Redigerer Kraton (avsnitt)

==Kratoners struktur ==
Mens [[jordskorpe]]n normalt utgjør 30-100&nbsp;km av [[litosfæren]], er kratoner minst dobbelt så tykke – inntil 200-250&nbsp;km inklusive en «rot» nedover i [[astenosfæren]].
<ref>Cin-Ty Aeolus Lee, «Geochemical/Petrologic Constraints on the Origin of Cratonic Mantle», i: ''Archean Geodynamics and Environments'', Geophysical Monograph Series 164, redigert av Keith Benn, Jean-Claude Mareschal og Kent C. Condie, 2006, side 89-114.</ref>
<ref>Charles Petit, «Continental Hearts - Science News», ''Science News (Society for Science & the Public)'' 178 (13), 18. desember 2010, side 24. ISSN 0036-8423.</ref> Til tross for at kratoner er kaldere enn havbunnsskorpe og mantel, og dermed skulle ha større tetthet, synker de likevel ikke ned i [[mantel]]en. Dette paradokset forklares ofte med at kratonets forventede større tetthet motvirkes gjennom en kjemisk avgivelse av masse i form av hovedsakelig jern og aluminium - men studier av kratoner i Afrika gir resultater med økende tetthet i dybden, noe som bringer tvil rundt denne teorien.<ref>Mikhail K Kaban, Peter Schwintzer, Irina M. Artemieva, Walter D. Mooney, «Density of the continental roots: compositional and thermal contributions». i: ''Earth and Planetary Science Letters'', Bind 209, 2003, side 53-69.</ref>
Det er også gjort studier som antyder at kratonene faktisk har større tetthet enn havbunnsskorpen og mantelen omkring dem, og at kratonene derfor har en overflate som er 300-1500 meter nedsunket.<ref>Walter D. Mooney og John E. Vidale, «Thermal and chemical variations in subcrustal cratonic lithosphere: evidence from crustal isostasy», i: ''Lithos'', Bind 71, 2003, side 185-193.</ref>

Tatt i betraktning at det skjer en stadig drift av mantelmasse oppover og utveksling av masse mellom mantel og jordskorpe, er det vanskelig å forklare hvordan kratonene evner å forbli stabile gjennom milliarder av år, tilsynelatende upåvirket av disse mantelbevegelsene.<ref>Scott D. King, «Archean cratons and mantle Dynamics», i: ''Earth and Planetary Science Letters'', Bind 234, 2005, side 1-14.</ref>

Kratoner består ofte av [[basalt]] nederst og [[granitt]] og andre arkeiske bergarter høyere oppe. Noen ganger bringes flytende [[peridotitt]] opp fra mantelen og størkner i kratonen til en sterk bergart som har mindre fuktighet og mer [[magnesium]] enn nede i mantelen (hvor jerninnhold dominerer).<ref>Charles Petit, «Continental Hearts - Science News», ''Science News (Society for Science & the Public)'' 178 (13), 18. desember 2010, side 25-26.</ref> [[Vulkanrør]] i kratoner kan også bringe opp en [[magmatisk bergart|magmatisk]] peridotitt som kalles [[kimberlitt]], og som kan inneholde [[diamant]]er.

I kratoner og kontinentalskorpen ellers dominerer [[aluminium]] framfor [[magnesium]], derav betegnelsen ''SiAl'' for kontinentalskorpe og ''SiMa'' for magnesiumrik («mafisk») havbunnsskorpe. En annen bergart som stammer fra omdanning av basalt-holdige dyplag på inntil 150&nbsp;km eller mer er [[eklogitt]]. Den kan stamme fra dyptliggende, tidligere havbunnsskorpe som har sunket ned under kratonen for noen milliarder år siden, ned til dype lag med kimberlitt- og diamantforekomster. Dere nede holdt de seg inntil en dypvulkansk bevegelse brakte dem til overflaten. Eklogitt har dermed en sammensetning som minner om havbunnskorpe.