Redigerer Krigføring i oldtiden (avsnitt)

== Utvikling ==
Forskjellen fra [[prehistorisk krigføring]] er mer graden av organisering enn [[teknologi]]. Fra begynnelsen til de første bystatene i [[Mesopotamia]], produserte [[jordbruk]]et et overskudd slik at menneskene hadde mulighet til å spesialisere seg. Dette gjaldt også soldater. Mens hoveddelen av de militære styrkene fremdeles var bønder, kunne samfunnet for første gang bruke dem i felttog i stedet for å arbeide på gården i deler av året. Dermed utviklet de første organiserte arméene seg. 

Disse nye arméene kunne hjelpe stater til å vokse i størrelse og bli økende sentraliserte. Det første imperiet, [[Sumer]], oppstod i Mesopotamia. Tidlige arméer ble organisert med [[spyd]] og [[bue]]r som tidligere, og i de senere imperiene i [[Oldtidens Egypt|Egypt]] og [[Kina]] fulgte man det samme mønsteret.
=== Stridsvogn ===
Ettersom statene vokste i størrelse, ble mobiliteten avgjørende siden en sentralisert makt ikke kunne opprettholdes dersom opprør ikke kunne slås ned raskt. Den første løsningen på dette problemet var [[stridsvogn (antikken)|stridsvogner]] som ble brukt i [[Midtøsten]] rundt 2000 f.Kr. De første stridsvognene ble trukket av [[onager]], [[okse]]r og [[esel|esler]], og ga de muligheter til manøvrering på slagmarken. Stridsvognene var lette nok til at de enkelt kunne flyte over elvene. Avl av sterkere [[hest]]er gjorde at de snart kunne dra stridsvogner, og deres større fart gjorde stridsvognene enda mer effektive.

Kraften til stridsvognen, både som transportmiddel og i kamp, ble det sentrale våpenet til folkene i oldtidens Midtøsten i det 2. årtusenet f.Kr. Den typiske stridsvogn ble brukt av to menn, der en var bueskytter og skjøt på fiendens styrker, mens den andre kontrollerte fremkomstmiddelet. I løpet av de følgende århundrene ble det laget stridsvogner som bar opp til fem krigere. Effektiviteten til disse farkostene er fremdeles usikker. I Kina ble stridsvogner det sentrale våpenet til [[Shang-dynastiet]] og gjorde at de klarte å samle et stort område. 
[[Fil:Hittite_Chariot.jpg|left|thumb|250px|[[Hettittene|Hettittisk]] stridsvogn (tegning fra et [[antikkens Egypt|egyptisk]] relieff)]]
Selv om stridsvogner har blitt sammenlignet med dagens [[stridsvogn]] i rollen som de hadde på slagmarken, det vil si sjokkangrep, var den fremste fordelen til stridsvognen den taktiske mobiliteten de gav bueskytterne. Siden tettpakket [[infanteri]] var formasjonen som ble foretrukket av oldtidens generaler, kunne en styrke med stridsvogner holde seg på avstand og la det regne piler over det fiendtlige infanteriet. På grunn av deres fart kunne etthvert forsøk på å angripe stridsvognene lett unngås. Dersom en infanterienhet spredte seg ut for å minimalisere skaden fra pilene, ville de miste fordelen av gjensidig beskyttelse og stridsvognene kunne enkelt kjøre over dem.

Fra et taktisk ståsted gav dette en hær, som stod ovenfor stridsvogner, et dilemma, noe som gjorde dem uerstattelige for hærene på den tiden. Men de skjøre stridsvognene var kompliserte gjenstander som krevde spesialiserte håndverkere for å vedlikeholde dem. Dette gjorde det dyrt å eie stridsvogner. Der de ble eid av individer i et samfunn, var det en tendens at det vokste frem en krigerklasse av spesialister og et [[føydalsystem]]. Der hvor stridsvogner var i offentlig eie, hjalp de til med vedlikeholdet og etableringen av en sterk sentralmakt, for eksempel i [[det nye rike i Egypt|det nye riket i Egypt]].

