Redigerer Kosovokrigen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Kosovo hadde et begrenset indre selvstyre ved grunnloven fra 1946. Da grunnloven ble utformet i 1943 skilte man mellom nasjoner (med «hjemland» innenfor Jugoslavia) og nasjonaliteter (med hjemland hovedsakelig utenfor Jugoslavia). Innenfor det Jugoslavia skapt etter andre verdenskrig skulle bare nasjoner og ikke nasjonaliteter ha rett til sin egen delrepublikk innenfor føderasjonen. Kosovoalbanerne ble regnet som en nasjonalitet fordi Albania ble oppfattet som deres hjemland.<ref name="Caplan" />

De fleste kosovoalbanere aksepterte etter andre verdenskrig den staten [[Tito]] skapte, mens et mindretall drømte om et Kosovo forent med [[Albania]]. Kosovo var Jugoslavias fattigste provins. Etter 1974-reformen mente mange at Kosovo måtte få status som republikk som i prinsippet hadde rett til å bryte ut av den jugoslaviske føderasjonen, men tanken om væpnet opprør var fjern for de aller fleste. På 1980-tallet forberedte en håndfull kosovoalbanere seg på væpnet kamp, tre av disse ble i januar 1982 drept i Tyskland.<ref name="Judah" /> [[Tito]] utvidet Kosovos selvstyre i 1974 - etniske serbere mente Titos reform gikk for langt, etniske albanere mente Tito ikke gikk langt nok. De to etniske gruppene ble grunnlaget for to motstridende nasjonalistiske prosjekter. På 1980-tallet ble det spådd at åpen konflikt i Jugoslavia ville bli utløst av Kosovo-spørsmålet. [[Slobodan Milošević]] utnyttet spenningene i Kosovo for å styrke sin stilling og stimulerte den serbiske nasjonalismen med bakgrunn i Kosovo-spørsmål. Et høydepunkt for Milošević var 600-årsjubileet for [[slaget ved Kosovosletta]] i juni 1989.<ref name="EideEB" /> Den serbiske nasjonalismen på 1980-1990-tallet handlet i stor grad om Kosovo. Nasjonalistiske akademikere som Dusan Batakovic fikk romslige offentlige midler til å publisere sine verk.<ref>Ancsombe, F. F. (2006). The Ottoman empire in recent international politics-II: the case of Kosovo. ''The International History Review,'' 28(4), 758-793.</ref> Serbiske nasjonalister betrakter Kosovo som serbisk kjerneområde blant annet fordi de eldste og viktigste religiøse minnesmerkene som klosteret i [[Peć]] ligger der og på grunn av [[Slaget ved Kosovosletta]].<ref name="taakeheim" />
[[Fil:President Clinton talking with Serbian President Slobodan Milosevic - Flickr - The Central Intelligence Agency.jpg|thumb|left|[[Slobodan Milošević]] (til venstre) i samtale med [[Bill Clinton|president Clinton]] (til høyre), diplomatene [[Richard Holbrooke]] og [[Christopher R. Hill]] og USAs utenriksminister [[Warren Christopher]] (Paris, 14. desember 1995 ved signering av [[Daytonavtalen]]). Milošević, Holbrooke og Clinton samt general Wesley Clark var sentral personer både i Dayton og i Kosovo-krigen]]

===Oppløsningen av Jugoslavia etter Tito===
Kosovos status var et tilbakevendende tema under Jugoslavias oppløsning på 1990-tallet.<ref name="EideEB" /> Serbia opphevet i 1989 Kosovos status som autonom provins og serbiske myndigheter tok full kontroll over politi- og justissektoren i provinsen. Fra Serbias side ble dette fremstilt som forsvarstiltak for å hindre fordrivelse av etniske serbere fra provinsen.<ref name="Herring" /> Beograd gjennomførte mange tiltak for å styrke eller beskytte kosovoserbernes stilling, blant annet med å bruke serbisk som språk og pensum i skolen med vekt på serbisk perspektiv på historien. Kosovoalbanere fikk vansker på arbeidsmarkedet og eiendomsmarkedet.<ref name="Caplan" /> Opphevelsen av Kosovos autonomi bidro til at spenningene, som hadde eksistert i regionen siden 1913, økte. Internasjonale organisasjoner engasjerte seg fra tidlig på 1990-tallet for å bidra til å holde spenningene ned og unngå opptrapping av konflikten.<ref name="Troebst" />

