Redigerer Kratinos (avsnitt)

== Liv og virke ==
Kratinos ble i [[antikken]] [[Kanon (kultur)|kanonisert]] ved siden av [[Evpolis]] og [[Aristofanes]] som den ene i en triade av de fremste diktere av den gamle komedie. Kratinos er hyppig referert i skuespillene til Aristofanes og hva den yngre dikteren sier om ham antyder at hans posisjon på 400-tallet f.Kr. som en meget suksessfull komedieforfatter som nøt stor popularitet hos sitt publikum.<ref name="Bakola">Bakola, Emmanuela (2009): [https://books.google.no/books?id=QjLeLJvxbIEC&pg=PP33&dq=Cratinus&hl=no&sa=X&ei=CZOzVLXKFMu7ygOS_oHYDA&redir_esc=y#v=onepage&q=Cratinus&f=false ''Cratinus and the Art of Comedy''], Oxford University Press</ref> Det sammenfaller godt med det faktum at han hadde ni seirer i komedietevlinger (tre i [[Lenaia]] og seks i byfestivalen [[Dionysia]]), det høyeste antallet for en dikter innenfor den gamle komedie.<ref name="Bakola"/><ref>Segal, Erich (2003): ''The Death of Comedy'', Harvard University Press, [http://www.hup.harvard.edu/catalog.php?isbn=9780674012479 sammendrag], s. 37</ref> første gangen på midt på til sent på 450-tallet f.Kr.<ref>IG II2 2325. 50; jf. Millis, Benjamin; Olson, Douglas (2012): [https://books.google.no/books?id=tEkJjkxSnM4C&dq=IG+II2+2325.+50&hl=no&source=gbs_navlinks_s ''Inscriptional Records for the Dramatic Festivals in Athens: IG II2 2318–2325 and Related Texts''], BRILL</ref> og tre ganger ved festivalen Lenaia, første gangen antagelig tidlig på 430-tallet f.Kr.<ref>IG II2 2325. 121; rett før [[Ferekrates]] og [[Hermippos]]</ref> Han stilte fortsatt i komedietevlinger i 423 f.Kr. da hans ''Pytine'' («Vinflasken») fikk førsteprisen i byfestivalen Dionysia. Han døde kort tid etter i høy alder, hele 97 år gammel.

Lite er kjent om Kratinos’ personlige liv. Hans far het Kallimedes. Han var en av ti ''[[taksiark]]er'' i [[Athen]], en form for underoffiser i hæren, underlagt øverstkommanderende, ''strategos''. Det [[Østromerriket|bysantinske]] oppslagsverket ''[[Suda]]'' formidlet en rekke anklager mot Kratinos: han ble anklaget for feighet, for umoral og drukkenskap. Det er liten grunn til å tro at disse anklagene innebar riktighet. Ingen andre forfattere, inkludert Aristofanes, har nevnt disse anklagene, unntatt den siste, at Kratinos var en drukkenbolt.

Virkeligheten er likevel mer tvisynt da det er påvist at Kratinos selv konstruerte en selvbiografi for teaterscenen for å sikre seg et forsprang på komedieforfattere. Denne personlighetstråden kan bli sporet via [[anapest]]er i Aristofanes' ''Ridderne'' (424 f.Kr.) hvor Kratinos ble framstilt som en fyllik og en tilstand av kreativt og mentalt forfall.<ref name="Bakola"/>  I Dionysia året etter satte Kranios opp sin komedie ''Pytine'' hvor han på berømt vis spilte opp mot Aristofanes' spott ved å framstille en «Kranios», en dikter som var gift med fru Komedia og hun klagde på ham, dikteren, for at han ikke holder seg til henne lenger, men til den sjusken Methe (drukkenskapen) og den forførende ynglingen Vin. Deretter forsvarer den anklagende seg selv og vinguden og hans tilhengere med at den som drikker vann aldri utretter noe som duger. Athenerne moret seg storlig over stykket og det prisen foran Aristofanes' ''Skyene''. Men det ble også Kratinos siste stykke.<ref name=" Beyer347 "/>

Kratinos’ karikatur av seg selv som en fyllik var ikke bare et svar på Aristofanes, men en fortsettelse av egen fiktive presentasjon av seg selv fra tidligere skuespill. Det kan antagelig forstås som klimakset i en dialog i sammenheng med rivaliseringen med andre komiske forfattere og som hadde sitt opphav i hans egne påstander om sin kunst i tidligere drama.<ref name="Bakola"/> Kratinos utsvevende drikking var Aristofanes' komiske overdrivelse og forvrengning av sin rivals «[[dionysisk]]e poetikk». Kratinos hadde selv fremmet en personlighet som en «dionysisk poet» ved at han fant inspirasjon i rusen. En indikasjon på dette er at Kratinos benyttet kontrasten mellom å drikke vann og drikke vin i sin egen presentasjon (se fragment 203).<ref name="Bakola"/>

Uttalelsen om rusen som en inspirasjonskilde må sees i sammenheng med den gamle komedie i Athen, og dens blomstringstid i siste halvdel av 400-tallet og begynnelsen av 300-tallet f.Kr. [[Komedie]] har som [[tragedie]]n ordet «sang» som siste ledd i ordet, og det første leddet, ''komos'', var betegnelsen på det løsslupne, ekstatiske folkeopptoget som fulgte et drikkelag, særlig i forbindelsen med [[Dionysos]]feiringen. I dette laget var vanlig bluferdighet og grensesetting midlertidig lagt til side. Både seksuelle temaer og annen grenseovertredelser preget den gamle komedien, som utfall mot bestemte personer, gjerne i form av en kappestrid, ''agon''. Polemikken har en åpenbar plass i komedien i den såkalte [[parabase]]n.<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 344</ref>