=== Infanteri ===
[[Fil:Phalanx.png|thumb|400 px|right|[[Falanks]], en militær formasjon.]]
Stridsvognene krevde flatt terreng, og var så godt som ubrukelige i det ulendte terrenget på den nordlige kysten av [[Middelhavet]], i [[Armenia]], [[Hellas]], [[Anatolia]] og [[Italia]]. [[Antikkens Hellas|Grekerne]] var dermed tvunget til å stole på [[infanteri]]taktikker. I motsetning til det isolerte Egypt, ble Hellas jevnlig herjet av eksterne makter. Det ulendte terrenget gjorde også enhet usannsynlig, noe som førte til konstante lokale konflikter mellom [[polis|bystater]]. I dette høytrykksområdet utviklet våpenene og taktikkene seg raskt. [[Falanks]]formen ble skapt hvor en solid mur av menn kunne være langt mer ødeleggende i sin enhet enn som individer. Grekerne brukte lengre spyd enn det som hadde blitt sett før og mer beskyttelse enn andre. Da de ble konfrontert med infanteritaktikkene til [[det persiske riket|perserne]] i [[perserkrigene]], seiret grekerne til tross for at de var tallmessig underlegne. Men da [[romerriket|romerne]] konfronterte [[makedoner]]ne, tillot den taktiske fleksibiliteten til de romerske [[romersk legion|legionærene]] angrep på flankene og førte til nederlaget for den tradisjonelle falanksen. Falanksen hadde dominert gresk krigføring, men var til slutt for lite fleksibel til å beseire mer mobile motstandere.
[[Fil:Legionista 1.jpg|thumb|left|Rekonstruksjon av en [[romersk legion]]ær]]
I Midtøsten som da var dominert av Persia, hadde stridsvognene blitt ubetydelige. Hestens evolusjon hadde fortsatt og de var nå sterke nok til lett å kunne bære en fullt bevæpnet mann. Dermed ble bueskytterne i stridsvogner erstattet med ridende bueskyttere og ryttere med spyd.

Denne utviklingen viste seg å være en alvorlig ulempe for folkene i de bosatte lavlandene. I en ren infanterikonflikt ville de store mannskapene til jordbruksregionene seire. Infrastrukturen og treningen for krigføring med stridsvogner var også kun tilgjengelig i byene. Enslige ryttere var langt mer på hjemmebane i stepperegionen enn i jordbruksregionen. Da sterkere hester og teknologier som [[Sal (hest)|salen]] ble utbredt, ble de raskt adoptert av [[nomade]]r som levde i områder hvor jordbruk var umulig, men der livsoppholdet ble muliggjort gjennom nomadisk oppdrett av [[husdyr]]. Disse nomadene brukte mye av sitt liv på hesteryggen og var langt mer effektive i å bruke dyrene i krigføring. I mange århundrer var statene i [[Europa]], [[Midtøsten]], [[Kina]] og [[Sør-Asia]] truet av ryttere fra de [[Eurasia|eurasiske]] [[steppe]]ne.

=== Kavaleri ===

I det [[4. århundre f.Kr.]] lyktes de antikke makedonerne under [[Filip II av Makedonia]] og hans sønn [[Aleksander den store]] i å integrere krigere til hest med det tradisjonelle greske infanteriet og skapte en militær kraft uten samtidig sidestykke. Etter å ha erobret det sørlige Hellas, vendte Aleksander sin oppmerksomhet til det mektige [[Persia|persiske riket]].

På dette tidspunktet hadde perserne gitt opp stridsvognen, selv om de var tilstede i [[slaget ved Gaugamela]] i [[331 f.Kr.]] mot Aleksander. Selv om den forble keiserens seremonielle fremkomstmiddel, var hæren en blanding av infanteri og kavaleri i tillegg til mer eksotiske styrker som [[krigselefant]]er. Dette viste seg ikke å være nok til å stå imot styrken i det makedonske angrepet, og den persiske hæren ble utflanket i en rekke på tre slag.