I 1990 mistet Kosovo vetoretten i Serbias parlament. Etter at Kosovos selstyreforsamling vedtok en erklæring om selvstendighet ble direkte styre fra Beograd innført på alle områder. Kosovoalbanerne svarte med å ignorere det serbiske styret og opprettet et parallelt styre finansiert av klanledere og kosovoalbanere i utlandet. Den uoffisielle skatten var på 3 % av inntekten. [[Ibrahim Rugova]] ble uoffisielt valgt til president for Kosovo i 1992 og 1998.<ref name="EideEB" /> [[Bujar Bukoshi]] var statsminister i den uoffisielle regjeringen som til dels opererte fra eksil. Mange fra den militante undergrunnsbevegelsen på 1980-tallet sluttet seg til Rugovas linje. Rugova argumenterte i 1992 for at væpnet opprør mot Beograd ville være fåfengt, og han mente at Beograd ville bruke et væpnet opprør som påskudd til å utslette den kosovoalbanske befolkningen.<ref name="Judah" /> Rugovas linje bidro til å holde ro i Kosovo og Milošević aksepterte stilltiende Rugovas ikke-voldelige linje fordi det skapte ro blant kosovoalbanerne.<ref name="Caplan" />

[[Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa|OSSE]] (ved forløperen KSSE) var den første organisasjonen som responderte på situasjonen i Kosovo. I juli 1991 kritiserte OSSEs komite for minoriteter Serbias håndtering av situasjonen i Kosovo og i mai 1992 anbefalte OSSE utplassering av observatører i regionen. OSSE etablerte kontor i Priština i september 1992 og i februar 1993 kontorer i [[Peć|Pec]] og i [[Prizren]], med sikte på å bidra til megling og dialog mellom partene  Kosovo.<ref name="Troebst" />

[[EF]] utnevnte i august 1991 en kommisjon som skulle gi juridisk råd i forbindelse med forhandlinger mellom delrepublikkene (Arbitration Commission of the Peace Conference on Yugoslavia). Kommisjonen ble ledet av den franske juristen [[Robert Badinter]].<ref>Pellet, A. (1992). The opinions of the Badinter Arbitration Committee a second breath for the self-determination of peoples. ''European Journal of International Law'', 3, 178.</ref><ref>Radan, P. (1997). [https://doi.org/10.1080/00905999708408523 The Badinter arbitration commission and the partition of Yugoslavia]. ''Nationalities Papers'', 25(3), 537-557.</ref> Forhandlingene om Jugoslavia ble ført i Haag og ledet av [[Peter Carington]], kommisjonen ga uttalelser blant annet på spørsmål fra Lord Carington. Kommisjonens uttalelser (''opinions'') var ikke bindende. Kommisjonen konstaterte at Jugoslavia var i ferd med å bli oppløst og uttalte at alle delrepublikkene var likeverdige etterfølgere av den føderale republikken. Delrepublikker som brøt ut av føderasjonen var dermed ikke å anse som opprørere ifølge kommisjonen, og delrepublikker som brøt ut var å anse som nye, suverene stater. Kosovo var en provins og ikke en delrepublikk, og dermed ikke omfattet av kommisjonens uttalelse. EF-landene hadde dermed et grunnlag for å skille mellom utbrytere som var legitime nye stater som burde anerkjennes og de som ikke var det, noe som ifølge Caplan var en folkerettslig nyvinning. I desember 1991 avviste EF på dette grunnlaget en forespørsel fra Kosovo om å bli vurdert som selvstendig stat. Under forhandlingene i Haag hadde Lord Caringtons første utkast en betingelse om anerkjennelse av Kosovos autonome status, dette punktet ble strøket trolig for å få aksept fra Milošević og til stor skuffelse for kosovoalbanerne. Frem til Kosovokrigen ble uavhengighet for Kosovo helt avvist. «Rugova burde nå vite at uavhengighet for Kosovo ikke er aktuelt» uttalte Bill Clintons talsmann i mars 1998, et syn som ble delt av europeiske ledere.<ref name="Caplan">Caplan, R. (1998). International diplomacy and the crisis in Kosovo. ''International Affairs'', 74(4), 745-761.</ref>

Etniske albanere utgjorde majoriteten i Kosovo og drev fra 1989 en ikke-voldelig motstandskamp mot de serbiske makthaverne, ledet av [[Ibrahim Rugova]]. I løpet av 1990-tallet var det tautrekking mellom ulike fraksjoner i Kosovo om uavhengighet skulle søkes gjennom voldelige eller ikke-voldelige metoder. Rugovas arbeid ledet ikke til noen innrømmelser fra sentralregjeringen i Beograd og heller ikke internasjonal støtte for Kosovos uavhengighet.<ref name="Herring" /> Etter de blodige krigene i Bosnia og Kroatia sluttet de fleste kosovoalbanere opp om Rugovas linje, mens noen grupper, blant annet i eksilmiljøene i Tyskland og Sverige, avfeide Rugova som serbisk agent. En liten gruppe menn øvde geriljakrig i en leir i [[Labinot]] i Albania. Eksilmiljøene samarbeidet også med yngre radikale inne i Kosovo, blant annet Hashim Thaci.<ref name="Judah" />

