Redigerer Kriminologi (avsnitt)

== Faghistorie og ulike retninger ==
I noen redegjørelser har kriminologi blitt beskrevet som en av flere typer kriminalvitenskap, der kriminalteknikk, strafferettsstudiet og kriminalpolitikk omtales som andre typer. Dette var også i tråd med fagets opprinnelige status som støttefag til strafferetten. I tråd med senere utvikling brukes her i stedet de to begrepene om hverandre og som vide former for vitenskapen om kriminalitet og strafferett – eller enda bredere, avvik og kontroll – inkludert for eksempel studier av kriminalpolitikk, folks holdninger til kriminalitet og straff og kriminalitetens betydning i massemedia og populærkultur. Flere særegne underkategorier av kriminologi har blitt navngitt som for eksempel viktimologi (læren om kriminalitetens ofre), pønologi (straffelæren) og mafiologi (læren om organisert kriminalitet). Det er likevel i ulike deler av sosiologien at en finner mye av dagens kriminologiske forskning, slik som teorier om sosial orden og [[konflikt]], avvikssosiologi, (straffe)rettssosiologi og annen relatert institusjonssosiologi (for eksempel politisosiologi).

[[Fil:Mertons social strain theory.svg|thumb|Skjema over Mertons struktur-funksjonalistiske teori hvor kriminalitet representerer en avvisning av institusjonaliserte (lovlige) midler.]]

I opprettelsen av kriminologifaget på 1800-tallet var målet først og fremst å forstå ''årsakene'' (se også [[etiologi]]) bak de kriminelle handlingene og hvorfor personer ble kriminelle. Dette som en reaksjon på den såkalte ''klassiske'' handlingslæren hvor individene ble forstått som [[Rasjonalisme|rasjonelle aktører]] med [[fri vilje]] (se Beccaria nedenfor). Et hovedskille knyttet til den såkalte [[positivisme|positivistiske]] skolen har dermed vært satt mellom teorier som forklarer det kriminelle (handling/person) ut i fra den handlende personens individuelle, gjerne medfødte trekk, og på den andre siden de som fokuserer på samfunnsmessige årsaker. Førstnevnte tradisjon tilbakeføres gjerne til den italienske [[psykiatri|psykiateren]] [[Cesare Lombroso]], og den andre til den belgiske [[statistiker]]en [[Adolphe Quetelet]], begge aktive på 1800-tallet. Blant de mest anerkjente positivister i senere tid finner vi den amerikanske sosiologen [[Robert K. Merton]], hvis hovedverker om sosial spenning og avvik ble utgitt på midten av 1900-tallet. Et nyere eksempel fra den biologiske skolen er [[Terrie E. Moffitt]], som vant The Stockholm Prize in Criminology i 2008.

Et sentralt fokus innen faget er også knyttet til bruk og begrunnelser av [[straff]], herunder hvordan ulike reaksjonsformer som eksempelvis bøtelegging, [[Fengsel|fengsling]] og [[forsoningsmøter]] virker på lovovertredere i forhold til deres sosiale situasjon, sjansen for tilbakefall, og lignende forhold. Innen den [[klassisisme|klassiske]] [[opplysningstiden]]s pønologi regnes ofte den italienske [[rettsfilosofi|rettsfilosofen]] [[Cesare Beccaria]]s ''Dei delitti e delle pene'' (Om forbrytelser og straff) fra 1764  som et hovedverk. En annen tradisjon, ofte tilbakeført til den franske sosiologen [[Emile Durkheim]], tar for seg kriminalitet som det fenomen at samfunnet straffer visse (i utgangspunktet vilkårlige) handlinger, hvorav de kriminelle handlingen i seg selv ikke er det som skal forklares (selv om Durkheims helhetlige sosiologi og anomibegrep også benyttes av Merton og lignende teoretikere). Det er innen denne tradisjonen at den senmoderne, anti-postivistiske kriminologien, også kalt opposisjonell eller kritisk kriminologi, har vokst fram i siste halvdel av 1900-tallet. Hovedfokuset innen denne retningen er å studere kontroll- og maktaparetet rettet mot kriminalitet og lignende fenomen. Selv om denne sekkebetegnelsen inneholder en rekke ulike retninger, basert i så vel [[liberal]] som [[marxistisk]] teori, har den franske [[idéhistorie|idéhistorikeren]] [[Michel Foucault]] nok vært den tenkeren med størst nedslagsfelt. Som selverklært anti-kriminolog og [[diskurs]]teoretiker så ikke Foucault bare strafferetten som fundamentet til kriminalitet, men selve vitenskapen om kriminaliteten som «skapt viten» og opphavet til forståelsen av kriminalitet som et eget fenomen. Kriminalitet er således for Foucault et diskursivt fenomen som gjennom kriminologien skaper og opprettholder [[makt]]/viten-relasjoner. 

Et annet brudd fra positivismen på slutten av 1900-tallet, men som har kommet fra mer [[Nyliberalisme|(neo)liberalt]] og [[konservativt]] politisk hold, er den såkalte [[nyklassisisme]]n som tar avstand fra deterministiske bakgrunnsforklaringer såvel som metateoretisk ideologikritikk og går tilbake til å se på mennesket som først og fremst rasjonelt og økonomisk handlende (se ''rational choice''). Det nye er at hovedfokuset på å forsøke å styre og håndtere kriminalitet ut fra oppfatningen at all kriminalitet er drevet av rasjonell nytte-kostnad-kalkulering («alle kan være kriminelle»), heller enn som prinsipp for moralsk fordømmelse og rettferdighet slik Beccarias gamle klassisisme foreskrev. [[Ronald Clarke]], ansatt ved britiske [[Home Office]] og senere professor i [[USA]], regnes gjerne som en foregangsmann innen tradisjonen med opprettelsen av begreper som ''situasjonell kriminalitetsprevensjon'' og ''crime science''.