I Kina var dalimperiene i økende grad herjet av de nordlige folkeslagene fra [[Mongolia]], [[Mandsjuria]] og [[Sentral-Asia]]. For å sikre sine kongedømmer brukte de kinesiske herskerne i økende grad sin overlegenhet i organisasjon og antall. Mest kjent er byggingen av [[Den kinesiske mur]], spesifikt designet til å blokkere kavaleristyrker. Muren var derimot ikke nok, og de kinesiske herskerne ble tvunget til å integrere kavalerienheter i sine egne arméer, hovedsakelig rekruttert fra de samme nordlige [[barbar]]ene som de forsøkte å forsvare seg mot.

Blandingen av kavaleri og infanteri ble for det meste normen i Eurasia, men i Europa og [[Nord-Afrika]] ble det utviklet en helt annen krigføringsmetode. Middelhavsregionen omringes av fjell som gjør det vanskelig å bruke hester. Videre er det alltid enklere å transportere infanteri med skip, slik at ethvert samfunn som kunne utvikle infanteri, som var i stand til å stå imot en kavaleristyrke, kunne dominere regionen.

Infanteri som kunne stå imot en kavaleristyrke ble utviklet i byen [[Roma]] som snart begynte en ekspansjon ut over middelhavsverdenen som på den tiden manglet sidestykke. Den romerske hæren hadde lite teknologi som var ny. De lyktes gjennom intens organisering og trening. De romerske arméene ble en profesjonell styrke av menn som hadde bundet seg på livstid og som gjennom sin disiplin, dyktighet, festningsverk og sitt antall kunne beseire enhver styrke i regionen. For å løse problemet til infanteriets treghet, bandt de imperiet sammen med et nettverk av veier av høy kvalitet og som var godt vedlikeholdt, som tillot rask bevegelse av betydelige styrker. Kavaleri ble kun brukt som speidere eller støttetropper.

Men romernes suksess var avhengig av omfattende organisering og struktur i imperiet. Da dette først begynte å svikte, begynte også hæren snart å kollapse. Hestefolkene fra steppene hadde heller ikke sluttet å rykke frem siden hestene ble sterkere, buene mer dødelige og rideutstyret mer effektivt. Fra det 4. århundre og fremover begynte kavaleriet i økende grad å ta over fra tungt infanteri som ryggraden i den romerske hær. Den lange overgangen fra infanteri til kavaleri var da langt fremskredet til det punktet hvor det var infanteriet som støttet kavaleriet, ikke kavaleriet som støttet infanteriet slik det hadde vært i århundrer.

=== Sjøkrig ===
[[Fil:Trireme.jpg|thumb|En [[antikkens Hellas|gresk]] [[trirem]].|350px]]
Det første daterte nedtegnede sjøslaget skjedde rundt 1210 f.Kr. da [[Suppililiuma II]], [[hettitter|hettitte]]nes konge, beseiret en flåte fra [[Kypros]] og brente deres skip til sjøs.

[[Perserkrigene]] var den første konflikten som hadde marineoperasjoner i stor skala. De inneholdt ikke bare trefninger med dusinvis av [[trirem]]er på hver side, men kombinerte operasjoner på land og til sjøs. Skipene i den antikke verden kunne bare operere i relativt rolig vann på sjøen og i elvene. Havene var utenfor rekkevidde. Mariner ble nesten alltid brukt som støtte for landstyrker, ofte var de avgjørende i å føre forsyninger til dem. De ville sjelden slå til på egenhånd. Med våpen med begrenset rekkevidde ble krigføringen til sjøs utkjempet på et vis som lignet krig på land, hvor bordingsstyrker gjorde det meste av selve kjempingen.

[[Punerkrigene]] førte til nyvinninger til sjøs. Roma hadde tidligere knapt berørt sjøkrig siden de kun konsentrerte seg om Den italienske halvøya, mens [[Karthago]] var en handelssivilisasjon og derfor hadde utviklet en stor flåte. Kun ved å undersøke vrakene av karthagenske skip, kunne romerne bygge en effektiv marine. De utviklet et hjelpemiddel kalt [[Corvus (våpen)|corvus]] som var en måte å slippe en planke de kunne gå over på til et fiendtlig skip. Dette gav romerne en enorm fordel siden deres overlegenhet i nærkamp kunne brukes når legionærer bordet de karthagenske skipene og slakte mannskapene enkelt.