===Dayton-avtalen===
{{utdypende|Bosnia-krigen|Daytonavtalen}}
Kosovo var ikke et tema under [[Daytonavtalen|Dayton-forhandlingene]] i 1995 noe som var et stort politisk nederlag for Rugova. Fraværet av voldelig konflikt i Kosovo i 1995 gjorde at situasjonen der ikke ble ansett som akutt. Dayton bidro til radikalisering av kosovoalbanerne.<ref name="Herring" /><ref name="Caplan" /> Resten av verden var ikke særlig oppmerksom på at Dayton var et stort sjokk for kosovoalbanere: Fordi Kosovo bare var en provins i Jugoslavia og ikke en republikk, skulle Kosovo fortsatt være en del av Serbia eller rest-Jugoslavia. EU anerkjente Den føderale republikken Jugoslavia bestående av Serbia, inkludert Kosovo, og Montenegro. I Kosovo begynte en del kosovoalbanske politikere argumentere for at Rugova burde øke presset mot Beograd for eksempel ved å arrangere demonstrasjoner, og til manges skuffelse gjorde Rugova ingenting.<ref name="Judah" /> Mange kosovoalbanere mistet etter hvert troen på Rugovas tålmodige, ikke-voldelige linje.<ref name="Caplan" /> [[UÇK]] begynte som den militære grenen av det venstreradikale partiet LPK og fungerte lenge som en paraplyorganisasjon på grunn av sterk fraksjonering. Dayton-forhandlingen var i regi av USA ved diplomaten [[Richard Holbrooke]]. General Wesley Clark var også en nøkkelperson på amerikanske side i Dayton.<ref name="EideEB" /><ref name="Bass" />

Ifølge [[Espen Barth Eide]] var én tolkning av Dayton at politisk fasthet kombinert med flyangrep var avgjørende for at Bosnia-serberne ga etter. Eide mener at bildet er mer sammensatt særlig ved at Holbrooke fikk aksept i Washington for en løsning basert krigens realiteter. Før Dayton hadde kroatiske styrker gjenvunnet områder i Kroatia og den kroatisk-bosniakiske alliansen på offensiven på bakken i Bosnia. De serbiske styrkene i Bosnia forsøkte å konsolidere sine posisjoner noe som blant annet ble fulgt av [[Srebrenica-massakren]]. Ifølge Eide var Dayton et godt tilbud til Bosnia-serberne i denne trengte situasjonen, NATOs flyangrep bidro ytterligere. Kosovoalbansk politikk på 1990-tallet var hele tiden basert på hvordan det var forventet at det internasjonale samfunnet ville reagere. UÇK mente at Dayton viste at man måtte gripe til våpen for å bli hørt internasjonalt.<ref name="EideEB" /><ref name="Bass">Bass, W. (1998). The triage of Dayton. ''Foreign Affairs'', Vol. 77, No. 5, 95-108.</ref> [[Veton Surroi]], redaktør for ''[[Koha Ditore]]'', uttalte på bakgrunn av Dayton at «etniske territorier har legitimitet» og «internasjonal oppmerksomhet kan bare oppnås ved krig».<ref name="Caplan" />
[[Fil:UCK_KLA.svg|thumb|UÇK også kjent som Kosovo Liberation Army innledet i 1997 væpnede angrep på serbisk politi i Kosovo og ble i 1998 den dominerende aktøren på kosovoalbanske side.]]

USAs FN-ambassadør, [[Madeleine Albright]] (senere [[USAs utenriksminister]]), erklærte i november 1996 at Jugoslavia ville ikke få sete i FN før Kosovo-spørsmålet var løst og samarbeidet fullt ut med krigsforbrytertribunalet i Haag.<ref name="Noctiummes" />

Spenningene som tiltok i Kosovo etter Dayton-avtalen ble ikke fulgt opp av det internasjonale samfunnet.<ref name="Troebst">{{Kilde artikkel|tittel=Chronologie einer gescheiterten Prävention: Vom Konflikt zum Krieg im Kosovo, 1989-1999|publikasjon=Osteuropa|url=https://www.jstor.org/stable/44920665|dato=1999|fornavn=Stefan|etternavn=Troebst|serie=8|bind=49|sider=777–795|issn=0030-6428|besøksdato=2023-06-10}}</ref>

