] i 220-årene avløst av en kraftig nypersisk stat under [[Ardasjir I]]s [[sasanide-dynastiet|sasanidiske dynasti]]. Sasanidene forsøkte å gjenreise det gamle [[perserriket]], både religiøst (ved å blåse nytt liv i [[Zarathustra|zarathustrismen]]) og fysisk. I øst nådde de [[Indus]], og i vest forsøkte de igjen å skyve grensene frem til [[Middelhavet]]. For å holde sasanidene i sjakk måtte [[Alexander Severus]], som nå var keiser, trekke tropper fra Donaugrensen. Dermed ble grensevernet svekket. Keiserens «nye persertog» (keiseren var oppkalt etter [[Aleksander den store]], som hadde erobret det gamle perserriket) ble under middels vellykket, selv om sasanidene ikke rykket vestover i første omgang. I 235 ble keiseren myrdet av sine egne soldater. Disse utnevnte så lederen for opprøret, offiseren [[Maximinus Thrax]] fra [[Trakia]], til keiser.