===UÇK vokser frem===
[[Kosovos frigjøringshær]] (UÇK) sprang ut av LPK (''Lëvizja Popullore e Kosovës'', «Kosovos folkebevegelse»), et marxistisk og nasjonalistisk parti.<ref>Robert Elsie (2011). ''Historical Dictionary of Kosovo.'' Historical Dictionaries of Europe 79. Scarecrow Press. {{ISBN|978-0-8108-7231-8}}, side 138</ref> UCKs opphav kan spores til de politiske urolighetene tidlig på 1980-tallet.<ref name="Judah" /> [[Hashim Thaçi]] var blant de sentrale personene i UÇK fra tidlig 1990-tall og ble politisk leder i 1999. På et hemmelig møte i [[Drenica]] i 1993 ble en firemannsgruppe i LPK utpekt til å forberede geriljakrig. Selv innenfor LPK var det få som før 1996-1997 visste hva som ble forberedt. UÇK hadde i begynnelsen lite tilgang på våpen og inne i Kosovo besto mye av arbeidet med rekruttering av «sovende» sympatisører som var klare til å gripe til våpen og ta kontroll over sin landsby. I perioden 1993-1995 ble en og annen politimann skutt ned og UÇK tok på seg ansvaret.<ref name="Judah" /> [[Ramush Hardinaj]] var en annen sentral leder. Han oppholdt seg lenge i Sveits der han trente [[geriljakrig]], og på 1990-tallet snek han seg over grensen fra Albania og organiserte treningsleirer for UÇK.<ref name="taakeheim" /> I 1996 ble serbisk politi og sivile etniske serbere angrepet av kosovoalbanere. I 1997 dukket UÇK opp og tok på seg ansvaret for angrep på serbisk politi.<ref name="Herring" /> I januar 1997 ble tre medlemmer av UÇK skutt og drept av politiet. UÇK hadde i utgangspunktet sværte lite tilgang på våpen og ammunisjon inntil våren 1997 da Albania kollapset i en bankkrise og statsapparatet sluttet å fungere. Albanerne var rasende på president [[Sali Berisha]] og myndighetenes våpenlager ble brutt opp mens hæren gikk i oppløsning og politiet flyktet. På kort tid var det tilgang på hundretusen [[Kalashnikov|khalasjnikover]] til 10 dollar hver. Tiltagende misnøye med Rugovas linje førte i 1997 til bedre rekruttering og finansiering til UÇK. Det vekte oppsikt da maskerte UÇK-menn i november møtte opp i en begravelse. Per november 1997 besto UÇK av et par hundre mann.<ref name="Judah" />

I 1998 fremsto UÇKs som den ledende politiske gruppe i Kosovo, og Rugova hengte seg på UÇKs offensive strategi for ikke å bli skjøvet helt ut og i verste fall definert som forræder med fare for eget liv. I desember 1992 kom [[George H. W. Bush|Bush]] med en klar advarsel: I tilfelle serbisk bruk av våpen ved konflikt i Kosovo ville USA være klare til å bruke militærmakt mot serbiske styrker i Kosovo og i Serbia ellers. [[Bill Clinton|Clinton]] gjentok advarselen i 1993. Det politiske kaoset i Albania våren 1997 førte til en strøm av lette våpen inn i Kosovo og UÇK innledet et åpenlyst væpnet opprør med sikte på å frigjøre etniske albanere i Kosovo (og i [[Nord-Makedonia|Makedonia]]) for å slutte seg til et «Stor-Albania». USAs utsending Robert Gelbard møtte Milošević 23. februar 1998 og erklærte deretter at UÇK «without any question is a terrorist group» og USA sterkt fordømte terrorisme i Kosovo.<ref name="EideEB" /><ref name="Crawford" /> Statlige valg og institusjoner ble boikottet og separate albanske institusjoner opprettet. Mange albanere flyktet i denne perioden til utlandet, blant annet til Norge.{{tr}} Fra [[1996]] av startet den albanske [[Kosovos frigjøringshær]] å angripe serbisk politi.{{tr}} I 1997 demonstrerte studenter ved Universitetet i Priština blant annet for rett til bøker på eget språk, noe som ble slått ned av serbisk politi.<ref>{{Kilde avis|tittel=Studentprotest slått ned av politi i Kosovo|avis=Aftenposten|url=|etternavn=|fornavn=|dato=31. desember 1997|side=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Politi mot studenter i Kosovo|avis=Aftenposten|url=|etternavn=|fornavn=|dato=2. oktober 1997|side=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=100 kosovo-albanske studenter arrestert|avis=NTB|url=|etternavn=|fornavn=|dato=27. september 1997|side=|sitat=}}</ref>